Tar forslaget til ny barnelov (NOU 2020: 14) tak i tannløs tvangsbestemmelse?

tvangsfullbyrdelse ny barnelov NOU

Dagens lovbestemmelse om tvang:

§ 65.Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Foreslått bestemmelse om tvang:

§ 13-3 Tvangsfullføring av avtalar og avgjerder i foreldretvistar

Når avtalar med tvangskraft, jf. § 13-1, og avgjerder om samværsretten og fast bustad for barnet skal tvangsfullførast, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Ei førebels avgjerd etter
§ 11-9 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for retten der den saksøkte har heimting.

Reglane i § 4-3 andre leddet gjeld på tilsvarande måte.
Ein avtale eller ei avgjerd skal ikkje tvangsfullførast dersom det er umogleg, til dømes når det er fare for at barnet kan bli utsett for vald eller noko anna som det kan ta fysisk eller psykisk skade av,
eller når barnet set seg imot tvangsfullføring og har sterke grunnar til å gjere det.
Retten har plikt til å høyre barnet i saker om tvangsfullføring, jf. § 11-7.

§ 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast med henting av barnet eller med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når
ei avgjerd om fast bustad skal fullførast. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades.
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om samværsrett kan tvangsfullførast med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir
enn tre samvær. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades. Retten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong ein forelder ikkje oppfyller
samværsretten. Retten skal avgjere kor lenge tvangsbota står.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda i tilfelle der det er føremålstenleg, til dømes endre tida for henting og levering av barnet.
Den som har kravd tvangsfullføring, må be skatteetaten ved Statens innkrevjingssentral om å krevje inn tvangsbota. Bota går til statskassa.
Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Dersom den som har retten etter lova, lèt det gå lenger tid med inndrivinga, kjem inga ny bot til før den bota som er forfallen til betaling, er betalt, eller det er teke utlegg for bota.


I all hovedsak er det ikke noen store realitetsendringer i lovforslaget, men jeg merker meg spesielt

«Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir enn tre samvær.»

Denne åpningen kan kanskje være med å hindre at det blir en slags automatikk i at begjæringer om tvang møtes med begjæringer om midlertidige avgjørelser. Samtidig så må det jo ses på som en mellomløsning som kan få betydning for omkostningsspørsmålet dersom det bestemmes at det skal være en person tilstede når samværene starter opp igjen. Sammen med tvangsbøter? Uten at det er gitt medhold i bruk av tvang, men i stedet at noen er tilstede i starten?

Om dette med bruk av person til stede skriver utvalgert på side 306 i NOUen at

Utvalget foreslår imidlertid et nytt virkemiddel som kan anvendes ved tvangsfullbyrding av tvangskraftige avtaler og avgjørelser om både fast bosted og samvær. Dette virkemidlet innebærer at
retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede ved overleveringen, enten tilbake til barnets faste bosted eller ved oppstarten av samvær.
Utvalget går ut fra at både ansatte ved familievernet, sakkyndige eller andre kan fylle en slik rolle.
Videre antar utvalget at det er mest aktuelt å benytte ordningen ved problemer med gjennomføringen av samvær. Ordningen skal ikke ligne eller komme i stedet for offentlig tilsyn med samvær, som følger egne regler. Derimot skal ordningen legge til rette for at barnet kan flyttes fra den ene forelderen til den andre, også der møtet fremkaller visse følelsesmessige reaksjoner hos barnet
eller foreldrene. Der foreldrene overhodet ikke aksepterer å møte hverandre, men det likevel er fastsatt samvær, kan en person som utpekes etter denne bestemmelsen, være en form for mellomledd som kan gjøre opplevelsen trygg for barnet.
Den som utpekes, kan derimot ikke pålegges å hente eller bringe barnet eller passe barnet for å unngå at foreldrene møtes. Ordningen skal både kunne brukes ved overlevering til bostedsforelderen og samværsforelderen, men bare i en overgangsfase, slik at dette kan fastsettes inntil treganger. Utvalget foreslår at det offentlige skal dekke kostnadene til dette tiltaket.

