Sakkyndiges bruk av tester/selvrapporteringsskjema i utredninger

tester brukt i utredning fra sakkyndige etter barneloven

Det går et skille mellom enkelte typer sakkyndige. De som bruker tester slik som Working model of the Child, WMCI og MMPI-2 (Minnesota Multiphasic Personality Inventory), Neo-pi og  Mim – og de sakkyndige som baserer seg alene på samtaler med parter, barna, komparenter, samt observasjoner.

På side 21 i «Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven» under punkt 7.2 er bruk av tester eller «selvrapporteringsskjema» skrevet følgende

Unntaksvis kan det være aktuelt å nytte ulike tester eller «selvrapporteringsskjema» i forhold til noen spesielle typer spørsmål. Slike metoder må bare nyttes der det er helt spesifikke spørsmål som det er nødvendig å besvare. Der det er viktig å få kunnskap om et barns funksjonsnivå og spesielle behov, eller der det er vanskelig å få frem relevant informasjon gjennom samtale med barnet, kan testing være hensiktsmessig. Dersom det brukes slike metoder må det kunne dokumenteres at dette er metoder som er utviklet for å besvare de spørsmål som kan avledes av mandatet, og at de vil være pålitelige ut fra den spesielle situasjonen den person som undersøkes er i. Undersøkelsen må under enhver omstendighet foretas med tilstrekkelig grad av samarbeid med den som undersøkes.

I Q15-2004 fremgår det for øvrig om nevnte veiledning at

«Barne- og familiedepartementets veiledning av februar 1998 for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven vil bestå…»

Selv om veiledningen for sakkyndig arbeid er fra 1998 er det altså presisert i veiledningen til den store oppdateringen av barneloven i 2004, hvor bl.a. § 61 med sine underpunkter ble innført, at veiledningen for sakkyndig arbeid fortsatt gjelder.

Det er ikke barnesakkyndig kommisjon i saker etter barneloven, men i informasjonsskriv nr. 4 av 14.02.2015 fra Barnesakkyndig kommisjon (saker etter barnevernloven) fremgår det bl.a når det gjelder tester som utredningsverktøy i barnevernssaker.

«En del verktøy er utviklet som hjelpemiddel til å vurdere samspill, tilknytning, empati o.l. (WMCI, Fremmed rom situasjonen, CARE-Index) En del tester og screeningmetoder kan gi nyttig informasjon, men er oftest utviklet for en annen kontekst enn omsorgsvurderinger, og resultatene må drøftes ut fra slike hensyn. (WISC, WAIS, MINI, MMPI mm)»

Det er ingen grunn til at man skal se annerledes på bruk av MMPI-tester i saker etter barneloven enn etter barnevernloven.

Veiledning for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven oppgir samtalen med partene, barna og komparenter, sammen med observasjoner som hovedmetode. Sakkyndige står i utgangspunktet fritt i sin metode når han eller hun oppnevnes for å utrede en sak etter barneloven. Domstolene bør nok i større grad enn i dag være sikker på at de sakkyndige som påtar seg oppdrag er kjent med de veiledninger som foreligger slik at det ikke benyttes store ressurser på et lappeteppe av tester (ja, noen ganger er det det) som ikke burde vært laget.

 

Hvordan vinne en krig med en psykopat

 Hvordan vinne en krig med en psykopat

«Hvordan vinne en krig med en psykopat», «Hvordan vinne krigen med psykopaten» eller «Hvordan vinne rettssak mot en psykopat» er gjengangere hos mange som tar kontakt med meg. De har lest dette og er overbevist om at eksen er psykopat. Noen sender meg til og med artikler om psykopater og hvordan de må håndteres.

Det kan være at det i noen saker er relevant informasjon å hente i disse skriveriene på nettet og man skal alltid huske at det finnes slike situasjoner som beskrives, men det er for mange som ukritisk tar til seg slik informasjon og tror det gjelder egen situasjon. Fordelen en erfaren barnerettsadvokat har som ikke en part i en foreldrekonflikt har er sammenligningsgrunnlag. En god advokat har sett mange situasjoner og vet at en melding fra eksen hvor man ikke får viljen sin ikke gjør et samarbeid dårlig eller vedkommende til psykopat.

Alle som skal samarbeidet etter et samlivsbrudd vil oppleve at den andre er urimelig i egne øyne fra tid til annen. Det er normalt. Det er helt normalt.

