Hvor gammel må man være for å gifte seg?

Ekteskapsloven § 1a bestemmer aldersgrensen for når man kan få lov til å gifte seg i Norge:

§ 1a. Ekteskapsalder.

Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap uten samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret, og tillatelse fra fylkesmannen. Fylkesmannen kan ikke gi tillatelse dersom den som søker, er under 16 år.

Er en av dem som har foreldreansvaret, uten rettslig handleevne, eller kan samtykke ikke innhentes innen rimelig tid, er samtykke fra den andre tilstrekkelig. Er begge i en slik situasjon, og det er oppnevnt verge, kreves samtykke fra vergen.

Fylkesmannen kan bare gi tillatelse når det foreligger sterke grunner for å inngå ekteskap.

Nekter de eller den som har foreldreansvaret, eller vergen å gi samtykke, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.

Som det fremgår av regelverket er det opp til foreldrene å samtykke dersom barn mellom 16 år og 18 år ønsker å gifte seg. Jeg vil anta at dette faller inn under foreldreansvaret (barneloven § 30) og ikke inn under myndigheten til den som har den daglige omsorgen / fast bosted (barneloven § 37.)

Mest brukte bestemmelser i barneloven og hva hovedbudskapet er

Barneloven har 89 bestemmelser, men ikke alle er like ofte brukt av advokater i og utenfor retten. Her er en liten og enkel liste over de mest brukte bestemmelsene og hva hovedbudskapet i dem er:

§ 31.
Lovfester barnas rett til å bli hørt etter alder og modenhet. Etter 7 år skal barna høres, men bestemmelsens første ledd åpner for å høre mindre barn.

§ 36.
Barnelovens bestemmelse om fast bosted. Det er av denne bestemmelsen det har fremgått at det ikke kan idømmes delt omsorg og denne bestemmelsen er endret med virkning fra 01.07.2010.

§ 41.
Barnelovens bestemmelse om reise til utlandet med barnet. Kort fortalt kan en ikke motsette seg kortere utenlandsreiser hvis det ikke er frykt for at barnet ikke vil komme tilbake igjen.

§ 42.
Bestemmelsen lovfester barnets rett til samvær med begge sine foreldre.

§ 43.
Bestemmelsen lovfester foreldrenes rett til samvær. Den gir også hjemmel for å stoppe samvær dersom barnet tar skade av samværet.

§ 44.
Regulerer hvordan reisekostnadene ved samvær skal fordeles. Hint: de skal ikke deles likt.

§ 48
Bestemmelsen er den samme i de fleste siviliserte land og sier at alle avgjørelser skal gjøres i barnets interesse. Altså bestemmelsen om “barnets beste.”

§ 56
Bestemmer at partene må ha meklingsattest for å kunne bringe en sak inn for tingretten.

§ 60
Bestemmer at det i noen tilfeller kan tas midlertidige beslutninger. Også hvor saken ikke er brakt inn ved stevning enda.

§ 61
Regulerer saksforberedende møter, prøveordninger og hvem som skal dekke kostnader til sakkyndig bistand som også oppnevnes etter § 61.

§ 64
Bestemmer at man under visse vilkår kan få prøve sin sak på nytt for domstolene.

§ 65
Sier noe om når man kan bruke tvang (tvangsbot og tvangshenting) for avhenting av barn.

Vilkårene for å endre farskap ved dom i retten

I dag er saker om endring av farskap enkle. Det er bare ett styrende bevis dersom dette er mulig å innhente, og det er DNA analyse. Dersom DNA analysen viser hvem som er den rette faren, så skal retten fastsette denne personen som far uansett om barnet har hatt en annen “sosial far” enn sin biologiske far. Det norske lovsystemet legger opp til at rettslig far skal være biologisk far. Så sant ikke selve prøven kan angripes som mangelfull så vil andre argumenter være uten betydning. Bare rettslig far har andledning til å gå til sak om bosted, samvær og foreldreansvar, jf. barneloven § 56.

Barneloven § 9. Vilkåra for å seie dom i farskapssak.

