Fast bosted

§ 42 a: Varsel og mekling før flytting

av
Tilbakelevering av bortførte barn, Haag-konvensjonen og barns rettigheter, Internasjonal barnefordeling, Ulovlig bortføring av barn, Foreldreansvar og Haag-konvensjonen, Prosessen for tilbakelevering, Juridiske trinn i barnefordelingssaker, Beskyttelse av barns rettigheter, Internasjonale barnefordelingssaker, Barns beste i barnefordeling, Rettigheter til foreldre og barn, Rettslige vurderinger i barnebortføringssaker, Anke i barnefordelingssaker, Barns tilknytning og bortføring, Tvangsfullbyrdelse av Haag-konvensjonen, Barnets hjemland og bortføring, Råd om internasjonale barnefordelingssaker, Haag-konvensjonens betydning, Juridisk bistand i barnebortføringssaker, Haag-konvensjonens rettssystem, Juridisk prosess for barns tilbakelevering, Ulovlig bortføring og konsekvenser, Internasjonal barnetvangsfullbyrdelse, Foreldreansvar og rettsprosessen, Rettslig vurdering av barnets beste, Tilbakelevering og beskyttelse av barn, Internasjonale juridiske retningslinjer, Lovlig retur av bortførte barn, Advokattjenester i barnefordelingssaker, Haag-konvensjonen og barns velferd.

Når en av foreldrene vurderer å flytte, og det allerede eksisterer en avtale eller en avgjørelse om samvær, pålegges den som ønsker å flytte, å gi varsel til den andre forelderen senest tre måneder før flyttingen.

Dersom det ikke foreligger enighet mellom foreldrene angående flyttingen, blir den av foreldrene som ønsker å flytte med barnet pålagt å kreve mekling etter bestemmelsene i § 51. Denne meklingen gjelder for både flytting innenlands og utenlands. Initiativet til meklingen skal tas av forelderen som ønsker å flytte med barnet. Hvis enighet om barnets flytting ikke oppnås, kan den forelderen som har samværsrett reise sak i henhold til barneloven § 64 og be om at barnet flytter til seg, dersom vedkommende anser det som det beste for barnet. Lovteksten bør klargjøre at det kan anlegges ny sak hvis bostedsforelderen flytter med barnet uten enighet fra begge foreldrene, i samsvar med forslaget om endring i barneloven § 64 andre ledd, uten at denne endringen endrer det materielle innholdet i bestemmelsen.

Mekling som gjennomføres i henhold til denne bestemmelsen, kan benyttes som grunnlag for rettssaker om foreldreansvar, fast bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet. Dette gjelder under forutsetning av at en meklingsattest presenteres, som er et krav i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

Fra 1. juli 2016 ble varslingsplikten formalisert i ny § 42 a Varsel ved flytting. Denne endringen endret fristen for varsling før flytting fra seks uker til tre måneder. Hensikten bak endringen var å gi foreldrene bedre tid til å oppnå enighet gjennom mekling eller få en midlertidig avgjørelse fra domstolen før flyttingen blir iverksatt.

Mekling som blir gjennomført etter denne bestemmelsen, kan brukes som grunnlag for saker om foreldreansvar, bosted, samvær eller internasjonal flytting med barnet, hvor det kreves en meklingsattest i henhold til barneloven § 56 andre ledd.

En Høyesterettsdom datert 24. september 2020 – HR-2020-1843-A – håndterte fastsettelse av fast bosted for felles barn og diskuterte blant annet konsekvensene av å bryte plikten til å varsle den andre forelderen før en nasjonal flytting med barnet, i henhold til barneloven § 42 a. I denne saken hadde mor ikke overholdt varslingsplikten før flyttingen. Høyesterett kom samstemt frem til at brudd på varslingsplikten ikke kan føre til at fast bosted endres, med mindre dette er til barnas beste basert på en konkret vurdering av forholdene i saken. Det var imidlertid uenighet med en stemme om utfallet av denne vurderingen.

