Det biologiske prinsippet i barnevernsretten

Det biologiske prinsippet i barnevernsretten

Det biologiske prinsippet i barnevernsretten refererer til prinsippet om at biologiske foreldre har en grunnleggende rett til å ha omsorg for og oppdra sine egne barn. Dette prinsippet har lenge vært en viktig del av barnevernslovgivningen, og er basert på den antakelsen at foreldre alltid vil være best egnet til å ta vare på sine egne barn.

Dette prinsippet har imidlertid vært gjenstand for debatt, da det kan kollidere med barns rettigheter og velferd. Selv om det kan være viktig å opprettholde en biologisk tilknytning mellom foreldre og barn, kan det også være til skade for barnet hvis det biologiske prinsippet får forrang over andre hensyn.

For eksempel kan det biologiske prinsippet føre til at barn blir plassert hos foreldre som ikke er i stand til å gi dem den omsorg og beskyttelse de trenger, eller som utsetter dem for overgrep eller omsorgssvikt. Dette kan være til skade for barnet og deres utvikling, og kan krenke deres grunnleggende menneskerettigheter.

På grunn av dette har menneskerettigheter blitt en stadig viktigere faktor i barnevernssaker, og internasjonale konvensjoner og traktater, som FNs barnekonvensjon, gir tydelige retningslinjer for hvordan barnevernssaker skal håndteres.

I praksis betyr dette at det biologiske prinsippet ikke kan ha forrang over andre hensyn når det kommer til å ivareta barnets beste interesse og rettigheter. I stedet må det biologiske prinsippet veies opp mot andre faktorer, som barnets behov for omsorg, beskyttelse og utvikling, samt foreldrenes evne og vilje til å gi barna de ressursene de trenger.

I noen tilfeller kan dette bety at det er mer hensiktsmessig å plassere barnet hos en annen omsorgsperson, som en fosterfamilie eller en annen slektning, hvis det vil gi barnet bedre omsorg og beskyttelse. I andre tilfeller kan det bety at det biologiske prinsippet må veies opp mot foreldrenes adferd og evne til å ta vare på barnet, og at det kan være nødvendig med juridiske tiltak for å sikre barnets trygghet og velferd.

De juridiske rammer rundt grensekryssende barnebortføringer”

Barnebortføring, juridiske rammer, grensekryssende, barnebortføringer, forelder, landegrenser, rettigheter, barnevern, ulovlig, internasjonale grenser, slektning, opphold i utlandet, transportert, tillatt opphold, innenlands, ulovlig handling, samtykke, bosted, barnevernet, kidnapping, fremmede, juridisk forstand, norske regler og lover, ulovlig barnebortføring, foreldreansvar, fast bostedsadresse, Haagkonvensjonen, Haagkonvensjonen 1980, barneloven, barnevernloven, domstolsbeslutning, nøkkelaspekt, internasjonale lover, konvensjoner, Barnebortføringsloven, konvensjonsavtale, assistanse, norske myndigheter, Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, politiet, komplekst fenomen, alvorlig fenomen, juridiske aspekter, grensekryssende barnebortføringer, juridiske ressurser, departementale ressurser.

Barnebortføring er et fenomen med mange ansikter. Det kan være så enkelt som en forelder som uberettiget tar med seg sitt barn over landegrenser, en handling som bryter med den andre forelderens rettigheter, eller i enkelte tilfeller barnevernets. Denne typen barnebortføring er vanligvis knyttet til familieforhold og skjer når et barn ulovlig blir transportert over internasjonale grenser av en slektning.

For å fange opp ulike scenarioer har vi begrepet barnebortføring, som ikke bare dekker handlinger hvor barn ulovlig blir tatt med ut av landet, men også tilfeller der barn blir holdt tilbake ulovlig etter et tillatt opphold i utlandet. Betydningen av dette begrepet er dog ikke vid nok til å omfatte situasjoner hvor barn ulovlig blir flyttet innenlands.

En viktig presisering er at det vil bli ansett som en ulovlig handling å ta med barnet ut av landet uten samtykke, hvis barnets bosted er avgjort av barnevernet. Bortføringer fra barnevernet har sine egne juridiske rammer og konsekvenser.

Til tross for at det i hovedsak er foreldre som er involvert i barnebortføringssaker, kan det også være tilfeller der andre slektninger, som besteforeldre, står bak. Imidlertid regnes ikke kidnapping av barn utført av fremmede, selv om det kanskje kreves løsepenger, som barnebortføring i juridisk forstand.

Det er viktig å være klar over at det er situasjoner hvor en forelder lovlig kan reise med barnet ut av landet. Spesifikk informasjon om dette kan hentes fra norske regler og lover.

Å klassifisere en handling som en ulovlig barnebortføring krever at visse betingelser oppfylles. For det første, må den forelder som har blitt igjen ha del i foreldreansvaret. Videre må barnet ha hatt sin faste bostedsadresse i landet som ønsker barnet returnert. I noen tilfeller, selv om den gjenværende forelder ikke deler foreldreansvaret, vil en rett til å forby flytting oppfylle betingelsene fastsatt i Haagkonvensjonen 1980, og anses som en ulovlig barnebortføring.

Foreldreansvaret, som oftest er fastsatt av reglene i barnets bostedsland, er en viktig komponent i barnebortføringssaker. For barn bosatt i Norge, avklares foreldreansvaret av barneloven, barnevernloven, eller av en avtale mellom foreldrene, eller av en domstolsbeslutning.

Hvor barnet bor, er et nøkkelaspekt for å fastslå om det foreligger en ulovlig barnebortføring. I noen tilfeller kan det være utfordrende å bestemme barnets faste bosted, spesielt hvis barnet har bodd i flere land. Her er Haagkonvensjonen tydelig; det er barnets faktiske bosted som teller.