Dersom ein mann blir utpeikt som far etter DNA-analyse, skal dom seiast for at han er faren. Dersom det ikkje ligg føre DNA-analyse, eller det er grunn til å tru at det heftar feil ved DNA-analysen, eller dersom nærståande slektningar også framstår som mogelege fedre, gjeld reglane i andre og tredje stykket.

Har ein mann hatt samlege med mora på den tid ho kan ha blitt med barnet, skal dom seiast for at han er faren, dersom det ikkje er lite truleg at han er far til barnet.

Har mora hatt samlege med fleire menn i den tida ho kan ha blitt med barnet, skal dom for farskap likevel berre seiast når det er monaleg meir truleg at ein av dei er faren enn nokon av dei andre.

Er det utført assistert befruktning på mora, og ektemann eller sambuar har gitt sitt samtykke til dette, skal det seiast dom for at han er faren, dersom det ikkje er lite truleg at barnet er avla ved assistert befruktning.

Sædgiveren kan ikkje dømast til far. Dette gjeld likevel ikkje dersom assistert befruktning er gjort med sæd frå ektemann eller sambuar.

Reisekostnader ved samvær

Hovedregelen er at foreldre skal dele reiseutgiftene ved samvær etter deres respektive inntekter. Det er altså ikke slik at utgangspunktet er at foreldrene skal dele kostnadene likt.

Foreldrene kan avtale at det skal være annerledes. Ikke sjeldent velger foreldre å fravike utgangspunkte for å heller dele utgiftene likt.

Reisekostnader ved samvær er lovfestet i barneloven § 44:

§ 44. Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen eller departementet sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.

Tilbud om meklingstimer hos familievernkontoret

Etter dagens lovgivning er det bare obligatorisk med ett meklingsmøte hos familievernkontoret for at familievernkontoret plikter å utstede en meklingsattest. Som jeg har skrevet tidligere bør du som ønsker meklingsattest være sikker på forhånd at møtet blir regnet som meklingsmøte og ikke som en samtaletime.

Etter første meklingstime er det frivillig om partene vil mekle videre hos familievernkontoret. Etter barneloven § 54 annet punktum er det vanlige meklingstilbudet på tre timer. Dersom det etter tre timer ikke har fremkommet noen løsning på konflikten kan mekleren etter barneloven § 54 tredje punktum etter eget skjønn vurdere om det skal tilbys ytterligere tre timer. I vurderingen må stå sentralt hvorvidt mekleren tror videre mekling vil føre til en løsning på konflikten eller annen fremgang av betydning.

Barns rett til selv å bestemme valg av utdanning og medlemsskap i foreninger

Barneloven § 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

Barneloven § 31 er alltid diskutert. Når får barn si sin mening og hvor stor vekt skal vi legge på den. En bestemmelse som aldri er med i tvister er § 32. Når kan barn selv bestemme når de skal være med i foreninger eller valg av utdanning.

Spesielt valg av utdanning bringer på banen tema som strekker seg utenfor denne bestemmelsen og som ikke nødvendigvis har et opplagt svar. Sett at et barn på 15 ønsker å gå på folkehøyskole i en annen del av landet eller ønsker å begynne på videregående i nabokommunen. Da er det ikke bare et valg av utdanning, men også et direkte valg av bosted. Kanskje bor den andre forelder der utdanningsvalget fallet. Har barnet da inndirekte adgang til å bestemme selv hvor han eller hun skal bo gjennom valg av utdanning? Hva da med § 37 som gir den forelder hvor barnet har sitt faste bosted rett til å velge hvor i landet hun/han og barnet skal bo?