Det blir spennende å se om bestemmelsen overlever det videre lovarbeidet da det også vil være spørsmål om å pålegge andre enn partene å stille opp og at det vil kreve en del ressurser da det ikke er ubetydelig med slike situasjoner som beskriver behovet for en slik lovendring.

Ny barnelov 2020: Plikt til å si ifra hvis noe kommer i veien

Ny barnelov 2020: Plikt til å si ifra hvis noe kommer i veien

Forslag til bestemmelse om ansvar for at samvær blir gjennomført har tatt med en lovfestet plikt til å si ifra i rimelig tid hvis noe kommer i veien for det avtalte samvær. Dette er et punkt som ofte tas med i forliksavtaler mellom foreldre. Det er en kodifisering av folkeskikk. Det er vanskelig å se nødvendigheten av å lovfeste en slik kjøreregel da den vil være vanskelig å tvangsgjennomføre.

§ 8-6 Ansvaret for gjennomføring av samvær

Begge foreldra har ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Foreldra skal gje kvarandre melding i rimeleg tid om noko kjem i vegen for det avtalte samværet.

 

(vær oppmerksom på at dette er ikke et lovforslag som er vedtatt.)

Forslag til ny barnelov 2020: Gjensidig rett til samvær og når er det greit å fastslå at det ikke skal være samvær

Gjensidig rett til samvær og når er det greit å fastslå at det ikke skal være samvær

I NOUen (NOU 2020:14) er det foreslått å slå sammen de gjensidige rettighetsbestemmelsene i nåværende § 42 og § 43 til en bestemmelse i ny lov. Nå er det i § 42 en bestemmelse som sier; «Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg»

og i § 43; «Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.»

I tillegg har det som nå er § 43, første ledd, 3. pkt fått plass i bestemmelsen. Altså at dersom det ikke er til barnets beste så skal det ikke være samvær. Det kan i den forbindelse være greit å påpeke at den nye ordlyden utelater at det er retten som kan komme til at det ikke skal være samvær.

Bestemmelsen fremstår i hoedsak å være en opprydding i språk og unødig mye ordbruk for å få frem budskapet.

Lovforslag: § 8-1 Barnet og foreldra sin rett til samvær

Barnet og den forelderen som barnet ikkje bur fast saman med, har rett til samvær med kvarandre. Dersom samvær ikkje er til det beste for barnet, skal det ikkje vere noko samvær.

Forslag til ny bestemmelse om samtykke fra forelder med foreldreansvar ved flytting

Forslag til ny bestemmelse om samtykke fra forelder med foreldreansvar ved flytting

I forslag til ny barnelov (NOU 2020:14) er det fremmet et forslag om muligheten til å flytte når begge foreldrene har del i foreldreansvaret. Det presiseres at dette er et forslag i en NOU og er ikke vedtatt i skrivende stund som lov.

§ 6-9 Flytting

Den eller dei som har foreldreansvaret, kan ta avgjerd om at barnet skal flytte. Når foreldra har sams foreldreansvar, kan barnet berre flytte dersom begge samtykkjer til det.

Eit barn som har fylt 12 år, kan ikkje flytte utan ein forelder som har foreldreansvar, om ikkje barnet sjølv samtykkjer til det.

Dersom det er reist sak om foreldreansvaret, kan barnet ikkje flytte før saka er avgjord.

Dersom ein av foreldra vil flytte og det er gjort avtale eller teke avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Flytting tyder i denne lova at barnet flyttar ut av landet eller til ein annan bustad innanlands som forlengjer reisevegen mellom bustadene til foreldra vesentleg.

 


Forslaget i § 6-9 vil innebære at flytting hvor avstand mellom bostedshjem og samværshjem blir vesentlig lengre, vil kreve at samværsforelder samtykker dersom han/hun har del i foreldreansvaret.

Dette vil være en vesentlig nyskapning i lovverket da samtykke til flytting ikke tidligere har vært nødvendig annet enn flytting ut av landet.

