Argumenter i barnefordelingssaker

Amming som argument for begrenset tid med far

av

I flere saker etter barneloven hvor samvær eller bosted er det sentrale tema benytter mor som argument for at tiden barnet skal ha med sin far ikke må være så omfattende at det går ut over de ammerutinene som er.

Det er åpenbart at en del barn ammer og det er også naturlig at dette hensyntas dersom det er slik at mor kan ta vare på barna. Er det slik at mor ikke kan ta vare på barna er det åpenbart at amming ikke vil hindre en omsorgsoverføring.

Det er ikke uvanlig at enkelte ikke ammer og vi må kunne legge til grunn at dette som argument ikke kan være utslagsgivende dersom andre tungtveiende momenter etter en helhetsvurdering skulle tilsi at barnet burde bo hos sin far.

Dersom man legitimerer amming som argument må man også se på hvor lenge dette bør få være av betydning.

I Tidsskrift for Den Norske Legeforening vises det til en undersøkelse hvor det fremgår at «barn bør fullammes til rundt seks måneders alder, deretter skal fast føde gradvis introduseres.»

En overgangsperiode hvor barnet skal avvennes amming vil det være naturlig at samværet med far utvides slik at far tar del i avvenningen. Eksempelvis dersom barnet ikke lengre skal amme om natten, så vil overnattinger til far være naturlig. Forutsatt at oppfølgingen frem til da har vært god.

Amming som argument for begrenset tid med far

av

I flere saker etter barneloven hvor samvær eller bosted er det sentrale tema benytter mor som argument for at tiden barnet skal ha med sin far ikke må være så omfattende at det går ut over de ammerutinene som er.

Det er åpenbart at en del barn ammer og det er også naturlig at dette hensyntas dersom det er slik at mor kan ta vare på barna. Er det slik at mor ikke kan ta vare på barna er det åpenbart at amming ikke vil hindre en omsorgsoverføring.

Det er ikke uvanlig at enkelte ikke ammer og vi må kunne legge til grunn at dette som argument ikke kan være utslagsgivende dersom andre tungtveiende momenter etter en helhetsvurdering skulle tilsi at barnet burde bo hos sin far.

Dersom man legitimerer amming som argument må man også se på hvor lenge dette bør få være av betydning.

I Tidsskrift for Den Norske Legeforening vises det til en undersøkelse hvor det fremgår at «barn bør fullammes til rundt seks måneders alder, deretter skal fast føde gradvis introduseres.»

En overgangsperiode hvor barnet skal avvennes amming vil det være naturlig at samværet med far utvides slik at far tar del i avvenningen. Eksempelvis dersom barnet ikke lengre skal amme om natten, så vil overnattinger til far være naturlig. Forutsatt at oppfølgingen frem til da har vært god.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

av

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

Det beste for barnet, men innenfor hvilken ramme?

av

Etter barneloven § 48 er det slik at avgjørelser som tas etter barneloven skal tas med barnets beste som viktigste ledesnor. Det som ikke fremgår er at barnets beste kanskje ikke er mulig å komme til. Jeg har tidligere sett litt på lovgivningen i enkelte stater i USA, deriblandt California. I California har retten muligheten i en barnefordelingssak å komme til at barnet skal bo et annet sted enn hos sine biologiske foreldre. I Norge er dette ikke mulig etter barneloven, men må komme på banen som et spørsmål for barnevernet dersom det vurderes at omsorgssvikt forekommer der hvor barnet har fast bosted.

Dersom barnets beste virkelig er det viktigste så bør en åpne for at andre parter kan delta i en sak om fast bosted dersom det er god grunn til det. Det kan være et fosterhjem eller annen slekt eller lignende som i realiteten har fulgt opp barnet over tid og barnet har det trygt og stabilt i dette hjemmet. At personer som har vært sentrale i barnets liv og som fremstår som det beste bostedsalternativet skal være helt rettighetsløs strider i prinsippet mot barneloven § 48. Et annet tenkt eksempel som ikke er upraktisk er fedre som har vært far til et barn i mange år, men som etter DNA test blir uten rettigheter når det konstateres at de ikke er barnets biologiske far. Det er meningsløst i et samfunn som skal ta vare på barnas behov at slike omsorgspersoner kan stå rettsløs bare fordi de ikke deler biologi med barnet. Her har lovverket en vei å gå for å gi slike fedre rettigheter, fosterfamilier og andre.

