«Folkehelseinstituttet (FHI) utga i 2012 rapporten «Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge» forfattet av Nilsen W, Skipstein A, Gustavson K.
Rapporten på 51 sider har kapitler/temaer som «Kognitiv-kontekstuell teori», «hypotesen om emosjonell trygghet», «Geografiske og kulturelle forskjeller» og «Familiestruktur og delt omsorg/bosted»
For mange er det vanskelig å forstå forskjellen på hva man kan gjøre i kraft av fast bosted og hva som følger av foreldreansvaret. Noen ganger har jeg sammenlignet det med å drive et aksjeselskap. Å sitte i styret sammenlignes med å ha del i foreldreansvaret, mens å være daglig leder sammenlignes med å ha fast bosted. Analogien er ikke fullgod, selv om den gir en viss forståelse (kanskje er det hvilket publikum det skal forklares til?) En annen analogi jeg har brukt også i en del prosedyrer er bilanalogien min.
Den som har fast bosted sitter i førersetet og kjører bilen. Har man delt fast bosted har begge foreldrene hendene på rattet og i tråd med intensjonen til lovgiver må da begge være flinke å styre sammen. Styrer de ikke unna farer i et samarbeid kan det fort gå galt. Er man samværsforelder sitter man på i passasjersetet. Man er med på barnets liv og utvikling og kan nok kommentere litt i forhold til hvor det er lurt å kjøre, men man kjører ikke selv. Foreldreansvaret sammenligner jeg da med å eie bilen. Man har da en del råderett over hva som skal skje med bilen. Hvor skal den være forsikret, skal man pantsette den eller selge den osv.
Delt bosted er et viktig tema for mange foreldre. Terskelen for å komme til delt bosted for domstolen er høy da loven angir at muligheten utgjør en snever unntaksregel. Men hva sier forarbeidene om hva som skal til for at man kommer gjennom det snevre nåløyet?
Barneloven § 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge
Forarbeidene det vises til er Ot.prp, nr. 104 (2008-2009) side 72 og side 73 hvor kommentar til § 36, andre ledd fremgår:
Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år
Jeg blir ofte møtt med utsagn fra klienter som sier de har eller vil ha full foreldrerett. Noen sier også at de vil ha full foreldreomsorg. Dette er begreper uten mening eller innhold som vi advokater eller det offentlige kan forholde seg til.
Barneloven opererer bare med 3 begreper:
Foreldreansvar (barneloven § 30)
Fast bosted (barneloven § 36 og § 37)
Samvær (barneloven § 42 og § 43)
Det er greit å sette seg inn i begrepsbruken slik at man har en forståelse for hva man kan oppnå. De fleste har felles foreldreansvar og man kan ha delt fast bosted eller fast bosted hos den ene. Bostedsadresse kan man bare ha ett sted (i folkeregistret) selv om man har avtalt delt fast bosted. Noe som bl.a. får konsekvenser for skoledistrikt for enkelte.
Med virkning fra 1. januar 2018 har nå valgene i barneloven § 36 for frivillige avtaler mellom foreldrene byttet plass. Tidligere var fast bosted hos en av dem først plassert i lovteksten, mens nå er bosted hos begge plassert først. Endringen medfører ingen realitetsendring og er ikke noe annet enn et signal om at loven ikke har noe foretrukket alternativ når foreldrene selv skal avtale løsning. Når det overlates til domstolene å velge løsning er det fortsatt utvilsomt slik at den foretrukne løsningen er bosted hos en av foreldrene da delt fast bosted er opprettholdt som en snever unntaksregel som krever særlige grunner.18
Det var i 2015-2016 mye blest om forslaget fra Fremskrittspartiets barne- og likestillingsminister Solveig Horne om styrking av løsningen «delt fast bosted» i barneloven. Konkret ble det sendt to forslag på høring. På regjeringens hjemmesider står det;
Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.
Etter en høringsrunde fremmer regjeringen høsten 2016 en egen lovproposisjon hvor alternativ 1 i forslaget om at delt bosted står først i lovteksten. Altså er ikke forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt foreslått innført i barneloven. Konkret skriver regjeringen på sine hjemmesider:
Barneloven er i dag nøytral når det gjelder valg av bostedsløsning for barna når foreldrene ikke bor sammen. Dette videreføres, og regjeringen fremmer det foretrukne forslaget fra høringsrunden, om at delt bosted som bostedsløsning kommer som første alternativ i lovteksten som eksempel på én av bostedsordningene foreldrene kan avtale. Foreldrene avtaler selv hvor barnet skal bo fast, ut i fra barnets beste og etter å ha hørt barnets mening.
– Begge foreldrene er viktige omsorgspersoner i barns liv, også etter et samlivsbrudd. Begge foreldre skal ha mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner selv om samlivet oppløses. Jeg vil understreke at delt bosted ikke trenger å bety en uke hos hver av foreldrene. Familien kan selv lage en fleksibel ordning som passer for dem. Regjeringen vil ikke lovregulere hvor barn skal bo, sier statsråden.