Når det gjelder internasjonale lover og konvensjoner om barnebortføring, er Norge tilknyttet både Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980, samt en nordisk konvensjon for de nordiske landene. Disse konvensjonene er implementert i norsk lov gjennom Barnebortføringsloven.

Avhengig av om barnet ditt er bortført til/fra et land som Norge har en konvensjonsavtale med, vil type assistanse fra norske myndigheter variere. Justis- og beredskapsdepartementet bistår i saker mellom konvensjonsland, mens Utenriksdepartementet tar seg av saker der Norge ikke har en konvensjonsavtale med landet barnet er bortført til.

Politiet spiller også en viktig rolle i disse sakene. De kan forhindre bortføring, assistere med å lokalisere barnet eller den som har bortført, og motta anmeldelser og savnetmeldinger.

Barn på vandringsveier er et komplekst og alvorlig fenomen. Denne bloggposten har søkt å belyse noen av de juridiske aspektene ved grensekryssende barnebortføringer. For mer dyptgående informasjon, se lenkene til relevante juridiske og departementale ressurser.

Barnets beste i barnevernloven

Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

 

Barnets beste er et grunnleggende hensyn som skal veie tungt i alle handlinger og avgjørelser som berører barn, ifølge Barnevernloven §1-3. Det er et prinsipp som skal gjelde i alt barnevernets arbeid og skal være en overordnet prioritering i organisatoriske avgjørelser og prioriteringer. For at en avgjørelse skal være i tråd med dette prinsippet, må det gjøres en konkret vurdering av hva som vil være best for barnet i hver sak. Barnets mening er også viktig i denne vurderingen.

Barnets beste skal ikke vurderes på lik linje med andre hensyn, og hvis det er konflikt mellom barnets beste og andre hensyn, må det vurderes hvor sterkt berørt barnet er og hvor alvorlig beslutningen er for barnet. Bestemmelsen gjelder for alle myndigheter som har oppgaver etter loven og for private som utfører oppgaver på vegne av det offentlige.

Det er også et krav om at tiltakene som settes i verk, må være til barnets beste. Tiltaket må være bedre for barnet enn alternativet om ikke å iverksette tiltaket. Videre kan barnevernstiltak bare vedtas for å ivareta barnets interesser, ikke for å ivareta andre interesser, for eksempel av hensyn til samfunnsvern.

Tvangsvedtak etter barnevernsloven er inngrep i både barn og foreldres familieliv, og det er derfor et krav om at tiltaket må være nødvendig og forholdsmessig i forhold til både barn og foreldre. Det er også et krav om at hensynet til barnet skal gå foran hensynet til foreldrene når barnevernstjenesten eller nemnda etter en konkret og grundig vurdering konkluderer med at tiltaket er nødvendig for å ivareta barnets beste.

Barnets beste er altså en grunnleggende og sentral bestemmelse i barnevernloven som skal sikre at alle handlinger og avgjørelser som berører barn, er til barnets beste. Det er en overordnet prioritering som skal veie tungt i alle avgjørelser, og det er et krav om en konkret vurdering i hver enkelt sak. Det er også et krav om at tiltakene som settes i verk, må være til barnets beste, og at hensynet til barnet skal gå foran hensynet til foreldrene i tilfeller der det er konflikt mellom deres interesser.

Barnevernets avslutning av undersøkelser

Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

 

Barnevernet har en viktig oppgave med å ivareta barns rettigheter og behov. En av de sentrale oppgavene til barnevernstjenesten er å gjennomføre undersøkelser dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter loven. Barnevernets undersøkelser skal være grundige og systematiske, og gjennomføres så skånsomt som mulig.

Barnevernloven § 2-5 regulerer avslutning av undersøkelser. Når barnevernstjenesten har gjennomført en undersøkelse, skal den gjøre en samlet vurdering av saken og fatte en beslutning om videre tiltak. Barnevernet kan fatte fire ulike typer beslutninger når undersøkelsen er avsluttet: henlegge saken, henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse, iverksette tiltak eller sende en begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda.

Dersom barnevernstjenesten beslutter å henlegge saken etter en undersøkelse, skal dette regnes som enkeltvedtak. Det betyr at det er mulig å påklage vedtaket. Det er viktig å merke seg at barnevernet kan vedta å henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse, dersom vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Dette betyr at barnevernstjenesten kan åpne saken igjen og gjennomføre en ny undersøkelse dersom det er behov for det.

Dersom foreldrene ikke samtykker til anbefalte hjelpetiltak, kan barnevernet fatte vedtak om å henlegge saken. I dette tilfellet kan barnevernet også fastsette i vedtaket at ny undersøkelse skal gjennomføres inntil seks måneder etter at saken ble henlagt, dersom vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Foreldrene skal informeres om vedtaket, og skal også informeres dersom det igangsettes en ny undersøkelse.

Avslutning av en barnevernsundersøkelse kan ha store konsekvenser for både barn og foreldre. Det er derfor viktig at undersøkelsene gjennomføres på en grundig og skånsom måte, og at barnevernets beslutninger er basert på en god faglig vurdering. Dersom man er uenig i barnevernets beslutninger, er det mulig å klage på vedtaket. Det er også mulig å søke råd og veiledning fra advokater eller andre relevante instanser.