Denne dommen gir retning for konsekvensene av å bryte varslingsplikten. I avsnitt 58-66 undersøker førstevoterende nærmere varslingsplikten i § 42 a. Bestemmelsen fastsetter ingen spesifikke formkrav til varselet, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113. Likevel indikerer hensikten at varselet må gi tydelig informasjon til den andre forelderen om planene om flytting, for å stimulere til diskusjon om spørsmålene som flyttingen reiser. Tidsfristen på tre måneder gir også muligheten til å starte en rettslig prosess om fast bosted og be om en midlertidig avgjørelse før flyttingen faktisk skjer, se Rt-2011-1564 avsnitt 36.

Barneloven har ingen sanksjoner ved brudd på varslingsplikten, noe som er en bevisst avgjørelse fra lovgiverens side, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113 og Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) side 45. Likevel kan manglende varsling være ett av flere elementer som tas i betraktning ved vurderingen av hva som er til barnets beste. Fraværende varsling kan blant annet gi informasjon om hvor egnet vedkommende er til å ivareta barnets behov for kontakt med begge foreldrene.

“Barnets fast bosted: definisjoner og juridiske aspekter”

av
barnets faste bosted, delt bosted, juridiske aspekter, norsk barnelov, foreldreansvar, samlivsbrudd, rettslige spørsmål, begrep avklaring, fast bosted definisjon, delt bosted betydning, barnets omsorg, rettigheter for barn, foreldreskap, rettssaker om bosted, barnets beste, lovregulering, rettspraksis, bostedsavgjørelser, juridisk rådgivning, familierett, rettslige tvister, foreldrenes plikter, barnets rettigheter, norsk lovverk, juridiske begreper, barns velferd, barnelovgivning, foreldresamarbeid, foreldrekonflikter

Spørsmålet om barnets faste bosted er en kompleks juridisk problemstilling som reiser flere sentrale spørsmål. Dette blogginnlegget tar for seg begrepet “fast bosted” og dets betydning, samt utforsker begrepet “delt bosted” i lys av norsk barnelov.

Hvor skal barnet bo etter et samlivsbrudd?

Det første hovedspørsmålet dreier seg om hvor barnet skal bo etter foreldrenes samlivsbrudd. Dette inkluderer spørsmål om loven skal fastsette et utgangspunkt for barnets faste bosted, og om domstolen kan avgjøre om barnet skal ha delt bosted under hvilke vilkår. Utvalget har vært delt i synet på dette spørsmålet.

Hvem har kompetansen når barnet bor fast hos dem?

Det andre hovedspørsmålet dreier seg om hvilken kompetanse som tilfaller den eller de foreldrene barnet bor fast sammen med. Dette inkluderer spørsmål om flytting med barnet innenlands og har også vært gjenstand for uenighet i utvalget.

Utvalget foreslår også en ny mulighet for å reise en egen sak om flytting innenlands uten å måtte inngå i en sak om foreldreansvar, bosted og samvær.

Definisjoner og begrepsavklaring

Barneloven bruker begrepet “kvar barnet skal bu fast” når den omtaler bostedsspørsmålet. Dette begrepet har vært en del av loven siden den ble vedtatt i 1981. Tidligere ble begrepet “daglig omsorg” brukt både i juridisk teori og dagligtale om bostedsspørsmålet. I 1996-97 foreslo departementet å erstatte “daglig omsorg” med “bosted” for å tydeliggjøre begrepets innhold og for å være mer i tråd med lovens ordlyd.

Begrepet “delt bosted” er imidlertid uklart og ikke definert i loven. Loven bruker i stedet uttrykket “bu fast hos begge” når den beskriver situasjonen med delt bosted. Foreldre som avtaler delt bosted, skal i utgangspunktet ta alle beslutninger om barnet i fellesskap, og det forventes at barnet tilbringer betydelig tid med begge foreldrene. Mengden tid barnet faktisk tilbringer med hver forelder er imidlertid ikke avgjørende for om ordningen klassifiseres som delt bosted. Foreldre kan også avtale at barnet har fast bosted hos den ene forelderen med mye samvær hos den andre. I slike tilfeller er det forelderen med fast bosted som tar beslutninger om barnets dagligliv.