I nåværende lovgivning er det en varslingsplikt på 3 mnd for den som ønsker å flytte, samt et krav om mekling. I bestemmelsens 4. ledd så er denne varslingsplikten videreført. Etter lovforslaget vil varsling bare aktualisere seg når en bostedsforelder som har foreldreansvaret alene ønsker å flytte.

Det foreslås altså at for at bostedsforelder må ha samtykke fra samværsforelder ved flytting som medfører en vesentlig lengre reisevei mellom hjemmene dersom det er felles foreldreansvar.

Hva kan de prosessuelle konsekvensene av dette være? Sannsynligheten er, slik jeg ser det, at det vil medføre et stor økning i saker om foreldreansvar. Flytting er et vanlig fenomen av mange grunner. Mange flyttinger skjer mot samværsforelders ønske, men aksepteres i mange tilfeller uten rettslig konflikt. Behovet for å flytte på grunn av ny partner, familiære forhold, arbeidsforhold eller annet vil nok ikke bli mindre og dermed så vil behovet for å ha foreldreansvaret alene og ta en slik avgjørelse alene bli viktig for mange.

Det har ofte vært en holdning fra domstolene, sakkyndige og enkelte advokater om at foreldreansvaret er nesten innholdsløst og at det er sjeldent problemer knyttet til å utøve dette i fellesskap viser seg. Ved å tillegge foreldreansvaret en så viktig rettighet vil betydelig flere mene at det er barnets beste å ha foreldreansvaret alene da den andre urimelig stopper et behov for å flytte.

I 3. ledd fremgår det at dersom det er reist sak om foreldreansvaret så kan ikke den som ønsker å flytte gjøre dette før saken er avgjort.

Spørsmålet er om ikke det like godt fortsatt kan tillegge fast bosted å flytte innat i landet, men innføre en tilsvarende bestemmelse som sier at dersom samværsforelder reiser sak om fast bosted så kan ikke flytting gjennomføres før saken er avgjort. På en andre siden er ikke denne beskyttelsen like god ettersom man kan tenke seg flere situasjoner hvor en samværsforelder ikke mener det beste for barnet er å skifte bosted, men samtidig mener at det er viktig å opprettholde samværssystemet som er uten vesentlig lengre reisevei.

Det blir spennende å følge lovprosessen videre og se om denne bestemmelsen blir endelig vedtatt uten store endringer.

Egen advokat til barnet i saker etter barneloven

barnas advokat

Det er adgang for retten til å oppnevne en egen advokat til barnet i saker etter barneloven. Jeg oppfatter det slik at bestemmelsen svært sjeldent er i bruk og at den nesten ikke vurderes brukt av verken advokater eller dommer.

Jeg tror at hovedgrunnen til dette er at som regel så har begge foreldrene hver sine advokater. Det faller dem ikke naturlig å anmode om at barna skal ha en egen advokat og som naturlig da bør være en annen advokat enn de selv har. Ettersom barn ikke har samme innblikk i hvordan systemet fungerer vil det være opp til en av vergene ofte å påse at dette blir tematisert. Jeg vil tro at mange foreldre føler de har mer kontroll på prosessen dersom man ikke gir barnet en egen rådgiver.

Det er ingen aldersgrense for når barn kan få sin egen advokat. Bestemmelsen henviser til eksempler som fare for psykiske og fysiske helsen for barnet, men dette er ikke uttømmende. Adgangen for domstolen å oppnevne egen advokat til barnet er nok større enn praksis tilsier.

Så hvorfor benytter ikke domstolen seg av adgangen. Jeg tror hovedgrunnen er at det nesten alltid oppnevnes en sakkyndig og når barn er 7 år eller eldre så blir barna hørt. Dreier saken seg om psykisk eller fysisk vold pleier også sakkyndiges rolle å bli større og dermed har barnet en objektiv tredjeperson som på en måte ivaretar mange av de samme hensynene som en egen advokat ville.

Det kan diskuteres om det ikke etter barneloven burde vært slik som i barnevernloven at når barn har fylt 15 år så har de partsrettigheter og dermed også krav på oppnevnt advokat.

Barneloven § 61, første ledd, nr 5

Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.