Et landemerke for barnevernspraksis i Norge

Norge, Barnevern, Rettslig Presedens, Menneskerettskonvensjonen, Artikkel 8, EMK, Hålogaland Lagmannsrett, Senja Kommune, Omsorgsovertakelse, Gjenforening, Familieliv, Privatliv, Retten til Reparasjon, EMK Art. 13, Skadeserstatningsloven, Barneverntjenesten, Midlertidig Omsorg, Høyesterettsdom, HR-2020-661-S, Erstatningssaker, Saksbehandling, Barnevernssaker, Samvær, Foreldre, Barn, Rettssystem, Rettslig Forpliktelse, Kvalitet, Omfang, Norsk Barnevern

Innenfor landets rettssystem er det ikke sjelden at enkelte rettssaker definerer retningen for fremtidige saker. En slik bemerkelsesverdig hendelse fant sted nylig i Hålogaland lagmannsrett, og den har betydelige implikasjoner for norsk barnevern.

Senja kommune ble funnet skyldig i å ha krenket den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) Artikkel 8, som dreier seg om retten til privatliv og familieliv. Dette er den første gangen en kommune i Norge er blitt dømt etter denne bestemmelsen. Dommens innhold og konsekvenser er av stor betydning.

Den omtalte saken omhandler en kvinne som mistet omsorgen for sin nyfødte datter i 2015, den samme dagen de ble utskrevet fra sykehus. Kvinnen ble etter hvert innvilget begrenset samvær med barnet, men kommunen ble anklaget for ikke å ha fulgt opp sin plikt til å legge til rette for gjenforening.

Det har lenge vært et krav om at en kommune, etter omsorgsovertakelse, aktivt skal arbeide for å gjenforene foreldre og barn. Denne dommen markerer første gang en kommune er funnet skyldig i å ikke oppfylle denne plikten.

Et sentralt element i dommen var tolkningen og anvendelsen av EMK art. 13, som handler om retten til reparasjon. Dette er første gang denne bestemmelsen er anvendt i Norge på denne måten. Domstolen konkluderte med at artikkel 13 har direkte anvendelse i slike saker, og at det ikke er nødvendig å bevise et ansvarsgrunnlag i henhold til skadeserstatningsloven.

I sakens lys blir det klart at barneverntjenestens oppfatning av omsorgsovertakelse som en langsiktig løsning, både er og har vært i strid med konvensjonen. Høyesterettsdommen HR-2020-661-S poengterte at en omsorgsovertakelse er midlertidig, og må forstås som sådan.

Denne historiske dommen kan potensielt ha omfattende konsekvenser. Den gir grunn til å tro at vi kan forvente flere tilsvarende erstatningssaker i fremtiden. Dessuten vil denne avgjørelsen trolig påvirke barnevernets saksbehandling på betydelig vis, og flere barn kan i fremtiden bli gjenforent med sine foreldre.

Dommen illustrerer tydelig viktigheten av kommunenes forpliktelser i barnevernssaker. Den setter søkelyset på kommunens plikt til å aktivt arbeide for gjenforening, samt å opprettholde kvalitet og omfang av samvær. Den representerer dermed en betydelig presedens for fremtidig rettspraksis i Norge.

To versjoner, en sannhet? Foreldrekonflikter og barnerett i Norge

Vi har alle hørt ordtaket, “Det er to sider av hver sak”. Dette blir særlig tydelig når to foreldre, som er parter i en sak etter barnevernsloven i Norge, fremstiller svært forskjellige versjoner av samme hendelse. Det er naturlig å stille spørsmålet: Er en av partene i ferd med å lyve? Eller er det rett og slett forskjellige oppfatninger, formet av individuelle perspektiver og erfaringer?

Påstand: Det er løgn En side av argumentet er at når to foreldre presenterer helt forskjellige historier, må en av dem nødvendigvis lyve. Hvis det er en objektiv sannhet, kan kun en versjon av hendelsen være korrekt. Det kan være at en av partene overdriver, fordreier eller til og med oppdikter hendelser for å styrke sin egen sak. Dessverre er det ikke uvanlig i rettssaker, spesielt når det er høye innsatser, som det ofte er i barnevernssaker.

Motargument: Det er subjektive oppfatninger På den annen side kan det være at begge parter er oppriktige i sin fremstilling, men at deres oppfatning av hendelsene er farget av deres egne opplevelser, følelser og perspektiver. Det er kjent at mennesker har en tendens til å huske og fortolke hendelser på en måte som bekrefter deres egne fordommer og overbevisninger. Dette kalles bekreftelsesbias, og det kan føre til at to personer har helt forskjellige oppfatninger av samme hendelse, uten at noen av dem nødvendigvis lyver.

Veien fremover Uavhengig av hvorvidt det er løgn eller subjektive oppfatninger, er det essensielt at rettssystemet håndterer slike konflikter på en rettferdig og omtenksom måte. Det er viktig at begge parters versjoner blir hørt og undersøkt nøye. Vitner og bevis skal vurderes nøye, og saksbehandlere og dommere må være åpne for muligheten av at sannheten kan ligge et sted i mellom de to versjonene.

Det er også verdt å påpeke at løgn eller ikke, det er barnet som ofte betaler den høyeste prisen i slike konflikter. Derfor er det av største viktighet at fokuset forblir på barnets beste, og at eventuelle konflikter mellom foreldrene håndteres på en måte som minimerer skaden for barnet.

Barnevernets undersøkelse

Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

Barnevernloven §2-2 gir barnevernstjenesten rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser når det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter loven. Det betyr at når barnevernstjenesten blir gjort oppmerksom på at et barn kan være i en vanskelig eller farlig situasjon, har de ansatte plikt til å undersøke saken for å finne ut hva som er den beste løsningen for barnet.

Undersøkelsen skal gjennomføres snarest, og senest innen tre måneder etter at fristen på en uke i § 2-1 første ledd er utløpt. Dette betyr at barnevernstjenesten må agere raskt og effektivt for å sikre at barnet får den hjelpen det trenger så fort som mulig. I særlige tilfeller kan barnevernstjenesten utvide undersøkelsestiden til inntil seks måneder totalt. Dette gjelder når det er behov for ytterligere undersøkelser eller for å sikre at det er tilstrekkelig informasjon til å fatte en riktig beslutning.

Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Undersøkelsen skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen. Det betyr at barnevernstjenesten må ta hensyn til barnets behov, samt foreldre og familiens rettigheter og ønsker.

Barnevernstjenesten kan engasjere sakkyndige til å bistå i undersøkelsen, jf. § 12-7. Barnevernstjenesten kan også benytte tilbud om utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år, jf. § 16-3 fjerde ledd bokstav a. Dette betyr at barnevernstjenesten kan søke hjelp fra fagpersoner og eksperter for å få en grundig og fullstendig undersøkelse.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at barnevernstjenesten gjennomfører besøk i hjemmet som en del av undersøkelsen. Barnevernstjenesten og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve overfor foreldrene å få snakke med barnet i enerom. Dette er viktig for å få barnets synspunkter og oppfatninger, og for å undersøke om barnet er i en trygg situasjon hjemme.

Dersom det er mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, kan barnevernstjenestens leder vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse.

Sakkyndig i samtaleprosess

Sakkyndig i samtaleprosess - advokat barnevernssak

 

Forskrift om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda, også kjent som “Samtaleprosessforskriften”, har som formål å sikre at partene i en barnevernssak har en reell mulighet til å delta i beslutningsprosessen og komme frem til en felles forståelse av situasjonen. I § 7 fastslås at dersom det er behov for sakkyndig bistand i en samtaleprosess, skal den sakkyndige bistå nemndlederen med gjennomføringen av samtalemøtet og tilrettelegge for barnets medvirkning og dialogen mellom partene.

Den sakkyndige har et særlig ansvar for å bidra til at partene reflekterer over barnets behov, og støtte partene i å utvikle egne løsninger. Dette innebærer blant annet å bidra til å skape et trygt og åpent miljø der alle partene kan uttrykke sine synspunkter og bekymringer, og der barnet blir hørt og tatt på alvor.

I noen tilfeller kan partene bli enige om å prøve ut en midlertidig ordning, og da kan de også bli enige om at den sakkyndige kan foreta observasjoner og ha samtaler med barnet frem til neste samtalemøte. Dette kan være nyttig for å skape en dypere forståelse av barnets behov og ønsker, og bidra til å utvikle mer målrettede løsninger for å ivareta barnets beste.

Det er viktig å merke seg at den sakkyndige ikke skal gjennomføre barnefaglige utredninger i forbindelse med en samtaleprosess. Skriftlige oppsummeringer etter observasjoner og samtaler som den sakkyndige gjennomfører i samtaleprosessen, skal heller ikke sendes til Barnesakkyndig kommisjon for vurdering.

Samtaleprosessforskriften og kravene som er fastsatt i § 7, gir klare føringer for hvordan en samtaleprosess skal gjennomføres og hvilket ansvar den sakkyndige har i denne sammenhengen. Det er viktig at alle parter er klar over sine roller og ansvar, og at de jobber sammen for å sikre at barnets behov og ønsker blir ivaretatt på en best mulig måte.

Samtykke fra partene er en forutsetning for at en samtaleprosess kan igangsettes

Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

 

Forskrift om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda, også kjent som “Samtaleprosessforskriften”, er et viktig verktøy for å sikre at partene i en barnevernssak har en reell mulighet til å delta i beslutningsprosessen og komme frem til en felles forståelse av situasjonen.

§ 2 i Samtaleprosessforskriften fastslår at samtykke fra partene er en forutsetning for at en samtaleprosess kan igangsettes. Dette inkluderer også barnet, som må gi sitt samtykke til å delta i prosessen dersom de er part i saken. Kravet om samtykke gjelder gjennom hele prosessen, og en part kan trekke sitt samtykke på ethvert trinn i prosessen.

Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal barnevernstjenesten legge særlig vekt på om det er til barnets beste å igangsette en slik prosess. Det er derfor viktig å ta hensyn til barnets behov og ønsker, og å vurdere om en samtaleprosess vil kunne bidra til å styrke deres medvirkning og innflytelse i saken.

Nemndlederen har også en viktig rolle i å sikre at partene får god og tilrettelagt informasjon om hva en samtaleprosess innebærer, at den er frivillig, og om konsekvensene ved ulike utfall av prosessen. Det er særlig viktig å sørge for at barnet har forstått hva samtykket innebærer og hva som skiller en samtaleprosess fra en ordinær prosess.

Samtaleprosessforskriften er et viktig verktøy for å sikre at alle partene i en barnevernssak får en reell mulighet til å delta i beslutningsprosessen og at barnets interesser blir ivaretatt på en god måte. Det er derfor viktig at både barnevernstjenesten og nemndlederen er bevisst på sine roller og ansvar i denne sammenhengen, og at de tar hensyn til barnets behov og ønsker gjennom hele prosessen.