Så det første er å reflektere litt rundt om uenighet, vanskelig samarbeid, motstridighet osv bare er et samarbeid med visse utfordringer eller om det er uttrykk for noe mer. Vær også bevisst på hva motparten sier om deg og hvordan motparten oppfatter deg.

Så må man vurdere kildene. Hvem har skrevet om psykopatmøter? Er det en kreditert psykolog eller psykiater? Da er det kanskje greit å lese grundig. Er det en såret part som har tapt en sak? kan fortsatt være nyttig, men les da med noe mer kritiske øyne. Hvilket domene ligger informasjonen på? Hva annet skrives det om på samme nettsiden? Hvilke kilder refereres det til i det som skrives? Kan den som skriver ha et motiv? noe vedkommende ønsker å oppnå annet enn å dele erfaringer eller informasjon?

Forøvrig er det greit å ha noen nyanserte tanker om selve begrepet psykopat.

I denne artikkelen sier Randi Rosenqvist følgende:

Psykopati er en samling av personlighetstrekk. Vi har alle en personlighet som består av veldig mange personlighetstrekk. Jeg foretrekker heller begrepet «å ha mange psykopatiske trekk».

Vi har alle psykopatiske trekk, men det er når det blir mange av dem det blir et problem.

Dette går jeg ikke med på. Noen må gjøre noe!

Dette går jeg ikke med på. Noen må gjøre noe!

Flere ganger får jeg slike utsagn servert på telefon og i møter med klienter. Det er ingen som gjør noe for deg om du er misfornøyd. Barneloven er lagt opp slik at enten så blir foreldrene enige eller så må en dommer i tingretten ta en avgjørelse. For at en dommer skal ta en avgjørelse så må den som er misfornøyd med tingenes tilstand sende inn stevning i saken. Altså gå til retten med saken. En sak for retten kan selvfølgelig også ende med enighet mellom partene (rettsforlik), men poenget er at det er ingen andre som har myndighet til å bestemme når partene ikke klarer å bli enige. Det finnes ikke noe organ som våker over barneloven og sørger for at foreldrene forholder seg til de prinsipper loven gir uttrykk for.

Det kan nok for mange virke litt hardt når de får beskjed om at det ikke er annet å gjøre enn å ta saken til retten, men mange saker etter barneloven hvor enighet har vært forsøkt over tid, lar seg ikke løse på annen måte enn at det bringes inn for den eneste instansen som kan ta en avgjørelse som foreldrene må følge.

Skal barn som høres ha tilbakemelding flere ganger i løpet av en prosess?

skal barn ha tilbakemelding etter midlertidige avgjørelser eller avtaler

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 står det bl.a at

Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Dette er altså en «skal» regel. Det vil si at en kan ikke unnlate å gi barnet tilbakemelding om dette. Noen ganger er hvem og hvordan betydelig viktigere enn i andre saker, men det skal gjøres. Spørsmålet som jeg reiser i dette innlegget er om barnet har krav på tilbakemelding også når det er inngått midlertidige avtaler f.eks. mellom saksforberedende møter eller om det bare er hvor saken er endelig avsluttet at barnet skal gis tilbakemelding. Evt. om dette er noe man kan gjøre etter hva som er hensiktsmessig i hver enkelt sak.

Noen innspill, tanker, i denne sammenheng er:

  1. Det beste for barnet, jf. § 48 skal gjelde ikke bare resultatet i saken, men også prosessen. Kan man si at dersom det beste for barnet er flere tilbakemeldinger så er det også det man bør gjøre?
  2. Ordlyden viser til utfallet av «saken» og det kan peke på utfallet av stevningen og da det endelige resultatet. Til eksempel så er «sak» i barnelovens forstand stevning og ikke begjæring. Derfor har man bestemmelsen i § 60 om at man kan få en midlertidig avgjørelse før sak er reist.
  3. Det er tilfeller hvor nettopp at barnet får tilbakemelding også i utprøving av avtaler midlertidig at avtalens gjennomføringskraft og soliditet kan avhenge av hvordan barnet får formidlet enigheten. Dette gjelder spesielt i saker hvor en mistenker at bostedsforelder påvirker barnets motvilje til samvær.
  4. Et annet argument kan være at dersom barnet uttaler seg ved flere anledninger etterfulgt av avgjørelser eller avtaler så skal tilbakemelding gis. Det er ikke uvanlig at et barn blir hørt før et saksforberedende møte og at et barn blir hørt igjen før neste saksforberedende møte eller hovedforhandling. Det at barnet høres flere ganger og da at barnets mening i flere avtaleverk eller avgjørelser tas hensyn til enten på forskjellige måter eller at barnet endrer mening, kan tilsi at barnet får tilbakemelding de gangene barnet har kommet med sine innspill.