Betydningen av at søsken bor sammen i barnefordelingssaker

av

Mange foreldre som er i et samlivsbrudd og som er uenig i det meste er ofte enig i èn ting. Søsken skal få bo sammen og vokse opp sammen. De ønsker ofte at barna skal være hos den respektive forelder samtidig.

Høyesterett har i flere avgjørelser lagt til grunn at søsken ikke skal splittes. Det vil ofte være nær tilknytning mellom søsken og denne tilknytningen forsterkes noen ganger av at det blir et samlivsbrudd mellom foreldrene. Man opplever flere ganger at barn som skal høres i en rettslig prosess (barneloven § 31) ikke ønsker å ta stilling til hvem av foreldrene barnet skal bo sammen med og i stedet forteller at han eller hun ønsker å bo med sitt søsken. Dette kan selvfølgelig være det viktigste for barnet, men det kan også være en måte ikke å såre den andre forelder på og føle seg lojal mot begge. Dette forsterkes spesielt hos barn i 7-9 års alderen er min erfaring og spesielt etter det blir opplyst om at foreldrene skal få vite det som blir sagt.

Det er grader i argumentasjonen knyttet til hvilken betydning søsken har. Halvsøsken kan stille seg noe annerledes i enkelte tilfeller og avstanden mellom hjemmene kan også få betydning.

Mors rett til å ha barnet boende hos seg: Morspresumpsjonen

av

I FN-deklarasjonen fra 1959 står det at “a child of tender years shall not, save in exceptional circumstances, be separated from his mother.” Dette var en klar presumpsjon (antakelse) om at det var barnets beste å være sammen med sin mor hvis det ikke var helt eksepsjonelle omstendigheter som gjorde at mor ikke kunne eller burde ha barnet hos seg. I Rettstidene 1939 side 423 bestemte sågar Høyesterett i Norge at dersom mor motsatte seg samvær mellom barn og far, kunne slikt samvær umulig være bra for barnet. Det ble med andre ord tillagt mor å vurdere hvorvidt det var bra for barnet å ha samvær med sin far.

I norsk rett forsvant morspresumpsjonen ut av barneloven i 1981 når den nåværende loven ble vedtatt. Høyesteretts praksis er i dag motsatt av hva den var i 1939. I dag har vi mange eksempler på at far får omsorgen for barna dersom mor uten god nok grunn hindrer samvær.

Disposisjon Stevning: Fast Bosted i barnefordelingssak

av

Det er i utgangspunktet slik at du kan stevne en sak selv for retten. Med å stevne en sak bringer du saken inn for retten. Det rette stedet å sende en stevning i en sak om fast bosted er til den tingretten der barnet i dag bor. Du kan selv finne den tingretten ved å søke på stedsnavn eller postnummer på Domstol.no.

Dersom du skal lage stevningen selv finnes det flere måter å sette opp en stevning for at den skal fremstå saklig og oversiktlig. Det er viktig at sentrale momenter blir belyst og at disposisjonen gir domstolen “knagger” å henge sin avgjørelse på. Mange, også mange jurister / advokater, er ikke kjent med at barneloven har en egen bestemmelse om hva en stevning og et tilsvar skal inneholde.

Barneloven § 58. Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

Mange som ikke er kjent i barnelovens system overser denne bestemmelsen og holder seg til tvistelovens generelle bestemmelser.

§ 9-2. Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

DISPOSISJON:

Jeg skal ikke kommentere innholdet i bestemmelsene nå, men i stedet komme med et forslag til disposisjon som kan benyttes i mange saksvariasjoner når en anlegger sak om fast bosted etter barneloven § 36, jf. § 48.

1. Innledning.
Her kan du skrive litt om samlivshistorien helt kort. Litt om bruddtidspunk, navn og alder på barna og at dere har forsøkt mekling. Husk å vise til en meklingsattest som ikke er eldre enn 6 mnd og legg den ved stevningen.