5 råd når du skal ha ditt første møte med barnevernet

Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen
Når du skal møte barnevernet for første gang, kan det være en utfordrende og følelsesmessig opplevelse. Det kan være spesielt vanskelig å vite hva du skal si og hvordan du skal presentere din sak. For å hjelpe deg med å forberede deg på møtet, har jeg satt sammen fem konkrete råd du kan følge i samarbeid med din advokat.
  1. Få en klar forståelse av hva som skjer Det første du bør gjøre er å snakke med advokaten din og få en klar forståelse av hva som skjer. Be om informasjon om hva barnevernet er bekymret for og hva som er formålet med møtet. På denne måten kan du forberede deg bedre på å svare på spørsmålene som vil bli stilt.
  2. Vær ærlig og åpen Når du møter barnevernet, er det viktig å være ærlig og åpen om situasjonen din. Gi så mye informasjon som mulig og forsøk å svare på spørsmålene som blir stilt. Hvis du ikke vet svaret på et spørsmål, er det bedre å si det, i stedet for å prøve å gjette.
  3. Få klarhet i hva som vil skje videre Få klarhet i hva som vil skje videre og hva du kan forvente deg. Spør barnevernet om hva slags tiltak de vurderer å iverksette og hva som vil være din rolle i dette. Dette vil hjelpe deg å planlegge og forberede deg på hva som kommer.
  4. Ta med støttepersoner Det kan være en god idé å ta med en støtteperson eller to til møtet med barnevernet. Dette kan være en venn eller et familiemedlem som du føler deg trygg med og som kan støtte deg under møtet. Sørg for å informere barnevernet på forhånd om at du vil ha med deg en støtteperson.
  5. Skriv ned spørsmål og bekymringer Skriv ned spørsmål og bekymringer du har før møtet med barnevernet. Dette vil hjelpe deg å huske alt du ønsker å ta opp under møtet og gjøre det enklere å kommunisere effektivt. Diskuter spørsmålene og bekymringene dine med advokaten din på forhånd, slik at du er godt forberedt til møtet.
Å møte barnevernet kan være en overveldende opplevelse, men med disse tipsene og støtten fra en advokat og støttepersoner, kan du føle deg mer forberedt og trygg under møtet. Husk å være ærlig og åpen om situasjonen din, og ta deg tid til å forstå hva som skjer og hva du kan forvente deg videre.
Var du på vei et annet sted?
Barnerettsbloggen.com har blitt til Barnerettsbloggen.no og det er lagt inn en videresenderkode på .com-bloggen. Du...
Skilsmisse etter seperasjonstiden - Hva hvis den ene nekter å signere?
Seperasjon kan etter ekteskapsloven skje enten ved at man søker om seperasjon eller ved at man faktisk...
Bruk av sakkyndige i domstolen – hva du trenger å vite
Bruk av sakkyndige i domstolen – hva du trenger å vite
I en foreldretvistsak kan det være vanskelig å komme til enighet om spørsmål som gjelder barnets omsorg,...

Samtykke til samtaleprosess i fylkesnemndene

Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

 

I barnevernssaker er det ofte nødvendig med samtaleprosesser mellom partene for å finne fram til en løsning som er til det beste for barnet. Men hva betyr egentlig samtykke til en samtaleprosess, og hva slags konsekvenser kan det få for barna?

For det første er det viktig å understreke at en samtaleprosess kun kan igangsettes dersom alle parter gir sitt samtykke til det. Dette gjelder også barna, selv om de ikke nødvendigvis har myndighet til å gi samtykke på egen hånd. Barnevernstjenesten skal derfor vurdere om det er til barnets beste å igangsette en samtaleprosess, og innhente samtykke fra både barn og foreldre dersom de mener det er hensiktsmessig.

Men hva skjer dersom en part ombestemmer seg og ønsker å trekke sitt samtykke? Det er viktig å vite at en part kan trekke sitt samtykke på ethvert trinn i prosessen, og at dette vil bli respektert. Det betyr at en samtaleprosess kan avbrytes hvis en part ikke lenger ønsker å delta i den.

Nemndlederen har også et ansvar for å sørge for at partene får god og tilrettelagt informasjon om hva en samtaleprosess innebærer, og hva slags konsekvenser det kan få. Dette gjelder spesielt for barna, som skal få tilpasset informasjon og hjelp til å forstå hva samtykket innebærer. Det er viktig å legge vekt på at barna får informasjon om hva som skiller en samtaleprosess fra en ordinær prosess, slik at de kan ta en informert beslutning om å delta.

Til syvende og sist handler samtykke til en samtaleprosess om å gi partene en mulighet til å komme til enighet på en måte som er til det beste for barnet. Det kan være en krevende prosess, men ved å sørge for god og tilrettelagt informasjon, og respektere alles rett til å trekke sitt samtykke, kan man legge til rette for en prosess som er både rettferdig og effektiv.

Voldsutøverens omsorgskompetanse

tvangsfullbyrdelse ny barnelov NOU

 

Omsorgskompetanse er en viktig faktor i å forhindre vold i hjemmet og beskytte barn mot skade. Forskning har vist at det ikke er en enkeltstående psykologisk profil som kjennetegner alle voldsutøvere, men det er likevel flere belastende faktorer som ofte sammenfaller med vold, som for eksempel vold i egen oppvekst og rusproblemer.

Voldsutøvere mangler ofte forståelse for og tanker om eventuelle skader på barna og kan derfor ha vanskeligheter med å prioritere barnas behov og trygghet foran sine egne. Ofte rettferdiggjør utøverne volden, og de kan forklare sinne og vold overfor barna ut fra barnas negative atferd og behov for strenge grenser.

Det er viktig å understreke at utøvere av vold ikke nødvendigvis har rett til samvær med barna sine dersom det utgjør en risiko for barnas sikkerhet og velferd. Det er også avgjørende å hjelpe utøvere med å forstå at deres atferd kan skade barna og å oppmuntre til refleksjon rundt deres rolle som omsorgspersoner.

For å hindre vold og beskytte barn mot skade er det avgjørende å styrke utøvernes omsorgskompetanse, for eksempel ved å tilby terapi og rådgivning. Dette vil hjelpe utøvere med å utvikle en bedre forståelse for barnas behov og gi dem verktøyene de trenger for å håndtere stress og konflikter på en konstruktiv måte. Samtidig må samfunnet arbeide for å forebygge vold og øke kunnskapen om vold i hjemmet, slik at flere barn kan beskyttes mot skade og utøverne kan få hjelp til å endre sin atferd.