Denne, nåværende utgaven av bestemmelsen har vært gjeldende fra 01.01.2014. I årene fra 01.01.2006 og frem til 01.01.2014 var ordlyden slik:

Retten kan i særlege høve oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta.Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.

En 64-sak er ikke lengre en 64-sak

ny sak om samvær

Lenge var endring av avtaler eller nye avgjørelser etter rettskraftige dommer/forlik var i lang tid regulert i barneloven §64. Når man jobbet mye med slike saker ble begrepsbruken etterhvert når det kom til endringssaker at det var en § 64-sak. Etter lovrevisjon har endringsbestemmelsen rykket opp i tall og er nå hjemlet i § 63.

Barneloven § 63. Endring av avtale eller avgjerd om foreldreansvaret mv.

Foreldra kan gjere om avtale eller avgjerd om foreldreansvaret, om flytting med barnet ut av landet, om kven barnet skal bu hos fast og om samværsretten.

Vert foreldra ikkje samde, kan kvar av dei reise sak for retten, jf. § 56. Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det. Førebels avgjerd etter § 60 kan endrast på same vilkår av den domstolen som har hovudsaka. Dersom ein av foreldra har flytta med barnet utan at foreldra var samde, kan den andre av foreldra reise ny sak for retten.

Dersom det er openbert at det ikkje ligg føre slike særlege grunnar som nemnt i andre stykket, kan retten avgjere saka utan hovudforhandling.

Hvilken anvendelse har barneloven på barn som er født før loven trer i kraft og foreligger det en feil i barneloven?

endringer i barneloven

Barneloven er fra 1981 så det er ikke «barn» igjen fra da loven først trådte i kraft, men det er stadig nye bestemmelser og lovendringer i barneloven. Hvordan forholder barneloven seg til allerede fødte barn når en lovendring kommer?

  • Hovedregelen er at loven gjelder likt for alle barn. Også de som er født før lovendringer.
  • Unntak gjelder for farsskap som er fastsatt eller følger av tidligere lovgivning. Det er altså ikke slik at en lovendring kan med noen automatikk endre farsskap.
  • Avtaler om fast bosted, samvær eller foreldreansvar står seg også gjennom nye lovendringer. En avtale blir ikke ugyldig selv om den skulle være helt eller delvis i strid med lovendringer som kommer etter avtalen ble inngått.
  • Til slutt heter det at » Samværsrett direkte etter § 42 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.» I § 42, andre ledd, første punktum står det at; «Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet.» Bestemmelsen fremstår for meg som ulogisk. Man har ikke samværsrett direkte etter § 42. 2. ledd, 1. pkt og jeg lurer på om det er gjort en lovteknisk feil her. Skulle man følge ordlyden det vises til så har ikke foreldre som skiller lag før loven trer i kraft plikt til å vise barna omsorg og omtanke.

Her ser man dagens bestemmelse:

Barneloven § 88. Kva lova har å seie for barn som er født før lova tek til å gjelde.

Lova gjeld også barn som er født før lova tek til å gjelde. Frå dette er gjort fylgjande unntak:

a)Farskap som fylgjer av eller er fastsett etter tidlegare lovgjeving, skal framleis leggjast til grunn til noko anna vert fastsett etter lova her.
b)Avtale eller avgjerd om foreldreansvar, samværsrett eller fostringsplikt frå tida før lova tek til å gjelde, står framleis ved makt til den i tilfelle vert endra etter lova her. Samværsrett direkte etter § 42 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.

Og dette er bestemmelsen det vises til:

Barneloven (versjon 2019) § 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet

Det fremstår ulogisk at man utleder en samværsrett direkte av en bestemmelse som sier at den som har barnet må gi barnet omsorg og omtanke. Den gjeldende § 88 ble endret i 2004 i en større barnelovsrevisjon. Dette er den eneste gangen bestemmelsen er endret og den opprinnelige bestemmelsen (den gang § 70) fra 1981 lyder:

Barneloven § 70 (utgått/endret). Kva lova har å seie for barn som er født før lova tek til å gjelde.