Denne vinkelen er jeg ikke kjent med er prøvd for domstolene. Jeg må anta at valg av utdanning er mer en valg av fag og interesser innenfor de rammer som barneloven § 37 m.fl. setter. Det vil være unaturlig, hvoren klønete bestemmelsen er formulert, å gi barnet en slik makt ved 15 år den tid forskjellen i modning er så forskjellig fra barn til barn. Likevel burde det kanskje blitt en diskusjon knyttet til nettopp alderen 15 år. Dette er den kriminelle lavalderen og du kan behandles som en voksen for straffeapparatet, du kan etter vergemålloven selv bestemme over de penger du tjener og du har generelt oppnådd en del friheter og tillitt gjennom lovbestemte regler. Kanskje borde barneloven hatt en endring i § 31 om at barn som har fylt 15 som utgangspunkt skal ha “medhold” i sine ønsker så lenge ikke andre tungtveiende grunner tilsier noe annet (direkte fare etc.)?

Barneloven § 49 – Advokaters medvirkning til løsning

§ 49. Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Advokater har etter barneloven § 49 en lovfestet plikt til å vurdere om det er mulig for partene å komme frem til en avtaleløsning. Bestemmelsen er mest et uttrykk for den generelle ønsket som gjennomsyrer barneloven ved at man, for barnets beste, alltid skal forsøke å få til en enighet mellom foreldrene. Også dommere og partene selv har denne plikten. Det er kanskje noe spesielt at advokaters rådgivning reguleres slik da det taushetspliktbelagt hva advokat og klient har snakket om, vil det ikke være slik at bestemmelsen kan bevises brutt.

Håpet er selvfølgelig at man forsøker utenomrettslige løsninger før man springer til retten for å få hjelp i konflikten. Da partene må mekle på familievernkontoret før man sender stevning, så blir det etter min mening en overfokus på mekling når dette påpekes i så mange bestemmelser. Jeg er ikke overrasket dersom det er slik at dommerens plikt til å søke løsninger hindres av advokater som rådgir klientene annerledes. Men så hva? hva skal man gjøre om man mistenker en advokat for å kjøre prosess der et forlik kunne vært inngått? Sannsynligvis ingen verdens ting. På samme måte som jeg tror få vil angripe en dommer for at han eller hun ikke har lagt tilstrekkelig press på partene for å få i stand et forlik.

Delt bosted for barn

Boken baserer seg på resultatene fra delt bosted-undersøkelsen utført på oppdrag av Barne- og likestillingsdepartementet. Den tar for seg erfaringer foreldre og barn har med denne organiseringen av hverdagen, hva som skal til for at delt bosted fungerer bra for barna og foreldrene…

Kjøp boken hos Bokkilden.no

Barnefordelingssaker når ikke begge parter har samme tilknytning til Norge

Ikke helt sjeldent kommer det opp spørsmål om hviklet land sitt regelsett som skal gjelde i en barnefordelingskonflikt. Det er i dag vanlig at nordmenn har barn med personer som bor i andre land eller som på annen måte har tilknytning til andre land enn til Norge. § 82 i barneloven regulerer når en sak om foreldreansvar eller samværsrett kan hånderes av Norske domstoler eller styresmakter.

§ 82. Når sak om foreldreansvar eller samværsrett kan handsamast av norsk doms- eller styresmakt.
Sak om foreldreansvar, om kven barnet skal bu saman med eller om samværsrett kan reisast for norsk domstol eller handsamast av fylkesmannen
a) dersom den kravet rettar seg mot er busett i Noreg
b) dersom barnet er busett i Noreg, eller
c) dersom spørsmål om foreldreansvar eller samværsrett tidlegare er avgjort i Noreg, med mindre det er høve til å få spørsmålet avgjort i utlandet og avgjerdsorganet meiner at saka bør avgjerast der.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet eller saksøkte har opphald i Noreg.

De mest praktiske tilfellene jeg som advokat har vært med på er hvor en forelder som har foreldreansvaret alene er i en flytteprosess til utlandet. Kanskje har hun/han tatt opphold i Spania nylig og meldt barnet inn på skole der. Dette er noe som tidvis skjer også når barnevernet har fattet interesse for familieforholdet.