Om akuttvedtak av barnevernet

advokat barnevernloven akuttvedtak fylkesnemnd

Barnevernloven § 4-2 gir barnevernstjenesten og påtalemyndigheten anledning til å treffe akuttvedtak om omsorgsovertakelse dersom det er fare for at barnet vil lide vesentlig skade dersom vedtaket ikke treffes umiddelbart. Bestemmelsen gir med andre ord adgang til å gripe inn på kort varsel i situasjoner hvor barnets sikkerhet og omsorgssituasjon er truet.

Det kan være flere grunner til at det er nødvendig å treffe et akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Dette kan skyldes at barnet blir utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt, eller at det er alvorlig syk eller skadet og ikke får nødvendig behandling eller omsorg. Ved vurderingen av om det skal treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, skal det legges særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen.

Dersom det treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten snarest følge opp vedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om tiltak. Dette kan for eksempel være å søke om forlenget omsorgsovertakelse eller å arbeide med å få til en tilbakeføring til foreldrene dersom det er mulig og til barnets beste.

Det er viktig å være klar over at et akuttvedtak om omsorgsovertakelse er en midlertidig løsning som må følges opp av videre tiltak. Dersom barnevernstjenesten ikke følger opp med en begjæring om tiltak innen seks uker fra vedtakstidspunktet, vil akuttvedtaket falle bort. Dette gjelder imidlertid ikke dersom vedtaket gjelder et barn som har sitt vanlige bosted i en annen stat. I slike tilfeller vil vedtaket først falle bort etter seks måneder dersom norske myndigheter innen samme frist har fremmet en begjæring til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak eller har truffet vedtak om å få overført jurisdiksjon etter lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, annerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.

I forbindelse med akuttvedtak om omsorgsovertakelse kan det også treffes vedtak om samvær etter § 7-2 og § 7-3 når det er truffet akuttvedtak etter § 4-2 første ledd.

Barnevernloven §3-6 omhandler hjelpetiltak til ungdom over 18 år

Barnevernloven §3-6 omhandler hjelpetiltak til ungdom over 18 år - advokat sak barnevern samvær omsorg barneverntjenesten

Barnevernloven §3-6 omhandler hjelpetiltak til ungdom over 18 år. Det er viktig å forstå at barnevernstjenesten ikke bare er ansvarlig for å beskytte barn under 18 år, men også for å hjelpe ungdommer som trenger støtte når de går over til voksenlivet.

Når en ungdom nærmer seg 18-årsalderen, skal barnevernstjenesten ta kontakt med ungdommen og vurdere om de fortsatt trenger hjelp og støtte fra barnevernet. Hvis ungdommen samtykker og har behov for hjelp eller støtte, skal tiltakene som er iverksatt før fylte 18 år videreføres eller erstattes av andre tiltak.

Det er viktig å påpeke at tiltak kan iverksettes selv om ungdommen har vært uten tiltak en periode. Dette betyr at hvis en ungdom har hatt en pause i hjelpetiltak, men senere trenger hjelp igjen, kan barnevernstjenesten iverksette nye tiltak for å hjelpe dem.

Det er også verdt å merke seg at barnevernstjenesten kan iverksette tiltak for ungdommer helt frem til de fyller 25 år. Dette gir en viktig mulighet for ungdommer som sliter med overgangen til voksenlivet.

Barnevernstjenesten må ta hensyn til ungdommens ønsker og behov når de vurderer hvilke tiltak som skal iverksettes. Det kan være alt fra økonomisk støtte til bolig eller utdanning, til psykisk helsehjelp eller rådgivning.

Det er viktig å huske at ungdommer som har hatt kontakt med barnevernet tidligere, ofte kan ha spesielle utfordringer når de går over til voksenlivet. Derfor er det avgjørende at barnevernstjenesten følger opp og gir hjelp til de ungdommene som trenger det, slik at de får en best mulig start på voksenlivet.

Ny forskrift om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda

advokat barnevernssak forskriften om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda samtaleprosess helgeland

Den nye forskriften om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda trer i kraft fra 1. mars 2023. Formålet med forskriften er å styrke rettssikkerheten og ivareta hensynet til barnets beste gjennom hele prosessen. Samtaleprosess er en alternativ prosessform som tar sikte på å forbedre partenes kommunikasjon og hjelpe dem med å bli enige om løsninger som er til det beste for barnet.

Tidligere var samtaleprosess regulert gjennom retningslinjer, men den nye forskriften vil gi en mer forpliktende regulering og sikre en mer enhetlig og forutsigbar prosess. Samtaleprosess blir nå benyttet i omtrent 50% av sakene i nemndene, og forskriften vil særlig vektlegge nemndleders ansvar for å klarlegge at partene reelt sett har forstått hva et samtykke til samtaleprosess innebærer og ivareta hensynet til barnets beste gjennom hele prosessen.

Forskriften inneholder også bestemmelser om barns deltakelse og medvirkning, nemndleders rolle under samtalemøter og ved avslutning av samtaleprosessen, samt om sakkyndige i samtaleprosess. Reguleringen av adgangen til midlertidige ordninger er også nærmere regulert i forskriften.

Samtaleprosess er en viktig metode for å finne løsninger som er til det beste for barnet, og den nye forskriften vil bidra til å styrke rettssikkerheten og sikre en mer enhetlig og forutsigbar prosess. Les mer om den nye forskriften om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda på nettsidene til Barne- og familiedepartementet.