Begrepsavklaring og forståelse av disse definisjonene er avgjørende for å håndtere bostedsspørsmål på en rettferdig og hensiktsmessig måte innenfor rammene av norsk lovgivning. Dette blogginnlegget har som mål å kaste lys over disse begrepene og deres juridiske implikasjoner i forbindelse med fast bosted for barn etter samlivsbrudd.

Når fast bosted endres på grunn av samværssabotasje

av
samværssabotasje, norske rettsavgjørelser, foreldreansvar, barneloven, omsorgsendring, lagmannsrett, samværsrett, foreldrekonflikt, rettspraksis, barneomsorg, domstol, barns rettigheter, foreldres rettigheter, samværsavtale, omsorgsrett, juridisk veiledning, barnefordeling, rettslig avgjørelse, omsorgstvist, foreldretvist, rettslig konflikt, foreldrekonflikt løsning, juridisk rådgivning, barnevern, samværsordning, høyesterett, samvær med barn, familierett, foreldresamarbeid, rett til samvær

I Norge er samværssabotasje når avtalt samvær ikke skjer til avtalt tid uten en rimelig grunn. Dette kan inkludere tilfeller der den forelder som har daglig omsorg for barnet ikke leverer barnet til samvær til avtalt tid på grunn av personkonflikter, eller når den forelder som skal ha barnet til samvær ikke møter opp i henhold til ordningen.

Dersom samværssabotasje foreligger, kan den forelder som har samværsretten søke om en ny avgjørelse vedrørende hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo sammen med. I noen tilfeller kan manglende gjennomføring av samvær føre til at omsorgen flyttes til den forelder som er best skikket til å sørge for best samlet foreldrekontakt, forutsatt at omsorgsevnen ellers er god og partene ellers er likeverdige.

Det er et kjent tilfelle fra Høyesterett i 1982, hvor det ble bestemt at foreldreansvaret og den daglige omsorgen burde tilkjennes mor, selv om det innebar et miljøskifte for barnet, ettersom far hadde hindret mors samværsrett. Dette var fordi hans holdning antydet at utøvelsen av samværsretten ville by på store problemer i fremtiden (Rt. 1982 s. 116).

I et annet tilfelle fra Høyesterett i 1991 ble det påpekt at samværssabotasje kan i alvorlige tilfeller medføre at daglig omsorg gis til den forelder som kan sørge for best samlet foreldrekontakt, dersom samværet som blir hindret er bra for barnet og best mulig samlet foreldrekontakt er til barnets beste (Rt. 1991 s. 1148).

I et tredje tilfelle fra 1997, ble det imidlertid konkludert med at selv om samværet ikke ble gjennomført godt nok og det forelå svikt, skulle omsorgen ikke overføres. I dette tilfellet hadde både herredsretten og lagmannsretten konkludert med at den forelder som hadde omsorgen for barna hadde sviktet i sitt ansvar med hensyn til samvær, men bestemte at hensynet til barnas samlede foreldrekontakt tilsa at de for fremtiden måtte bo hos sin far (Rt. 1997 s. 797 (s. 805)).

Oppkonstruerte påstander om vold i rettssaker om omsorg: Konsekvenser for tillit og hvordan håndtere dem

av
Oppkonstruerte påstander om vold i rettssaker om omsorg: Konsekvenser for tillit og hvordan håndtere dem

Oppkonstruerte påstander om vold er et alvorlig problem som kan oppstå i en sak om hvor barnet skal bo eller omfanget av samvær. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for alle involverte parter, inkludert barnet, den andre forelderen og andre familiemedlemmer og personer i nettverket.

Hva er oppkonstruerte påstander om vold?
Oppkonstruerte påstander om vold er når en forelder beskylder den andre forelderen for å ha begått vold eller misbrukt barnet, til tross for at dette ikke er tilfelle. Dette kan være en taktikk for å vinne frem i en sak om hvor barnet skal bo eller omfanget av samvær. Oppkonstruerte påstander om vold kan være svært skadelige for den uskyldige forelderen og forholdet mellom foreldrene, og kan også påvirke barnet på en negativ måte.