Her kan man være avhengig av tidlig nok informasjon dersom man ikke har fått saken avgjort tidligere i Norge. Men andre ledd i bestemmelsen blir da ofte den laveste terskelen for å få saken inn for norske domstoler. I det tenkte tilfellet vil barnet før eller senere besøke familie og slekt i Norge. Som regel sammen med omsorgsforelderen. Det er da mulig å be retten i Norge om en midlertidig avgjørelse basert på at barnet for tiden (f.eks sommerferie eller juleferie) har opphold i Norge.

Barnet sin selvråderett

I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.

Barnet sin selvråderett

I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.

Trenger barneloven en bestemmelse om at det ikke er lov å slå barn?

En av bestemmelsene som ble tilføyd barneloven nylig og som ble satt i kraft umiddelbart i stedet for 1. juli 2010 var § 30, 3. ledd som lyder:

“Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.”

Det er en selvfølge at det ikke skal benyttes vold mot barn. har vært straffbart å benytte vold etter straffeloven § 228 og 229 i mange år. Straffeloven retter seg like mye mot barn som mot voksne. Hva er så poenget med å ta med bestemmelsen i barneloven? Barnelovens bestemmelse er ikke nødvendig, men er en programerklæring som alle ønsker velkommen. Det er en lovfestet selvfølgelighet. Det er smør på flesk samtidig som det ender debatten om hva man kan benytte som virkemiddel i irettesettelse av barn. Men hva er konsekvensen av at man gjør dette som nå er “forbode”? Det er ikke straff. Strafferetten er et beist som påtalemyndigheten gjennom straffeloven og straffeprosessloven følger opp. Det vil ikke komme noen tiltaler etter barneloven. Eneste grunnen til å ha bestemmelsen i barneloven er å gjøre klart at slik opptreden skal vektlegges tungt i saker om bosted, foreldreansvar og samvær. Det har selvfølgelig veid tungt lenge før bestemmelsen ble tatt inn, men synliggjøringen kan kanskje være en vekker for enkelte som fortsatt mener at det er greit å bruke klapps o.l. mot barn. Det er det nå ikke. Dersom voldsdefinisjonen i barneloven ligger på samme minstelist som straffeloven § 228 så er det eksempler på at foreldre som har knipset barnet hardt på munnen har fått straff.

Barneloven trenger strengt tatt ikke noen slik bestemmelse, men i barnas lov er det heller ingen ulempe at forbudet har fått en symbolsk plass.

Varsling ved flytting. Hva går den nye lovregelen ut på?

1. juli 2010 får barneloven § 42 et nytt første ledd.

§ 42 første ledd skal lyde:

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Som så mange andre bestemmelser i barneloven så sier bestemmelsen noe om hva som er tillatt eller ikke, men den sier ikke noe om konsekvensen av at det ikke varsles. Hva hvis det varsles fire uker i forveien? Hva om det ikke varsles i det hele tatt? Er det slik at da vil samværsforelderen automatisk få medhold i en sak om at barnet skal flytte tilbake?

For å få svar på dette må en se nærmere på hva forarbeidene sier om bestemmelsen.

Lovutvalget sier på side 56 at “Utvalgets medlemmer, alle med unntak av Rusten, er kommet til at reglene om innenlands flytting bør endres slik at de i større grad sikrer at flytting ikke kan skje uten den andre forelders kunnskap.”

Lovutvalget pekte på to mulige løsninger på problemstillingen. Enten kunne man la avgjørelsen være knyttet til foreldreansvaret slik det er med flytting til utlandet eller så kunne man ilegge en varslingsplikt.

Lovutvalget påpeker videre at “Det fremstår for utvalget som klart at varslingsplikten må innebære en realitet, i den forstand at det ikke bør være uten konsekvenser å bryte denne.”

“Man kunne tenke seg at overtredelse av varslingsplikten kunne tillegges vekt i en etterfølgende sak om endring av avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast eller – som det meste ekstreme alternativ – medføre en automatisk plikt for forelderen til å sørge for at barnet flytter tilbake. En slik reaksjon vil imidlertid kunne medføre et utfall av saken som er i strid med bar-nets beste. Barnets beste må alltid være det avgjørende kriterium, uavhengig av foreldrenes hand-linger og oppførsel, og det er ikke sikkert at en reversering av flyttingen og et nytt miljøskifte er til beste for barnet. Økonomiske sanksjoner, for eksempel i form av bortfall av barnetrygd, vil også kunne ramme barnet.”

Flertallet i lovutvalget anbefalte at flytting innenlands skulle følge samme modell som å flytte til utlandet. At man var avhengig av samtykke. Dette har ikke lovgiver fulgt opp.

Det fremgår av Ot.prp. 104 2008-2009 at:
Justisdepartementet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet
(Bufdir), Fylkesmannen i Finnmark, Fylkesmannen
i Nordland, Fylkesmannen i Oslo og
Akershus, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen
i Vestfold, Den norske Dommerforening, Borgarting
lagmannsrett, Drammen tingrett, Oslo tingrett,
Trondheim tingrett, Barneombudet, Likestillings- og
diskrimineringsombudet, Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen
(AFFO), Alternativ til vold, Barnerettsgruppa
ved Universitetet i Tromsø, Fellesorganisasjonen
(FO), Juridisk rådgivning for kvinner
(JURK), Kvinneuniversitetet Nord (KUN), Norsk
kvinnesaksforening (NKF), Redd Barna og Stine Sofies
Stiftelse går imot flertallets forslag om at avgjørelsen om å flytte med barnet legges inn under foreldreansvaret slik at begge må samtykke til flyttinginnenlands.

Motstanderne mot å gjøre dette til en del av foreldreansvaret (ot.prp):
“Det pekes videre på at det er urimelig at bostedsforelderens muligheter for å flytte begrenses, uten at det samtidig legges tilsvarende begrensninger på samværsforelderen, og at forslaget ikke vil fremme økt samvær så lenge samværsforelderen står fritt til å flytte.”

Stortinget valgte i stede å følge den danske modellen med varslingsplikt minst 6 uker før.

Den danske bestemmelsen i Forældreansvarsloven:

§ 18. En forælder, der vil ændre sin eller barnets bopæl til et andet sted her i landet eller i udlandet, skal underrette den anden forælder herom senest 6 uger før flytningen.

Lovutvalget foreslår konsekvenser:

“Dersom retten finner at flytting ikke tjener barnets interesse, skal det treffes avgjørelse om at flytting ikke skal kunne skje.”

“Mindretallet antar at det ikke vil være i samsvar med barnets beste å innføre en sanksjonsregel for det tilfellet at en forelder ikke oppfyller sin varslingsplikt, for eksempel at barnet i slike situasjoner automatisk skal få fast bosted hos den andre forelder. At en forelder opptrer i strid med varslingsplikten og dermed setter sine egne interesser foran barnets, vil imidlertid være et forhold som er relevant ved vurderingen av hvor barnet skal ha fast bosted.”

Det blir domstolene som må tolke loven og dens konsekvenser. Dersom man skal kunne avgjøre at flytting ikke skjer så er det et signal til den som vil flytte at det er bedre å bryte varslingsplikten slik at man kanskje senker risikoen for at retten kommer til at man må bli boende.

Forøvrig sier lovutvalget i NOU 2008:9 på side 56 at “Utvalget er imidlertid klar over at det i noen situasjoner ikke nødvendigvis er til barnets beste at foreldrene bor nær hverandre. Det kan for eksempel være tale om barn eller forelder som utsettes for fysisk eller psykisk vold også etter et samlivsbrudd. Dette må man også ta høyde for ved vurderingen av hvordan flyttereglene skal utformes.” Jeg kan ikke se at bestemmelsen levner rom for noen slik høyde og at hensiktsmessigheten av utelatt varsling må prøves av retten.

Jeg kan ikke oppsummere lovendringens praktiske virkning slik jeg ser det annerledes enn at den ikke innebærer mer enn en oppfordring til å varsle den andre forelder for å unngå at det å bare flytte kan bli en av mange momenter i en senere avveining. Jeg tror bestemmelsen ikke vil ha særlig stor praktisk betydning da de fleste flyttetilfeller jeg har vært involvert i som prosessfullmektig har gjennomgått en lengre prosess hvor skoler, barnehage osv informeres tidlig og at den andre forelder direkte eller indirekte kjenner til realitetene i god tid. Jeg råder dessuten mine klienter allerede til å varsle i god tid (med unntak av alvorlige overgrep o.l.) Allerede i dag sliter domstolene med hvordan de skal vektlegge at en forelder tar seg til rette opp mot at barnet ikke skal flyttes nok en gang ved å flytte barnet tilbake.

Hvem bestemmer barnets religiøse tilhørlighet?

Spørsmålet vil for mange være noe underlig da spørsmålet om hva man tror på kanskje bør følge av et reflektert valg når man vet hva troen og levesettet etter troen går ut på. Likevel er faktum at mange kulturer (også Norge med sin statskirke) sorterer barna inn i en bestemt religion dersom annet ikke blir bestemt.

Hvilken religiøs tilhørighet barn skal ha bestemmes av foreldre med foreldreansvar. Det følger av barneloven § 30

§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

Det er viktig å fremheve at § 30 viser til de begrensningene som følger av § 31 til 33 og at disse danner rammene for hva foreldre med foreldreansvar kan bestemme. § 31 gjelder barnas rett til å bli hørt og at barn som har fylt 7 år skal høres og barn som har fylt 12 år skal tillegges stor vekt i sine meninger. Det vil derfor si at foreldre plikter å snakke med barna etter 7 år dersom det skal gjøres noen endringer knyttet til barnets religiøse tilhørighet. § 33 sier mye av det samme som § 31, første ledd, altså at barnet skal få større medbestemmelsesrett og selvmestemmelsesrett med alder og modning. Jeg vil anta at dette spesielt vil ha betydning for spørsmålet om konfirmasjon i den norske statskirke da barn da er i en alder der deres bestemmelsesrett er ganske stor.

Barneloven § 30a: Tvangsekteskap

Barneloven inneholder bestemmelser mot tvangsekteskap. Bestemmelsen (barneloven § 30 a) kom inn i lovverket i 2003 og er klar på at ingen kan gjøre avtaler som binder barn til å gifte seg.

§ 30a. Avtale om ekteskap.

       Ein avtale foreldre eller andre gjer om ekteskap på vegner av barnet, er ikkje bindande.

Føyd til med lov 19 des 2003 nr. 119 (i kraft 19 des 2003, etter res. 19 des 2003 nr. 1762).

 

Mer om tvangsekteskap kan du lese om her:
Tvangsekteskap
http://www.tvangsekteskap.net/
http://www.ung.no/tvangsekteskap/
http://www.udi.no/Sentrale-tema/Fellessider/Tvangsekteskap/

Hvordan vinne frem under mekling?

Først og fremst, man vinner ikke en mekling. En mekling er en gi-og-ta prosess hvor begge parter må vike noe fra sitt standpunkt dersom meklingen skal være vellykket. I barnefordelingssaker så er dette med å “vinne” en mye vanskeligere sak. Ofte vil foreldrene ha ulike synspunkter på hva som er barnest beste og strengt tatt er det en god løsning for barnet som er en seier. Noen klienter er mer villig til å erkjenne at de ikke vet hva som er barnets beste, men bare vet at dagens situasjon er ødeleggende for barnet. Noen foreldre er klare på at det er barnets eget ønske som motiverer kampen, mens andre er mer klar på at det er egosistiske behov som motiverer.

Meklingsprossen er svært forskjellig fra tingrett til tingrett. Noen tingretter (dommere) er overfokusert på partene og bruker lite tid på å inndirekte bli kjent med barna og deres behov. Det er ofte en for liten erkjennelse av at barn er individer som kan være forskjellige selv om de er av samme kjønn og i samme alder. Spesielt i slike situasjoner er det flott at det oppnevnes sakkyndig bistand etter bl. § 61 nr. 1 som kan veilede domstolen like mye som å hjelpe partene.

Vitne i barnefordelingssak: innkalling & varsel

Skal du være vitne i en rettssak? En sivil sak? kanskje en barnefordelingssak?
Dine rettigheter og plikter som vitne fremgår av tvisteloven av 2005 (erstatter tvistemålsloven av 1915.)

Det er advokaten som skal innkalle vitnene for sin klient. Det kan gjøres unntak fra dette og retten kan innkalle vitner. Dette er sjelden praktisk i barnefordelingssaker. (tvisteloven § 13-3 (1))

Hvis mulig skal vitner ha 1 ukes varsel. ” Fristen kan innskrenkes til én dag dersom hensynet til rask behandling av saken gjør det påkrevd eller det legges til rette for at vitnet kan avhøres uten å forsømme viktige gjøremål.” (§ 13-3 (2))

Anke et forlik etter barnefordelingssak

Anke et forlik etter barnefordelingssak

Du har møtt i et saksforberedende møte eller i hovedforhandling og du har gått ut av rettslokalet med et forlik i hånden, men er du fornøyd? Kanskje ikke. Hva kan du gjøre med det? Akkurat det samme som du kan gjøre med en rettskraftig dom. Et rettsforlik har samme rettskraft som en rettskraftig dom (altså en dom som ikke lengre kan ankes.)

Nå betyr ikke det nødvendigvis at du er maktesløs eller handlingslammet i prosessmuligheter. Dersom du har “særlige grunner” så har du mulighet til å få behandlet saken igjen uansett om det er etter en dom eller et forlik.

Det heter i barneloven § 64 bl.a. at “Dom, rettsforlik og avtale med tvangskraft kan likevel berre endrast når særlege grunnar talar for det.” Det store spørsmålet vil alltid være hva som er “særlige grunner.” Det finnes ikke noe fasitsvar på dette, men man kan nok generelt si at det ikke er tilstrekkelig at man forsøker seg på de samme argumentene som lå til grunn for den avgjørelsen man vil oppheve. Størst vekt vil det nok tillegges dersom avtalen eller dommen får en svært uheldig virkning på barnet og at det er noe man kan sannsynliggjøre. Det må ikke nødvendigvis være en effekt av dommen eller forliket, men kan være helt nye momenter. Kanskje avtales at mor skal ha omsorgen etter en lengre konflikt om bostedet, men så flytter mor med barnet 1 uke etter hun har vunnet til en annen kant av landet. Dette vil nesten alltid være grunn god nok.


Hvis du ønsker bistand fra advokaten bak Barnerettsbloggen kan du ta kontakt her:
[wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Lovendringsveien til endringene i barneloven 2010

NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar,
bosted og samvær

Høringsbrev | Høringsinstanser | Høringsnotat | Høringsuttalelser til NOU 2008:9

Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) Om lov om endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.)

Prop. 14 L: (2009–2010) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak) Endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.) Tilråding fra Barne- og likestillingsdepartementet av 9. oktober 2009, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Stoltenberg II)

Statsråd 9. april 2010

Jeg håper dette gir et lite innblikk i hvordan lover og lovendringer blir til og hvorfor det ikke er en ny barnelov som er vedtatt, men en endring i Barneloven av 1981. Går du nøye inn i dokumentasjonen så vil du se at flere av forslagene i NOU 2008:9 ikke har resultert i en lovendring.

Lovendringsveien til endringene i barneloven 2010

NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar,
bosted og samvær

Høringsbrev | Høringsinstanser | Høringsnotat | Høringsuttalelser til NOU 2008:9

Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) Om lov om endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.)

Prop. 14 L: (2009–2010) Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak) Endringer i barnelova mv. (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.) Tilråding fra Barne- og likestillingsdepartementet av 9. oktober 2009, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Stoltenberg II)

Statsråd 9. april 2010

Jeg håper dette gir et lite innblikk i hvordan lover og lovendringer blir til og hvorfor det ikke er en ny barnelov som er vedtatt, men en endring i Barneloven av 1981. Går du nøye inn i dokumentasjonen så vil du se at flere av forslagene i NOU 2008:9 ikke har resultert i en lovendring.