Forarbeidene (Prop.85 L (2012-2013)) har ikke tatt for seg denne problemstillingen

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4

Jeg tenker at loven nok tar sikte på at det er «saken» og dermed den endelige avgjørelsen lovteksten tar sikte på å dekke, men samtidig antar jeg også at dersom det tilfører saken noe positivt og da er barnets beste at det gjøres, så bør det åpnes for at det også gjøres etter midlertidige avtaler/avgjørelser.

 


Ønsker du bistand i din sak etter barneloven? Ring advokat Wulff Hansen på 751 75 800

Bare en dag fra eller til

saksforberedende møte kof

Meklingssituasjonen etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (saksforberedende møte /KoF-møte) arter seg svært forskjellig fra gang til gang og fra domstol til domstol. Ofte er forskjellene også store fra dommer til dommer og fra sakkyndig til sakkyndig.

En situasjon man ofte møter på er at den som mekler sier at «ja, men det er jo bare en dag til» – Altså om samværet slutter på søndag eller mandag kan jo ikke ha så stor betydning. Eller om samværet starter onsdag eller torsdag kan jo ikke stå i veien for et forlik. Noen ganger kan det virke som om man snakker om 1 ekstra dag i året, men som regel vil det være snakk om 1 ekstra dag hver annen uke. fratrekt ferier så snakker vi om ca 3 uker ekstra i året hver gang man flytter på en dag. En dag utgjør en stor del av en uke. En dag er for mange viktig og det kan være at man allerede har strukket seg både en og to dager og at den ene dagen egentlig er 3 dager ekstra i forhold til det parten mener er best for barnet. En dag er aldri bare en dag. En dag er ofte også springbrettet til enda en dag. Bare en dag til retorikken bidrar til at parter i slike saker går ut og holder i det lengste på standpunkter som er en dag mindre enn det de egentlig kan gå med på og gjør de ikke det risikerer noen at de blir dratt en dag over sin komfortsone og at forliket ikke blir robust og at endringssak blir mer sannsynlig.

Tingrettens håndtering av tvangssaker

tvangssaker aktørportalen

Saker om bruk av tvang etter barneloven § 65 anlegges for å «presse» den som ikke følger et rettsforlik eller en dom til å følge opp det som er avtalt eller bestemt. Virkemidlene i er i hovedsak tvangsbot eller tvangshenting avhengig av situasjonen.

Det er noen trender jeg har merket meg spesielt de siste to årene. Saker om bruk av tvang er ikke en del av sakene som behandles gjennom aktørportalen. De blir ofte derfor behandlet saktere enn de sakene som går gjennom portalen. Det er ofte utsendinger blir avglemt og at retten mandler gode rutiner for å påse at alle som skal ha dokumentene får dem. Noen domstoler bruker sikker oversendelse av dokumenter på nett (kryptert) mens andre bruker postgang som kan ta mange dager/uker. Jeg har opplevd ganske mange ganger at tvangssaker tar opp til 6 mnd å få avgjørelser i og at domstolene nesten skyr å ta tak i dem. Her er nok kompetansen forskjellig rundt om i landet og jeg skal ikke nevne hvilke tingretter dette gjelder.

Jeg tror det vil bli litt bedre den dagen slike saker kommer inn i aktørportalen og bare de blir behandlet like raskt og effektivt som vanlige saker etter barneloven så er det et skritt i riktig retning. Naturen til disse sakstypene tilsier ofte at de bør behandles betydelig raskere enn vanlige saker.

Erfaringer med digitale rettsmøter i saker etter barneloven

Det har en stund nå vært praktisert digitale rettsmøter for domstolene og jeg har erfart digitale hovedforhandling i lagmannsretten, hovedforhandling i tingretten, saksforberedende møter og møter i tvangssaker etter barneloven.

Spesielt saksforberedende møter synes å være egnet til slike møter og etter min mening burde dette nok blitt anvendt også når smittevern ikke lengre har samme fokus. Det er ressursbesparende både da det er færre som skal reise og at disse synes å gå raskere enn fysiske møter. Jeg vil tro at alle aktørene får mer gjort den aktuelle dagen dersom slike møter kan tas på videokonferanse.

Hovedforhandlingene er det noe mer blandet erfaring med så langt. Det er noe man mister når man hører partene og vitnene på et videokamera som man ellers nok hadde fått ved å se dem i rettssalen. Bortsett fra noen tekniske problemer nå og da så er min oppfatning at man får et litt fattigere bilde av den som forklarer seg. Detaljerikdommen blir mindre. på den positive siden sier mine klienter at de følte seg mindre nervøs og føler de fikk sagt mer av det de hadde ønsket å si før møtet startet. Dette er selvfølgelig positivt. Jeg kjenner ikke til at noen har «jukset» med andre i rommet som hjelper dem med hva de skal si, men teknologien gjør det mulig.

Også i saker med mange vitner er det mye positivt å si om prosessøkonomien og effektiviteten ved at man bruker videooverføring.

Likevel ser jeg størst gevinst i at det ofte er slik at både advokatene, dommeren og sakkyndige må reise fra en annen by. Her er den samlede gevinsten stor. Det åpner nok også etterhvert for opptak av møtene og avspilling i ankeforhandlinger. En spennende mulighet.

Føre en sak jeg ikke har forberedt selv

Føre en sak jeg ikke har forberedt selv

Fra tid til annen får jeg henvendelser om å føre en sak i tingretten eller lagmannsretten der andre advokater eller klienten selv har skapt grunnlaget med stevning/tilsvar, prosesskriv osv. Som utgangspunkt påtar jeg meg ikke slike oppdrag. Jeg er ikke komfortabel med å prosedere andres innfallvinkler og ideer mm. Det er selvfølgelig en konkret vurdering både av arbeidet som er gjort, om jeg har tid til å sette mitt preg på saken ved et prosesskriv og ikke minst hva årsaken er til at klienten nå kommer til meg. Jeg vil alltid være skeptisk til å overta saker hvor det har vært byttet advokat mange ganger tidligere. Tanken er da at det neppe alle advokatenes feil at det har gått som det har gått.

Når kan barn selv bestemme hvilken utdanning de skal ta og hvilke foreninger de skal være medlem i?

Svaret finner du i barneloven § 32:

§ 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar.

Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

 

Samvær & smittevern

samvær og karantene

Det er for tiden en del pågang fra foreldre som er usikre på om samvær skal eller bør gjennomføres grunnet fare for smitte av koronaviruset Covid-19.

Smittevernhensyn i disse krisetider medfører spørsmål som:

  1. Kan jeg stoppe samværet mellom barn og samværsforelder da samværsforelder ikke følger de råd og pålegg som er gitt av offentlige myndigheter? Jeg mener at dersom du har et godt belegg for dine påstander om at den andre ikke følger de råd som er gitt mht å begrense smitte, så er det en tilstrekkelig grunn til å stoppe samværet. Her bør man være på den forsiktige siden. Det kan fortsatt avvikles samtaler og kontakt både på telefon og over video på internett.
  2. Kan jeg kreve at samværsforelder viser frem test for smitte? Som utgangspunkt mener jeg at du ikke kan kreve dette. Dersom samværsforelder er symptomfri og forholder seg til de pålegg som kommer fra offentlige myndigheter vil det være urimelig å kreve fremlagt test.
  3. Er tilbakehold fra samvær brudd på et tvangskraftig rettsforlik eller dom og således grunnlag for tvangsgjennomføring? Dersom der er «umulig» å gjennomføre samværet så vil ikke vilkåret for bruk av tvang være oppfylt. Umulig innebærer bl.a. risiko for barnets helse. Min mening er at dersom gjennomføring av samvær medfører en høy risiko for smitte, vil det ikke være tvangsgrunnlag for samværsforelderen.
  4. Kan jeg holde tilbake barna fra samvær fordi selve reisen mellom hjemmene medfører smitterisiko? Ja, dersom reise til samvær innebærer en type transport hvor risikoen for smitte er høy eller reise som vil gi karantene, mener jeg at man kan avstå fra å sende barna til samvær.

Barnas beste er et styrende prinsipp i alle saker og prosesser som omhandler barn. Prinsippet er gjeldende og styrende også for hvilken smitterisiko man skal utsette barna for i forbindelse med avvikling av samvær.