Kilder:

Barnevernloven § 1-2: En oversikt over lovens virkeområde

Barns rettigheter, Barnekonvensjonen, Artikkel 29 nr. 1, Utdanning for barn, Barns utviklingsbehov, Identitet og tilhørighet, Sosial tilpasning, Samspill for barn, Kunnskap om livet, Livsferdigheter for barn, Helhetlig utvikling, Menneskerettigheter for barn, Barns verdighet, Utdanningssystemer, Utdanningskvalitet, Grunnleggende livsferdigheter, Aktive samfunnsborgere, Barns fremtid, Respekt for menneskerettigheter, Barns utdanning, Barns rettigheter i utdanning, Barns livsferdigheter, Utdanning og identitet, Samfunnsengasjement, Utdanningens betydning, Konvensjon om barns rettigheter, Artikkel 29 prinsipper, Sosial utvikling for barn, Verdier i utdanning, Ulikhet og utdanning.

Barnevernloven § 1-2 regulerer lovens virkeområde og hvem loven gjelder for. Loven gjelder for barn under 18 år, og tiltak kan iverksettes for ungdom inntil de har fylt 25 år. Loven gjelder for barn med vanlig bosted i Norge, barn som oppholder seg i Norge uten fastsatt vanlig bosted og flyktninger og internasjonalt fordrevne barn. For barn som har sitt vanlige bosted i Norge, men oppholder seg i en annen stat, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse og plassering på barnevernsinstitusjon, hjelpetiltak og pålegg om hjelpetiltak når foreldrene oppholder seg i Norge.

Det er viktig å presisere at lovens stedlige virkeområde er avgjørende for hvilke barnevernsvedtak som kan treffes. Barnets faktiske opphold i landet og hvor barnet har sitt vanlige bosted er avgjørende tilknytningskriterier. Barnevernstjenesten skal alltid undersøke bekymringsmeldinger og åpne undersøkelsessak dersom vilkårene i lovens kapittel 2 er oppfylt. Lovens generelle prinsipper og saksbehandlingsregler, reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt vil også gjelde.

Det er viktig å merke seg at lovens virkeområde ble endret ved Norges tilslutning til Haagkonvensjonen 1996. Dette innebærer blant annet at loven gjelder for barn som oppholder seg i Norge og er flyktninger eller internasjonalt fordrevne. Forholdet mellom utlendingsloven og barnevernsloven er imidlertid ikke endret, og det er utlendingsloven og de myndigheter som administrer denne, som avgjør om barn skal få oppholdstillatelse i landet.

I tillegg til presiseringene i lovens virkeområde, har § 1-2 også gjennomgått språklige endringer og presiseringer for å gjøre innholdet mer tilgjengelig. Det er viktig at loven er tilgjengelig for alle som har behov for å benytte seg av den. Samtidig er det viktig å forstå at barnevernloven er en kompleks lov som krever grundig juridisk kompetanse og kunnskap om hvordan loven praktiseres i praksis.

Barnevernloven § 1-1: Sikrer barn og unges rett til nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse

Barnevernloven § 1-1: Sikrer barn og unges rett til nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse

Barnevernloven § 1-1 har som formål å beskytte barn og unge mot forhold som kan skade deres helse og utvikling. Loven sikrer at barn og unge som lever under slike forhold får den hjelpen, omsorgen og beskyttelsen de trenger til rett tid. Det er også lovens formål å bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse.

Loven har som hensikt å sikre at barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår. Dette gjelder ikke bare for barn som allerede har det vanskelig, men også for alle barn og unge. Kommunens forebyggende arbeid er en viktig del av dette, og dette arbeidet er regulert i § 15-1.

Det er viktig å understreke at loven ikke bare er til for å hjelpe barn og unge som allerede har det vanskelig, men også for å forebygge at barn og unge havner i slike situasjoner. Barnevernet har derfor en viktig rolle når det gjelder å jobbe forebyggende og å gi støtte og veiledning til foreldre og andre omsorgspersoner.

Det er også viktig å merke seg at loven legger vekt på at barn og unge skal møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Dette er grunnleggende behov som alle barn og unge har, og som det er viktig å tilrettelegge for. Å skape et trygt og godt oppvekstmiljø for barn og unge er en felles oppgave for samfunnet som helhet.

I tillegg til å beskytte barn og unge, bidrar Barnevernloven § 1-1 også til å sikre deres rettigheter og ivareta deres interesser. Barn og unge skal ha mulighet til å uttrykke sine meninger og bli hørt i saker som angår dem, og barnevernet skal ta hensyn til deres synspunkter så langt det er mulig og rimelig.

PMTO (Parent Management Training – Oregon model)

PMTO (Parent Management Training - Oregon model)

Barnevernstiltaket PMTO (Parent Management Training – Oregon model) er en evidensbasert intervensjon utviklet for å hjelpe foreldre til å håndtere problematferd hos barn. Det er et foreldreopplæringsprogram som lærer foreldre effektive ferdigheter for å håndtere utfordrende atferd hos barn.

PMTO har sin opprinnelse i Oregon, USA, der det først ble utviklet og implementert på 1980-tallet. I dag er PMTO utbredt over hele verden, og har blitt oversatt til flere språk, inkludert norsk.

PMTO er basert på at foreldre er den viktigste faktoren for barns utvikling, og at det å gi foreldre opplæring og støtte i å håndtere utfordrende atferd hos barn kan forbedre barnas livskvalitet og redusere risikoen for alvorlige problemer senere i livet.

Tiltaket består av 12-14 ukentlige gruppesamlinger for foreldre der de lærer praktiske ferdigheter for å håndtere barnas atferd. Samlingene ledes av terapeuter som er spesielt opplært i PMTO-metodikken. I tillegg til gruppesamlingene kan foreldrene også få individuell veiledning fra terapeutene.

PMTO fokuserer på positiv forsterkning og belønning av ønsket atferd hos barn, i stedet for straff av uønsket atferd. Foreldre lærer også strategier for å forbedre kommunikasjonen med barna sine og for å bygge positive relasjoner.