Lova gjeld også barn som er født før lova tek til å gjelde. Frå dette er gjort fylgjande unntak:

a)Farskap som fylgjer av eller er fastsett etter tidlegare lovgjeving, skal framleis leggjast til grunn til noko anna vert fastsett etter lova her.
b)Avtale eller avgjerd om foreldreansvar, samværsrett eller fostringsplikt frå tida før lova tek til å gjelde, står framleis ved makt til den i tilfelle vert endra etter lova her. Samværsrett direkte etter § 44 andre stykket første punktum gjeld ikkje når foreldra har skilt lag før lova tek til å gjelde.

I ei rettssak som går når lova tek til å gjelde, skal lova leggjast til grunn dersom hovudforhandlinga ikkje alt er byrja.

Ei sak som på den tida lova tek til å gjelde er teken opp for ei avgjerdsmakt som ikkje lenger kan ta mot slike saker, kan likevel få si avgjerd der

Det er altså slik at den gamle § 70 (som tilsvarer dagens § 88) viser til § 44 (den tidligere versjonen av nåværende § 42.) Henvisningsteksten i daværende § 70 er lik dagens § 88, men det den viser til i daværende § 44 er ikke det samme innholdet som i dagens § 42.

Barneloven (utgaven fra 1981 – gjelder ikke nå) § 44. Samværsrett.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Har foreldra ikkje levt saman etter at barnet vart født, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, samværsrett berre når slik rett er avtala eller fastsett

Ynskjer den eine av foreldra å ordne samværsretten på annan måte enn det som fylgjer av reglane her, eller er foreldra usamde om omfanget av samværsretten, kan saka reisast for retten. Er dei samde om det, kan saka i staden gå til fylkesmannen. Avgjerda skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare

Her er begynner sammenhengen å bli logisk: Har foreldra levt saman etter at barnet vart født, men skilt lag seinare, har den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.

Altså var den opprinnelige meningen at nye bestemmelser i loven ikke ble gjeldende for de som har fått samværsrett på bakgrunn av at samværsforelder har bodd sammen med bostedsforelder etter barnet ble født, men senere skilt lag. Dette så lenge de ikke har skilt lag før § 44, andre ledd, første punktet trådte i kraft. Altså har du fått samværsrett på bakgrunn av denne gamle bestemmelsen (§ 44) så mistet du den ikke selv om nye bestemmelser skulle sette andre vilkår for å få samværsrett.

Dagens tilsvarende henvisning viser til et helt annet innhold. Altså barns krav på omsorg og omtanke fra de som ivaretar dem. Slik jeg ser det er har ingen av lovrevisjonene av barneloven de siste 28 årene fanget opp dette.

En kan heller ikke se at kommentarutgaven til barneloven har fanget opp denne feilen i loven.


Trenger du bistand etter barneloven fra erfaren advokat kan du ta kontakt med oss på telefon 75175800 eller ved å fylle ut dette skjemaet.

Du kan også ringe barnerettstelefonen: 820 90 009 (betaltjeneste)

Ny veileder for høring av barn i foreldretvister

høring av barn i domstolene

Veilederen som har fått tittelen «Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65» tar sikte på å sikre en god prosess for barnets medvirkning i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar. Veilederen er utarbeidet av et utvalg i regi av Domstoladministrasjonen.

Punkter som jeg ser vil kreve nye tanker i mange tingretter er:

Barn som skal høres og informeres, jf. bl. § 31, bør gis anledning til dette så tidlig i den rettslige prosessen som dommeren finner forsvarlig.

Så tidlig som mulig er ikke slik domstolene alltid har praktisert høringen av barna. Mange barn høres veldig sent i prosessen og selv om de fleste nok høres i forkant av et saksforberedende møte kan det være noen måneder etter stevning er innkommet. Jeg har opplevd ved flere anledninger at det første saksforberedende møtet berammes ca et halvår etter innkommet stevning og at det tar like lang tid å høre barna. I noen av disse sakene har partene kommet til enighet før rettsmøtet, men da også før barna er hørt og dermed har ikke barna vært med å påvirke resultatet. I noen tilfeller har foreldrene hørt barna eller de er hørt på familievernkontoret, hos helsesøster, hos barnevernet eller av andre. Det kan også hende at det må innhentes mer informasjon før barnet kan høres. Jeg tenker likevel det er forbedringspotensial hos mange domstoler ved å planlegge barnesamtalen tidlig i prosessen.

Barn som skal høres i medhold av bl. § 31, bør gis mulighet til å snakke direkte med dommeren i saken dersom de ønsker det, så fremt ikke hensynet til barnets beste taler imot dette.

Det er et økt fokus på ikke å sette høringen av barn ut til sakkyndige i stedet for at dommeren, som bestemmer i saken, hører barna direkte. Veilederen sier nå at barna skal spørres om de vil snakke direkte med den som bestemmer og ha muligheten for dette dersom de vil det. Jeg kjenner til mange dommere som ikke vil ta slike samtaler eller ikke føler seg kompetente til å ta slike samtaler. Disse dommerene må da vurdere om de er den rette dommeren til å ta den aktuelle saken. Hvis det er viktig for et barn å få snakke direkte med dommeren som skal ta avgjørelsene, kan ikke barnet måtte gå omveier gjennom en sakkyndig bare fordi dommeren ikke vet hvordan han skal snakke med et barn.

Dersom prosessfullmektigene ikke har opplysninger om barnet ønsker å snakke direkte med dommeren, kan det oppnevnes en sakkyndig til å forespørre barnet om dette…

Dersom retten beslutter at en sakkyndig skal snakke med barnet alene, kan det i mandatet fremgå at barnet skal forespørres om det i tillegg ønsker å snakke direkte med dommeren.

Også dette er nytt. Det har mange gode hensyn for seg at dette gjøres, men jeg tror i praksis det bare vil gjelde de eldste barna da de yngre nok med vilje styres bort fra en slik løsning dersom dommer/sakkyndig ikke ønsker å legge opp til at dommer skal snakke direkte med barna.

Dersom det ikke er oppnevnt sakkyndig, bør det av notoritetshensyn være en saksbehandler eller et rettsvitne til stede mens dommeren snakker med barnet.

Vi begynner å se et notoritetsfokus som jeg har mast om i mange år. Vi har sett mange ganger at det er korte notat på en halv side fra en sakkyndig som har snakket med barna i over en time. Vi vet altså ikke alltid hvordan informasjonen er bearbeidet og behandlet, silet, før den kommer partene til kunnskap. Vi kommer nok en dag til å se at høring av barn vil skje med videopptak i stedet for samtaler med etterfølgende notat. Det er etter min mening et rettssikkerhetsproblem at de som skal avgjøre saken (dommeren, men også i realiteten sakkyndige) har mulighet til å bearbeide informasjonen slik at den passer inn i sine holdninger til saken. Ettersom barnas meninger blir mer og mer sentrale bør meningene ufiltrert legges frem. Det bør også vises om barna er ukomfortabel, virker oppriktige, presses eller på andre måter ledes. Det er bra at veilederen sier at det skal være noen tilstede med dommeren, men det er en svak løsning. Skal en saksbehandler i tingretten på noen måte forventes å stoppe dommeren eller korrigere dommeren i sin fremleggelse av barnets mening overfor partene? Det kan fungere som en viss trygghet for barna i noen tilfeller da enkelte dommere sikkert kan virke skremmende for barna, men enda en fremmed i rommet motvirker ikke sikkert en slik frykt.

Dersom det oppnevnes sakkyndig etter bl. § 61 første ledd nr. 3, bør barnet likevel få anledning til å uttale seg direkte til dommeren dersom det ønsker det. Det kan fremgå av mandatet etter bl. § 61 første ledd nr. 3 at den sakkyndige skal spørre barnet om det ønsker å snakke med dommeren.

Dette vil også være nytt. Jeg har ikke vært borti at en dommer hører et barn som har uttalt seg en eller flere ganger til sakkyndige under en nr. 3 -utredelse.

Samtalen med barnet foregår uten at foreldrene er til stede. – Dersom det er flere søsken som skal høres, kan den generelle informasjonen gis til søsknene samlet. Deretter høres ett og ett av barna i den rekkefølgen dommeren bestemmer etter å ha konferert med barna

Presiseringen er god. Mange dommere synder her. Noen ganger er til og med foreldre med under samtalen med barna og ofte høres barna samlet og det mest dominerende barnet kan fort bli den som styrer alles vilje.

Informer barnet om at det vil få opplest dommerens / den sakkyndiges notater på slutten av samtalen slik at barnet gis mulighet til å korrigere dersom det har oppstått misforståelser av hva barnet har ment.

Jeg er usikker på om dette praktiseres i særlig grad, men det er viktig at barna får opplest det som er tenkt videreformidlet da jeg vil anta at barn lett føler seg misforstått og vil ha et behov for å korrigere den voksnes forståelse av det de har sagt.

Samtalen med barnet skal ikke være et bevisopptak eller avhør. Samtalen er kun ment som en mulighet for barnet til å gi uttrykk for sin oppfatning i saken dersom det har noen.

Dette er en noe merkelig uttalelse. Barnas uttalelser er et sentralt vurderingstema i de fleste saker etter barneloven og det er både lovfestet, grunnlovfestet og konvensjonsbestemt at barna skal være med å utforme sin egen situasjon. Når de så uttalelser seg og vi vet at noen ganger har disse uttalelsene avgjørende vekt, så skal man ikke kalle den avgjørende samtalen et bevisopptak. Selvfølgelig er det et bevisopptak. Det er ingen vei utenom at dette er sikring av et bevis som det vil bli prosedert på i de fleste hovedforhandlinger. At formaliseringen av dette som et bevisopptak bringer på banen mange flere prosesshandlinger, som tilstedeværelse av prosessfullmektiger og tilrettelagte avhør-lignende situasjoner, styrer nok begrepsbruken slik at sakene ikke blir for ressurskrevende. Så sentral som barnets mening har blitt i slike saker blir det på et tidspunkt uunngåelig med en bedre sikring av prosessen.

Spør barnet om det har noen oppfatning om hvem som skal orientere det om resultatet i saken, og om hvordan dette skal skje, jf. bl. § 61 første ledd nr. 4.

Lenge slurvet domstolene med å gi barna tilbakemelding og fortsatt er det noen domstoler som slurver med dette. Kanskje gjennom å presisere at dette skal være en del av samtalen så får dommeren en større bevissthet rundt at barnet faktisk skal ha tilbakemelding.

Referatet bør fortrinnsvis gjengi samtalen i kronologisk rekkefølge.

Her er syndene mange og store. Ikke minst blir det syndet i den sakkyndiges gjengivelse hvis samtalene bare fremgår av sakkyndiges rapport. Det syndes forsåvidt uansett. Ofte er de så korte referatene at å snakke om kronologi blir unødvendig.

Referatet bør utformes etter samme mal uavhengig av om det er dommer eller sakkyndig som utarbeider dette.

Dette gjøres ikke i dag og vil være en stor endring slik jeg ser det. Tror det tar lang tid før domstolene følger opp dette. Det er enda domstoler som ikke følger opp tidligere veiledere eller har implementert nye agendaen tilpasset barnesaker i planleggingsmøtene. DA må bruke ressurser på å sørge for at domstolene faktisk følger opp veilederne slik at det skaper forutsigbarhet for partene.

Det må utarbeides dokumentasjon på når, hvor, av hvem, og hvordan tilbakemelding ble gitt til barnet. Se vedlagt mal. – Dokumentasjonen bør sendes ut til partenes prosessfullmektiger

Dette vil være nytt. Jeg har aldri fått noen slik dokumentasjon tidligere og det blir spennende å se når dette for første gang dukker opp i aktørportalen.

Les eller last ned veilederen her: Praktiske anbefalinger for domstolsbehandling til barnet beste i foreldretvistsaker, og saker om tvangsfullbyrdelse jf. barneloven § 65.