På bakgrunn av innspillene i høringsrunden, foreslås det ikke å gå videre med delt bosted som utgangspunkt i loven.
Det er viktig å presisere at loven ikke kommer til å bli endret til et utgangspunkt om delt bosted. På grunn av mediaoppmerksomheten forslaget i sin tid fikk er det mange som kontakter meg og mener det er sånn det er nå eller at dette vil komme inn i loven.
I dag lyder § 36 i barneloven slik:
Barneloven § 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
Hvis lovforslaget går igjennom så vil «begge» komme før «ein av dei» i lovteksten. Det er en ganske tullete og meningsløs endring så lenge andre ledd fortsatt vil kreve særlige grunner dersom retten skal velge dette alternativet. Det blir å oppfordre foreldrene til å velge en løsning de vet ikke blir løsningen dersom de ikke blir enige om det.
Det bestemmer den forelder hvor barnet har fast bosted. Dette følger av barneloven § 37:
§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
Hvis foreldrene har delt fast bosted og de ikke er enige vil den av foreldrene hvor barnet er folkeregistrert bestemme skole. Dette selv om § 37 nok må tolkes slik at foreldrene må bli enige. I praksis vil skoledistrikt følge av bostedsadresse i folkeregistret.
Begrepet delt fast bosted benyttes formelt saker etter barneloven. Tidligere har begrep som omsorg vært brukt, men bestemmelsen reflekterer nå det som skal avgjøres, altså hvor barna skal bo og ikke hvem som skal gi dem omsorg. Delt fast bosted var frem til 1. juli 2010 noe foreldrene kunne avtale seg imellom, men ikke noe som domstolene kunne bestemme. Likevel var det slik at domstolene kunne bestemme bosted hos den ene og samvær som tilsvarte halvparten av tiden hos den andre. Rettighetene som følger med fast bosted følger av barneloven § 37. En lovendring som trådte i kraft 1. juli 2010 tillot domstolene å komme til delt fast bosted som løsning i dom.
Lovendringen kom etter NOU 2008:9 Med barnet i fokus
10.4.5 Utvalgets vurdering og konklusjon
Et samlet utvalg legger til grunn at flere forutsetninger i større eller mindre grad må være tilstede for at delt bosted skal kunne fungere som en god løsning for barnet: Foreldrene bør kunne samarbeide og være åpne for å endre ordningen dersom barnets situasjon eller behov endrer seg, barnet bør selv ønske og trives med to hjem, og det bør være en viss geografisk nærhet mellom de to hjemmene. Videre bør begge foreldrene stille opp i forhold til barnas fritidsaktiviteter og skole, samt bidra til at barnet blir inkludert og får en selvfølgelig og anerkjent plass i begge hjemmene.
Dagens § 36 i barneloven lyder
§ 36.Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.
Delt bosted som utgangspunkt i loven er et vanskelig og viktig tema. Det er mange måter å håndtere et slikt forslag på og det kan være fornuftig i mange tilfeller. Delt bosted er omstridt. Mange av mine klienter har en klar oppfatning av at dette er det beste eller at det er noe man aldri kan gå med på. Det vekker sterke følelser og mange begrunner sine standpunkter med at de selv som barn hadde det og da ikke likte det eller at det fungerte godt. Et utgangspunkt i loven vil som alt annet bare skape debatt om når man går til retten. I det ligger det at fortsatt er det slik at bare domstolene kan bestemme hvilken løsning foreldrene skal følge om de ikke er enige. Familievernkontorene har ingen makt eller myndighet og er bare en arena for mekling. Heldigvis.