2. Status Quo.
Si litt om nåværende situasjon. Hvordan barna har det i hverdagen. Barnehage og skolegang. Omgangskrets og familietilknytninger. Hvorfor er det best for barna å bo der de bor eller hvorfor er det best at de flytter.

3. Tilknytning.
Hvem har tilbrakt mest tid sammen med barna? Hvem føler barna seg mest knyttet til? Hvem oppdrar og hvem leker med barna? Hvem henter og bringer dem til barnehagen og hvordan var det de tidlige årene.

4. Best samlet foreldrekontakt.
Hvem av foreldrene er mest samarbeidsvillig? Retten gir ofte omsorgen til den av foreldrene som viser den beste samarbeidsevnen. Dette da en regner med at samvær lettere lar seg avvikle.

5. Barnas mening
Hvis barna har fylt 7 år skal de høres. Det bør sies litt om deres uttalte mening og eller deres modenhet mht hvilken vekt uttalelsene deres skal tillegges.

6. Samvær
I en stevning om bosted må også sies noe om samvær. Hvilken løsning er fornuftig? Er det usikkerhetsmomenter? Betingelser? Reiseavstand? Reisemåte? Overleveringsvansker?

7. Prosessuelle spørsmål
Bør det oppnevnes sakkyndig? Husk at det er vanlig å be om sakkyndig til forberedende møtet i stevningen, men at sakkyndig til å gjøre en full utredning gjerne kan utstå til etter man har hatt det saksforberedende møtet. Skriver du stevning selv avventer du å be om full utredning. Det er bl.a. et kostnadsspørsmål.

8. påstand

Et forslag til påstand er:

1. Barnas navn, fødselsdato, skal bo fast sammen med sin far/mor, navn.
2. Barnas navn, fødselsdato, skal ha samvær med sin far/mor, navn, fastsatt etter rettens skjønn.
3. Motpartens navn dømmes til å betale sakens omkostninger.

Skriv under med sted og dato.

Angi antall eksemplarer som sendes. Retten bør få tre eksemplarer. Dersom motparten har advokat sender du to eksemplarer til advokaten. Dersom motparten ikke har advokat sender du ett eksemplar til motparten.

Utroskap som argument i barnefordelingssak

av

Mange som kommer i en konflikt om hvor barna skal bo fast (hvem som skal ha den daglige omsorgen) eller om hvilken samværsløsning som skal praktiseres, ønsker å få belyst hvorfor forholdet tok slutt. Det er en grå sone hvorvidt årsaken til samlivsbruddet har betydning for hvilken løsning som vil være barnets beste eller om det bør være det. I den grad samlivsbruddet skyldes vold og oppførsel som er skadelig direkte og indirekte for barnet, er det klart at dette har betydning i saken. Samtidig kan en argumentere med at det ikke har betydning isolert sett, men at det må kunne tas til inntekt for hvilken personlighet en har med å gjøre og at det er lite trolig at en klarer å skille denne personligheten fra å være forelder.

Noen vil få gehør for argumentet at det er mulig å være en dårlig kjæreste / samboer / ektefelle, men en god far eller mor. Noen ganger er kjemien mellom de voksne blitt dårlig, mens man klarer å holde forholdet til barna separat og uten å vise de samme personlighetstrekkene. Utroskap er ofte årsaken til samlivsbrudd og jeg har opplevd flere ganger at dette er nevnt i stevningen eller tilsvaret. Jeg har derimot enda ikke opplevd at retten har vektlagt dette i sin vurdering av saken. Konklusjonen vil være at utroskap og andre årsaker til samlivsbruddet ikke av den grunn at det førte til samlivsbruddet har noen betydning. Dersom årsaken til bruddet isolert fra bruddet og i sammenheng med barnas beste er uheldig, så har det selvfølgelig en plass i den helhetsvurderingen som skal gjøres av retten.

Barnet sin selvråderett

av

I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.

Barnet sin selvråderett

av

I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.

Trenger barneloven en bestemmelse om at det ikke er lov å slå barn?

av

En av bestemmelsene som ble tilføyd barneloven nylig og som ble satt i kraft umiddelbart i stedet for 1. juli 2010 var § 30, 3. ledd som lyder:

“Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.”

Det er en selvfølge at det ikke skal benyttes vold mot barn. har vært straffbart å benytte vold etter straffeloven § 228 og 229 i mange år. Straffeloven retter seg like mye mot barn som mot voksne. Hva er så poenget med å ta med bestemmelsen i barneloven? Barnelovens bestemmelse er ikke nødvendig, men er en programerklæring som alle ønsker velkommen. Det er en lovfestet selvfølgelighet. Det er smør på flesk samtidig som det ender debatten om hva man kan benytte som virkemiddel i irettesettelse av barn. Men hva er konsekvensen av at man gjør dette som nå er “forbode”? Det er ikke straff. Strafferetten er et beist som påtalemyndigheten gjennom straffeloven og straffeprosessloven følger opp. Det vil ikke komme noen tiltaler etter barneloven. Eneste grunnen til å ha bestemmelsen i barneloven er å gjøre klart at slik opptreden skal vektlegges tungt i saker om bosted, foreldreansvar og samvær. Det har selvfølgelig veid tungt lenge før bestemmelsen ble tatt inn, men synliggjøringen kan kanskje være en vekker for enkelte som fortsatt mener at det er greit å bruke klapps o.l. mot barn. Det er det nå ikke. Dersom voldsdefinisjonen i barneloven ligger på samme minstelist som straffeloven § 228 så er det eksempler på at foreldre som har knipset barnet hardt på munnen har fått straff.

Barneloven trenger strengt tatt ikke noen slik bestemmelse, men i barnas lov er det heller ingen ulempe at forbudet har fått en symbolsk plass.

Varsling ved flytting. Hva går den nye lovregelen ut på?

av

1. juli 2010 får barneloven § 42 et nytt første ledd.

§ 42 første ledd skal lyde:

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Som så mange andre bestemmelser i barneloven så sier bestemmelsen noe om hva som er tillatt eller ikke, men den sier ikke noe om konsekvensen av at det ikke varsles. Hva hvis det varsles fire uker i forveien? Hva om det ikke varsles i det hele tatt? Er det slik at da vil samværsforelderen automatisk få medhold i en sak om at barnet skal flytte tilbake?

For å få svar på dette må en se nærmere på hva forarbeidene sier om bestemmelsen.

Lovutvalget sier på side 56 at “Utvalgets medlemmer, alle med unntak av Rusten, er kommet til at reglene om innenlands flytting bør endres slik at de i større grad sikrer at flytting ikke kan skje uten den andre forelders kunnskap.”

Lovutvalget pekte på to mulige løsninger på problemstillingen. Enten kunne man la avgjørelsen være knyttet til foreldreansvaret slik det er med flytting til utlandet eller så kunne man ilegge en varslingsplikt.

Lovutvalget påpeker videre at “Det fremstår for utvalget som klart at varslingsplikten må innebære en realitet, i den forstand at det ikke bør være uten konsekvenser å bryte denne.”

“Man kunne tenke seg at overtredelse av varslingsplikten kunne tillegges vekt i en etterfølgende sak om endring av avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast eller – som det meste ekstreme alternativ – medføre en automatisk plikt for forelderen til å sørge for at barnet flytter tilbake. En slik reaksjon vil imidlertid kunne medføre et utfall av saken som er i strid med bar-nets beste. Barnets beste må alltid være det avgjørende kriterium, uavhengig av foreldrenes hand-linger og oppførsel, og det er ikke sikkert at en reversering av flyttingen og et nytt miljøskifte er til beste for barnet. Økonomiske sanksjoner, for eksempel i form av bortfall av barnetrygd, vil også kunne ramme barnet.”

Flertallet i lovutvalget anbefalte at flytting innenlands skulle følge samme modell som å flytte til utlandet. At man var avhengig av samtykke. Dette har ikke lovgiver fulgt opp.