Evidensbaserte studier har vist at PMTO er en effektiv intervensjon som reduserer problematferd hos barn og ungdom, og forbedrer familiens fungering og livskvalitet.

PMTO er et verdifullt verktøy for barnevernet i arbeidet med å styrke familiene og forbedre livene til barna som bor der. Hvis du vil vite mer om PMTO og hvordan det kan hjelpe familier i ditt samfunn, anbefaler jeg å kontakte lokale barnevernstjenester eller terapeuter som er spesialisert på PMTO.

Eksterne linker:

  • PMTO Norge: https://pmto.no/ – Dette er nettstedet til PMTO-programmet i Norge og gir en oversikt over hva PMTO er, hvem det passer for, og hvordan man kan ta i bruk programmet.
  • The Oregon Model of Parent Management Training: https://www.pmto.org/ – Dette er nettstedet til utviklerne av PMTO-programmet i USA, og gir en dypere forståelse av modellen og dens opprinnelse. Det gir også tilgang til forskning om effektiviteten av programmet.
  • Helsebiblioteket.no: https://www.helsebiblioteket.no/folgesett/foreldreveiledning/pmto – Dette nettstedet gir en kortfattet beskrivelse av hva PMTO er, hvordan det fungerer, og gir også en oversikt over aktuell forskning om programmet.

Opptak av møter med barnevernet

advokat Opptak av møter med barnevernet

Barnevernet har en viktig oppgave i samfunnet med å beskytte barn mot omsorgssvikt og andre former for overgrep. Det er derfor viktig at barnevernet har tilgang til all relevant informasjon for å kunne fatte de riktige beslutningene i hver sak. Samtidig er det også viktig å beskytte rettighetene til dem som er involvert i en barnevernssak, spesielt de som blir undersøkt og vurdert av barnevernet.

Det har blitt stadig vanligere å ta opp møter med barnevernet på lyd, enten for å sikre at man husker alt som blir sagt, eller for å kunne dokumentere eventuelle uenigheter eller feil i barnevernets fremgangsmåte. Mens mange mener det kan være en god idé, er det også viktig å huske på at det kan være negative konsekvenser av å ta opp slike møter uten å informere om det på forhånd.

Først og fremst kan det være at barnevernet ser på det som et tillitsbrudd dersom de oppdager at møtet ble tatt opp på lyd uten at de ble informert på forhånd. Dette kan gjøre det vanskeligere å bygge opp et godt samarbeid mellom partene i en barnevernssak, og det kan også føre til at barnevernet blir mer skeptisk til å dele informasjon i fremtiden.

Videre kan det også under noen omstendigheter være at det er ulovlig å ta opp en samtale på lyd uten samtykke fra alle parter som er til stede i møtet. Det kan også være at opptaket kan bli brukt mot deg senere i saken dersom det blir oppdaget at du har tatt opp møtet på lyd uten å informere om det på forhånd.

Hvis du likevel mener det er viktig å ta opp møter med barnevernet på lyd, er det viktig å være åpen om det og be om tillatelse fra barnevernet på forhånd. Legg opptakeren midt på bordet og informer de som er til stede om at du vil ta opp møtet. Hvis barnevernet ikke tillater det, kan du heller velge å skrive løpende referat selv og sende det inn kort tid etter møtet.

Det kan også være en god idé å sende inn egne skriv som redegjør for temaer som du mener er viktig, slik at de blir en del av saksdokumentene. På denne måten kan du sikre at din versjon blir riktig fremstilt, og at dine synspunkter blir tatt med i betraktningen når barnevernet tar beslutninger om saken.

Det er viktig å huske på at barnevernet har en viktig oppgave med å beskytte barn mot omsorgssvikt og andre former for overgrep. Samtidig er det også viktig å beskytte rettighetene til dem som blir undersøkt og vurdert av barnevernet. Ved å være åpen og transparent i din kommunikasjon med barnevernet, kan du bidra til at prosessen blir mer rettferdig og at dokumentasjonen i saken blir fullstendig.

Saksforberedelsene i Fylkesnemnda

Saksforberedelsene i Fylkesnemnda

Fylkesnemndene (som jeg har vært i) praktiserer ikke strenge føringer for bevisfremleggelse. I de snart 20 årene jeg har jobbet som advokat har jeg ofte opplevd at store dokumentmengder legges frem en dag eller to før en stor hovedforhandling og ofte også under hovedforhandling.

Her er det stort potensial for en ryddigere og bedre behandling av saker for Fylkesnemndene. For det første bør det settes en avslutningsfrist lik den som domstolene setter jf. tvisteloven. Rett nok vil det fortsatt være mulig å sende inn dokumenter etter fristen, men det vil være oppdragende og man vil nok ikke i samme grad få store dokumentmengder sent i prosessen.

Kommunens prosessfullmektig (eller Fylkesnemnda) bør lage et dokumentutdrag likt det som er vanlig i domstolene. I tingrettene setter tingrettene sammen dokumentene fra aktørportalen og gir de sidenummer. Det ville gitt en bedre og ryddigere prosess hvis man hadde hatt et endelig og paginert utdrag å forholde seg til.

Det burde også vært oppfordret i større grad til å fremlegge hjelpedokumenter slik som tidslinjer, samværsplaner opp mot oversikt over hvilke samvær som er gjennomført mm. Det man ser nå er i for stor grad at det kan være flere skriv hvor sortering av bilag ikke alltid er logisk. Spesielt tror jeg problemstillingen har blitt mer aktuell etter innføring av samtaleprosess for Fylkesnemndene. Dette da det medfører en mye lengre saksforberedelser og at det vil være en del dokumenter som produseres mens saken er aktiv i nemnda.