Dersom delt fast bosted er utgangspunktet så vil nok antallet slike situasjoner øke ettersom mange ikke ønsker å gå til retten. Det kan være fornuftig. Det psykologiske aspektet for barna er et helt eget tema og psykologforeningen har uttalt seg om at barn under 3 år ikke som utgangspunkt bør ha delt fast bosted:
Det som jeg mener er viktig å se på er når en slik ordning inntrer og ikke like mye om. De største problemene vi har i barneretten når vi skal rådgi foreldre i samlivsbrudd er det jeg kaller tvangskraftvakumet etter et samlivsbrudd. Ettersom bare dommer og forlik fra domstolene kan tvangsfullbyrdes er situasjonen som regel at den som tar seg tilrette har rett. Det er ingen regler som fullt ut hindrer en foreldrekrig som går ut over barna. Jeg tror ikke at man kan ha et utgangspunkt om delt fast bosted for barn over 3 år i loven med en tvangskraftbestemmelse inkludert. Det vil si at når foreldrene flytter så er utgangspunktet at begge foreldrene har lik rett og man må ikke ha posisjonskrig mht å flytte ut av huset osv. Problemet oppstår når det er påstander om vold, rus, overgrep ol. Hva gjør man da med et slikt utgangspunkt? Uten tvangskraft er utgangspunktet meningsløst. Med tvangskraft tar barna risiko for å måtte være hos en forelder som ikke bør ha omfattende kontakt. Man står da igjen med en fremheving uansett. Fremhev at dette er den foretrukne løsning i gitte omstendigheter. F.eks. hvor foreldrene bor i samme kommune eller i en definert nærhet til hverandre, hvor barna har fylt 3 år og hvor påstander om rus, vold (fysisk og psykisk) eller overgrep ikke er en del av saken. Som alltid med barneretten havner man da i en konkret vurdering i hver enkelt situasjon. Det man kanskje ville hatt større nytte av er en ressurskrevende modell som ville lignet på akuttvedtak i barneretten. En rett til rask behandling, gjerne innen 1 uke, i visse saker hvor midlertidig avgjørelse er nødvendig. Jeg har mange eksempler på en impotent tingrett som i en sak hvor den ene flytter til andre kanten av landet med barnet ikke må stå til rette i en begjæring om midlertidig avgjørelse før 5-6 mnd etter mottatt begjæring. Da har tingretten «laget» resultatet gjennom å la en uvurdert situasjon sette seg. En slik endring ville vært betydelig viktigere enn den som foreslås. Utgangspunktene må være underordnet retten til rask behandling av saken.
En annen måte å løse dette på er å gi varslingsplikten i § 42 mye strammere linjer. Hvis konsekvensen er større og den blir fulgt så burde tingrettene pålegges å vurdere en sak innen disse seks ukene er ute dersom begjæring sendes i løpet av de første to ukene. Saken kan behandles skriftlig hvis nødvendig. Selv om muntlig er å foretrekke vil skriftlig behandling i det minste være et skritt i riktig retning.
Fremhev gjerne delt bosted som foretrukket løsning, men la partene komme til forhandlingsbordet tidligere.
Jeg har mange saker etter barneloven rundt om i tingrettene i Norge og det er veldig forskjellig hvordan dommerne i de forskjellige tingretter utformer mandat til sakkyndig bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber sakkyndige utrede tilknytning, omsorgsevne og slike ting. Andre dommere derimot ber sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilken samværsløsning barnet bør ha. Etter min mening er siste fremgangsmåte lovstridig og ikke tillatt. Ved å legge denne vurderingen over til sakkyndige løfter man vurderingen bort fra det domstolsapparat vi har utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurdering skal være ett bevis, men det kan være flere. Noen sakkyndige går ikke i særlig dybde i observasjoner, mens andre gjør det. Det kan tenkes at vitner som opplever barnet annerledes kjenner barnet bedre. Dessverre opplever jeg at når en dommer på egent initiativ har bedt sakkyndige «løse» saken så blir det også resultatet i saken. Selv om sakkyndige kan stilles spørsmål i hovedforhandlingen, så er ikke dette tilfredsstillende.
Som oftest mottar prosessfullmektigene rapporten ca samtidig som sluttinnleggsfristen. Altså ganske tett opp til hovedforhandlingen. Muligheten til da å legge strategi for føring av vitner er mer begrenset, selv om muligheten er der. Jeg har også opplevd flere ganger at sakkyndiges rapport leveres etter sluttinnleggsfristen. Det er svært uholdbart.
Vi har føringer for sakkyndige mandat i Q15-2004, men jeg opplever at de fleste tingretter bryr seg lite om disse føringene. Jeg antar at det er på tide med en oppdatert veiledning til domstolene hvor sakkyndiges rolle og mandater i større grad presiseres. Tidspunktet for dette er rett også nå som utgiftene utelukkende skal tas av staten og hvor det er lagt føringer i lovverket på når det bør oppnevnes sakkyndig.
Hovedpoenget i artikkelen er at Foreningen for sakkyndige psykologer har gått ut med en generell anbefaling om at barn under 3 år ikke skal ha delt fast bosted. Brosjyren artikkelen sikter til kan du laste ned på hjemmesiden til Foreningen for sakkyndige psykologer (direktelink til PDF)
Som kommentert av advokat Wulff Hansen så er dette ikke noe nytt da lovgiver i forarbeidene til lovendringene i barneloven i 2010 (mulighet til å idømme delt fast bosted) uttalte at det som utgangspunkt er uaktuelt å idømme delt fast bosted for barn under 7 år. Nå har jeg opplevd at tingretter bare ser bort fra lovgivers intensjon uten at det er andre tungtveiende argumenter slik at en presisering, spesielt for de yngste barna, nok vil bidra til å gi den allerede eksisterende rettslige situasjonen mer tyngde. På den andre side må det understrekes at sakkyndige ikke skal avgjøre saker, selv om det nok i praksis er det de som oftest gjør, men komme med innspill til dommeren som står fritt til å vektlegge andre momenter.
Det bestemmer den forelder hvor barnet har fast bosted. Dette følger av barneloven § 37:
