Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, som for eksempel fosterhjem eller institusjoner. Konvensjonen slår fast at barn som befinner seg i en slik situasjon, skal ha krav på spesiell beskyttelse og bistand fra myndighetene for å sikre at barnets beste ivaretas.

Det er flere grunner til at barn kan bli plassert i alternativ omsorg. Noen barn opplever vold og overgrep i hjemmet, og må derfor beskyttes mot videre skade. Andre barn kan bli plassert på grunn av omsorgssvikt eller fordi foreldrene ikke er i stand til å ivareta barnets behov på en tilfredsstillende måte. Uansett årsak til plasseringen, har barnet krav på beskyttelse og omsorg som ivaretar deres beste interesser.

Artikkel 20 fastslår at barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, har rett til regelmessig vurdering av sin situasjon. Dette innebærer at myndighetene har en plikt til å følge opp situasjonen til barnet, og sørge for at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Barnet skal også ha rett til å uttale seg i saken og få informasjon om sin situasjon.

Videre fastslår artikkelen at barn som er plassert i alternativ omsorg, har rett til å opprettholde kontakt med sine foreldre og slektninger, med mindre dette er i strid med barnets beste. Dette er en viktig rettighet, da det å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre og familie kan være avgjørende for barnets utvikling og identitet.

Det er også viktig å understreke at artikkel 20 slår fast at alternativ omsorg skal være midlertidig og så kortvarig som mulig. Målet er å gjenforene barnet med sin familie så snart det er trygt og forsvarlig, eller å finne en annen form for varig omsorg dersom dette ikke er mulig. Dette er en viktig rettighet som sikrer at barnet ikke blir fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg unødvendig lenge.

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon understreker dermed betydningen av å ivareta barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg. Det er en viktig rettighet som gir barnet krav på spesiell beskyttelse og omsorg fra myndighetene, og som sikrer at barnets beste blir ivaretatt. Det er viktig at myndighetene følger opp situasjonen til disse barna og sørger for at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan få en trygg og god oppvekst.

Er avgjørelser om fast bosted, samvær og foreldreansvar fra andre land gyldige i Norge?

1. juli 2016 trådte barneloven § 84 b i kraft. Den ga ikke uttrykk for en ny rettstilstand, men synliggjorde at dersom Norge skal legge annen lands avgjørelse om fast bosted, samvær eller foreldreansvar til grunn, så skal det foreligge en overenskomst mellom Norge og denne staten. Mest praktisk er Luganokonvensjonen.

 

Barneloven § 84 b. Godkjenning av utanlandsk avgjerd om foreldreansvar mv.

Avgjerd om foreldreansvar eller tilsvarande myndigheitsforhold, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær skal berre leggjast til grunn i Noreg direkte i kraft av lova når dette følgjer av overeinskomst med annan stat.

Hvilket lands rett gjelder i sak etter barneloven?

Det blir mer og mer vanlig at forhold blir internasjonale. Svensker som bor i Norge, Nordmann og danske som bor i Norge osv. og det blir ofte et tema om det er norsk eller det andre landets rett som skal anvendes i saker om fast bosted og samvær (foreldreansvar er et ganske særnorsk fenomen da begrepet ikke har et sidestykke i Sverige og Danmark.)

Det er regulert i barneloven kapittel 9 som heter

«Kapittel 9. Om bruken av barnelova når nokon av partane har tilknytning til utlandet.»

Bestemmelsen som vi oftest kommer i kontakt med er barneloven § 82:

§ 82.Når sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med, eller samvær kan handsamast i Noreg

Sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg. Det same gjeld i sak som fylkesmannen skal handsame etter § 55.

Sak om førebels avgjerd kan handsamast av norsk domstol i alle tilfelle der barnet har opphald i Noreg.

Første og andre stykket gjeld ikkje dersom anna følgjer av overeinskomst med annan stat.

Prinsippet i § 82 er likt prinsippet i § 57 om hvor i Norge saken skal reises

§ 57.Kvar sak skal reisast

Sak etter § 56 må reisast for den domstolen der barnet har alminneleg verneting på den tida saka vert reist. Dersom saka gjeld søsken med ulikt alminneleg verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting. Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. lov 16. januar 1970 nr. 1 om folkeregistrering med forskrifter, eller det er søkt om eller gjeve løyve til å nytte fiktive personopplysningar for barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.

Lovsystemet er altså at saken skal reises der barnet har sitt faste bosted (alminnelig verneting.) Det kanskje noe spesielle i § 82 er at midlertidige avgjørelser kan tas i Norge dersom barnet oppholder seg her midlertidig. I dette ligger at selv om mor og barn bor i Spania kan norske domstoler ta en midlertidig avgjørelse etter begjæring fra far mens mor og barn er på sommerferie i Norge.

Det er likevel en kvalifisering i 3. ledd som sier at dersom det er annen enighet mellom Norge og det andre aktuelle landet så vil denne enigheten gå foran bestemmelsene i § 82. Det er grunn til å bemerke at Norge og mange andre land er forpliktet etter Luganokonvensjonen til å gjennomføre hverandres rettsavgjørelser.