Hva kan det gjøre med tilliten fra barnet?
Når en forelder oppkonstruerer påstander om vold, kan det påvirke barnets tillit til den uskyldige forelderen. Barnet kan tro at den uskyldige forelderen har begått handlinger som ikke er sanne, og dette kan føre til en ødeleggende mistillit. Dette kan føre til problemer i forholdet mellom barnet og den uskyldige forelderen, og kan også ha en negativ innvirkning på barnets utvikling og trivsel.

Hva kan det gjøre med tilliten fra den andre forelderen?
Oppkonstruerte påstander om vold kan også påvirke tilliten mellom foreldrene. Når en forelder oppkonstruerer påstander om vold, kan dette føre til at den andre forelderen mister tillit til den forelderen som kommer med påstandene. Dette kan føre til økt konflikt og problemer i forholdet mellom foreldrene, og kan også påvirke samarbeidet omkring barnet på en negativ måte.

Hva kan det gjøre med tilliten fra andre i familie og nettverk?
Oppkonstruerte påstander om vold kan også ha en negativ innvirkning på tilliten fra andre i familie og nettverk. Når en forelder oppkonstruerer påstander om vold, kan dette føre til at andre i familie og nettverk mister tillit til den forelderen som kommer med påstandene. Dette kan føre til økt konflikt og problemer i familien og nettverket, og kan også påvirke samarbeidet omkring barnet på en negativ måte.

Hva kan man gjøre hvis man mistenker oppkonstruerte påstander om vold?
Hvis man mistenker oppkonstruerte påstander om vold, er det viktig å ta tak i situasjonen så tidlig som mulig. Det kan være lurt å søke juridisk rådgivning og samarbeid med en erfaren advokat som spesialiserer seg på familierett. En advokat kan veilede deg gjennom rettsprosessen og hjelpe deg med å samle bevis og dokumentasjon som kan motbevise de oppkonstruerte påstandene om vold. Det er også viktig å være åpen og ærlig i kommunikasjonen med advokaten din, slik at de får all nødvendig informasjon for å kunne representere deg på best mulig måte.

I tillegg kan det være nyttig å dokumentere alle interaksjoner med den andre forelderen, inkludert skriftlig kommunikasjon, samtaler og hendelser som kan bidra til å støtte din sak. Det kan også være til hjelp å involvere uavhengige vitner, som for eksempel familiemedlemmer, venner eller nøytrale fagpersoner som kan bekrefte din omsorgsevne og avkrefte de oppkonstruerte påstandene.

Videre kan det være nyttig å engasjere en sakkyndig eller en barnefordelingssakkyndig for å evaluere situasjonen og gi en nøytral vurdering av barnets beste. En sakkyndig rapport kan være et verdifullt verktøy i retten for å belyse den virkelige situasjonen og avkrefte de oppkonstruerte påstandene.

Det er viktig å opprettholde en balansert og støttende atmosfære for barnet ditt i denne prosessen. Vær oppmerksom på barnets behov og følelser, og prøv å opprettholde rutiner og stabilitet i deres liv så langt det er mulig. Sørg også for å opprettholde en positiv dialog med barnet ditt, og forsikre dem om din kjærlighet og omsorg, uavhengig av utfallet av rettssaken.

Til slutt, husk at det å takle oppkonstruerte påstander om vold og beskyldninger er en utfordrende og emosjonell prosess. Søk støtte fra venner, familie eller en profesjonell terapeut som kan hjelpe deg gjennom denne vanskelige tiden. Det er viktig å ta vare på deg selv både fysisk og følelsesmessig, slik at du kan være den beste forelderen for barnet ditt, uavhengig av hva som skjer i rettssalen.

Oppkonstruerte påstander om vold er et alvorlig problem som kan ha betydelige konsekvenser for alle involverte. Ved å ta de nødvendige skrittene for å håndtere situasjonen på en konstruktiv og rettferdig måte, kan du arbeide for å bevare tilliten fra barnet, den andre forelderen og andre i familie og nettverk.