Det fremgår av Ot.prp. 104 2008-2009 at:
Justisdepartementet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir), Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen
i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og
Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen
i Vestfold, Den norske Dommerforening, Borgarting
lagmannsrett, Drammen tingrett, Oslo tingrett,
Trondheim tingrett, Barneombudet, Likestillings- og
diskrimineringsombudet, Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen
(AFFO), Alternativ til vold, Barnerettsgruppa
ved Universitetet i Tromsø, Fellesorganisasjonen
(FO), Juridisk rådgivning for kvinner
(JURK), Kvinneuniversitetet Nord (KUN), Norsk
kvinnesaksforening (NKF), Redd Barna og Stine Sofies
Stiftelse går imot flertallets forslag om at avgjørelsen om å flytte med barnet legges inn under foreldreansvaret slik at begge må samtykke til flyttinginnenlands.

Motstanderne mot å gjøre dette til en del av foreldreansvaret (ot.prp):
“Det pekes videre på at det er urimelig at bostedsforelderens muligheter for å flytte begrenses, uten at det samtidig legges tilsvarende begrensninger på samværsforelderen, og at forslaget ikke vil fremme økt samvær så lenge samværsforelderen står fritt til å flytte.”

Stortinget valgte i stede å følge den danske modellen med varslingsplikt minst 6 uker før.

Den danske bestemmelsen i Forældreansvarsloven:

§ 18. En forælder, der vil ændre sin eller barnets bopæl til et andet sted her i landet eller i udlandet, skal underrette den anden forælder herom senest 6 uger før flytningen.

Lovutvalget foreslår konsekvenser:

“Dersom retten finner at flytting ikke tjener barnets interesse, skal det treffes avgjørelse om at flytting ikke skal kunne skje.”

“Mindretallet antar at det ikke vil være i samsvar med barnets beste å innføre en sanksjonsregel for det tilfellet at en forelder ikke oppfyller sin varslingsplikt, for eksempel at barnet i slike situasjoner automatisk skal få fast bosted hos den andre forelder. At en forelder opptrer i strid med varslingsplikten og dermed setter sine egne interesser foran barnets, vil imidlertid være et forhold som er relevant ved vurderingen av hvor barnet skal ha fast bosted.”

Det blir domstolene som må tolke loven og dens konsekvenser. Dersom man skal kunne avgjøre at flytting ikke skjer så er det et signal til den som vil flytte at det er bedre å bryte varslingsplikten slik at man kanskje senker risikoen for at retten kommer til at man må bli boende.

Forøvrig sier lovutvalget i NOU 2008:9 på side 56 at “Utvalget er imidlertid klar over at det i noen situasjoner ikke nødvendigvis er til barnets beste at foreldrene bor nær hverandre. Det kan for eksempel være tale om barn eller forelder som utsettes for fysisk eller psykisk vold også etter et samlivsbrudd. Dette må man også ta høyde for ved vurderingen av hvordan flyttereglene skal utformes.” Jeg kan ikke se at bestemmelsen levner rom for noen slik høyde og at hensiktsmessigheten av utelatt varsling må prøves av retten.

Jeg kan ikke oppsummere lovendringens praktiske virkning slik jeg ser det annerledes enn at den ikke innebærer mer enn en oppfordring til å varsle den andre forelder for å unngå at det å bare flytte kan bli en av mange momenter i en senere avveining. Jeg tror bestemmelsen ikke vil ha særlig stor praktisk betydning da de fleste flyttetilfeller jeg har vært involvert i som prosessfullmektig har gjennomgått en lengre prosess hvor skoler, barnehage osv informeres tidlig og at den andre forelder direkte eller indirekte kjenner til realitetene i god tid. Jeg råder dessuten mine klienter allerede til å varsle i god tid (med unntak av alvorlige overgrep o.l.) Allerede i dag sliter domstolene med hvordan de skal vektlegge at en forelder tar seg til rette opp mot at barnet ikke skal flyttes nok en gang ved å flytte barnet tilbake.

Forliksvilje som strategi

av

Forliksvilje som strategi høres nesten kynisk ut. Å legge skjul på at alle advokater og klienter har samtaler om hva som er viktig å få frem, samt hva som er viktig å legge litt bånd på, vil være unaturlig. Forliksvilje er viktig i lys av den fokus som i et hvert trinn av prosessen er på forliksforhandlinger. Forlik er for mange situasjoner den absolutt beste løsningen. I mange tilfeller går man inn i en sak med en visshet om at den andre parten ikke ønsker noe forlik. Han eller hun vil ha en dom slik at man kan få andre til å bestemme hvordan ting skal være. I slike tilfeller blir forliksviljen mer et strategisk valg enn noe man har tro på vil føre frem. Skal man vise sin forliksvilje selv om man vet at et forlik er håpløst urealistisk. Selvfølgelig mener jeg. Dersom man strekker ut en hånd, helst med et reelt ønske om at man blir imøtesett med noe fornuftig, har du som klient ingenting å tape på om det leder til et forlik eller ikke.

Dersom motparten avslår å snakke forlik har retten fått utspilt hvem av partene som prøver og hvem som er vanskelig. Leder det til et forlik begge vil ha så er alle vinnere. Selvfølgelig kan saker som omhandler vold, overgrep eller andre farer for barnet ikke falle inn i den samme vurderingen, men som et utslag av en mer generell fremgangsmåte er dette nyttig å ha i tankene.

Forlik i seg selv barnets beste

av

Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

Forlik i seg selv barnets beste

av

Barneloven, barnerettsprosess og rettslig behandling av barnefordelingssaker har en viktig ting felles. Fokus på forlik som den beste løsningen for barnet i de fleste saker. De fleste er enige om at enighet om resultatet mellom partene vil overgå mange av de små problemene resultatet forårsaker. Kanskje tror man barnet vil takle den ekstra dagen dårlig, eller at overleveringssituasjonen ikke er optimal. Likevel er de fleste erfarne sakkyndige jeg har møtt i rettslig sammenheng, enige i at disse ugjevnhetene blekner for barnet bak vissheten av at mor og far er enige i resultatet. At man kan dra til barne etter rettsmøtet og si at resultatet ble sånn fordi mamma og pappa er enige. Dette er en av de virkelig store verdiene av et forlik i lys av et resultat til barnets beste.

Å vinne en barnefordelingssak: betydningen av å tape

av

For mange klienter er det vanskelig å definere hva en seier er når de blir spurt. Mange vil ikke la det skinne igjennom at det er noe egoistisk bak at de vil ha barna mer hos seg, uavhengig av hva de tror barna vil eller hvem de tror har det beste omsorgsalternativet.

Noen saker er klare med hensyn til en part som taper og en som vinner. Dersom en part vil flytte og ta med seg barna, men barna blir boende hod den som ikke skal flytte, vil det som regel måtte kunne betegnes som å “vinne en barnefordelingssak.”

Et poeng som kan være naturlig å fremheve er at det faktisk er eksempler i rettspraksis på at hvordan en av foreldrene takler et evt resultat i en rettssak kan få betydning. Mer konkret finnes det eksempel på at det antas at et tap for en forelder vil være så belastende at tapet i seg selv reduserer omsorgsevnen betraktelig. Da at dette er gjort til selvstendig moment slik at man ikke vil komme til et resultat som destabiliserer det ene omsorgsalternativet slik at barnets totale tilbud blir dårligere som følge av resultatet.

Det ligger i sakens natur at dette ikke er et argument mange kommer med. Dette er mer et resultat av en psykologvurdering enn at en forelder hevder selv at forelderen har en slik mulig ustabilitet. Få eller ingen går til sak og fremmer sin egen store svakhet.

Momenter i barnefordelingssaker: Barnets kjønn

av

Et spørsmål mange klienter har er om det skilles mellom barnas kjønn når det skal velges omsorgsbase. Sagt med andre ord, er det en fordel for mor at barnet er ei jente og en fordel for far at barnet er en gutt? Har det noe å si?

Momentet synes ikke i rettspraksis å være tillagt betydning. Man vil kunne finne momentet nevnt i de lavere domstoler, men Høyesterett har ikke vektlagt dette. At momentet kan ha betydning er noe annet enn at man kan sette en generell norm basert på dette momentet. Jeg som advokat ville vært forsiktig med å bruke dette argumentet da det er den konkrete tilknytningen barnet har til sine foreldre som i hver enkelt sak skal vurderes. Å lage en generell norm basert på barnets kjønn vil lett slå feil ut for en gutt som er svært knyttet til sin mor eller ei jente som er pappadalt. Tryggest vil fortsatt være å gå inn i den enkelte situasjonen og vurdere hvert enkelt barns tilknytning gjennom samtaler (etter fylte 7 år) eller evt. observasjoner (også før 7 år.)

Ny partner: Betydning som argument i en barnefordelingssak

av

I barnefordelingssaker kommer det ofte frem beskyldninger knyttet til at den ene skifter parter ofte eller at forholdet er veldig nytt. Spørsmålet vil være hvor relevant slik informasjon er for avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast. Etter min mening, og min erfaring, vil det kunne ha innvirkning på resultatet gitt at det ikke er andre betydelige momenter som klart bør være utslagsgivende.

Dersom mor eller far skifter parter ofte (jeg mener da kjæreste) vil man først måtte se på hvor involvert barnet blir i forholdene. Dersom f.eks. mor avventer introduksjon mellom partner og barn og “dater” mens far har barnet, skal det svært mye til for at dette bør frem som et moment. Er det slik at barnet tidlig og ofte blir introdusert til mors nye kjæreste så vil barnet gang på gang måtte forholde seg til tap av nærstående ved at barnet blir glad i den nye kjæresten (forhåpentligvis) for så å miste kontakten. I en slik sammenheng får det betydning for den stabilitet som kan tilbys gjennom at barnet mister kontinuiteten i sine forhold til tillitspersoner.

Dersom det er et nytt forhold bør man belyse hvordan forholdet har kommet i stand for å kunne gi en viss prognose av utsikten for stabilitet. Møttes kjærestene for 2 dager siden og nå proklamerer at de skal flytte sammen og at dette går bra, er det all grunn til å se med skepsis på dette. I kontrast må man være mer positiv til et nytt samboerskap basert på et noe lengre beskjentskap hvor avgjørelsen om å flytte sammen virker overveid.

Det er derfor klart slik jeg ser det at bytte av partner, spontant eller ofte, klart vil være et argument i en sak om hvor barnet skal bo fast. I mye mindre grad vil dette ha betydning i vurderingen av samværsomfang.

Ny partner: Betydning som argument i en barnefordelingssak

av

I barnefordelingssaker kommer det ofte frem beskyldninger knyttet til at den ene skifter parter ofte eller at forholdet er veldig nytt. Spørsmålet vil være hvor relevant slik informasjon er for avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast. Etter min mening, og min erfaring, vil det kunne ha innvirkning på resultatet gitt at det ikke er andre betydelige momenter som klart bør være utslagsgivende.

Dersom mor eller far skifter parter ofte (jeg mener da kjæreste) vil man først måtte se på hvor involvert barnet blir i forholdene. Dersom f.eks. mor avventer introduksjon mellom partner og barn og “dater” mens far har barnet, skal det svært mye til for at dette bør frem som et moment. Er det slik at barnet tidlig og ofte blir introdusert til mors nye kjæreste så vil barnet gang på gang måtte forholde seg til tap av nærstående ved at barnet blir glad i den nye kjæresten (forhåpentligvis) for så å miste kontakten. I en slik sammenheng får det betydning for den stabilitet som kan tilbys gjennom at barnet mister kontinuiteten i sine forhold til tillitspersoner.

Dersom det er et nytt forhold bør man belyse hvordan forholdet har kommet i stand for å kunne gi en viss prognose av utsikten for stabilitet. Møttes kjærestene for 2 dager siden og nå proklamerer at de skal flytte sammen og at dette går bra, er det all grunn til å se med skepsis på dette. I kontrast må man være mer positiv til et nytt samboerskap basert på et noe lengre beskjentskap hvor avgjørelsen om å flytte sammen virker overveid.

Det er derfor klart slik jeg ser det at bytte av partner, spontant eller ofte, klart vil være et argument i en sak om hvor barnet skal bo fast. I mye mindre grad vil dette ha betydning i vurderingen av samværsomfang.