FNs Barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon artikkel 2

av
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

FNs barnekonvensjon er en av de mest innflytelsesrike internasjonale traktatene som er utformet for å beskytte og fremme barns rettigheter over hele verden. Barnekonvensjonen består av 54 artikler som spesifiserer de forskjellige rettighetene som barn har, og hva stater skal gjøre for å beskytte og fremme disse rettighetene.

I denne bloggposten skal vi fokusere på en av de viktigste artiklene i FNs barnekonvensjon, nemlig artikkel 2. Denne artikkelen fastslår at alle barn har rett til å bli behandlet uten diskriminering, uavhengig av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, funksjonsevne, fødsel eller annen status.

Artikkel 2 i barnekonvensjonen er en av de mest grunnleggende og kritiske artiklene, da den anerkjenner at alle barn er likeverdige og at diskriminering av noen form er uakseptabelt. Artikkelen krever at stater og samfunn tar de nødvendige tiltakene for å eliminere all form for diskriminering mot barn.

Til tross for at artikkel 2 er en grunnleggende rettighet som alle barn skal ha tilgang til, er diskriminering fortsatt utbredt i mange deler av verden. Mange barn lider under diskriminering på grunn av rase, kjønn, funksjonsevne og andre faktorer som de ikke har noen kontroll over.

Diskriminering kan føre til at barn ikke får tilgang til grunnleggende tjenester som helse, utdanning og mat. Det kan også føre til at de blir utsatt for vold, utnyttelse og overgrep. Derfor er det så viktig at artikkel 2 i barnekonvensjonen blir opprettholdt og at tiltak blir satt i gang for å bekjempe diskriminering av alle former.

For å sikre at barn blir behandlet uten diskriminering, er det avgjørende at stater og samfunn tar hensyn til deres spesielle behov og omstendigheter. Det krever et engasjement fra alle samfunn, inkludert foreldre, lærere, helsetjenester, myndigheter og andre aktører.

I dag, når vi feirer den internasjonale dagen for barnekonvensjonen, må vi huske på viktigheten av artikkel 2 og jobbe sammen for å sikre at alle barn over hele verden har likeverdig tilgang til de grunnleggende rettighetene som er fastsatt i barnekonvensjonen. Det krever en aktiv innsats fra alle aktører og en felles forpliktelse til å beskytte og fremme barns rettigheter.

Forum for Barnekonvensjonen (FFB) sin struktur

av
barnelova, lov om barn og foreldre, farskap, fødselsmelding, anerkjennelse av farskap, barnelovutvalget, foreldre, samlivsstatus, underholdsbidrag, Statistisk Sentralbyrå, fødselsregister, folkeregistrering, jordmor, lege, barnets mor, plikter, endringer, regler, lovgivning, bestemmelser, juridisk, myndigheter, barn, fødsel, koordinering, koordinert arbeid, dobbeltarbeid, uttalelse, departementet, advokatforening, forslag, formulering, vilkår, motivene, kommentarer.

Kjernen i utarbeidelsen av Supplerende Rapport er en samstemt innsats som drar nytte av deltakernes arbeidserfaring og spesifikke fagområder. Denne prosessen har en ledetråd i et Arbeidsutvalg, utpekt av FFB, som koordinerer innsatsen. Samtidig er det Rapporteringsgruppens ansvar å sørge for nøye oppfølging av rapportens innhold og progresjon. Videre, som brikker i et puslespill, finnes Kompetansegruppene. Med representanter fra medlemsorganisasjonene, hver gruppe ledes av en kontaktperson som knytter sammen kompetansegruppen og arbeidsutvalget. Ni slike kompetansegrupper, hengitt til forskjellige emner og underemner, former forumets intellektuelle fletting, alle i overensstemmelse med Barnekomiteens rapportstruktur. Disse kompetansegruppene opererer innenfor rammene av Arbeidsutvalgets mandat og gir regelmessige rapporter til dette organet.

Inklusjonen av andre organisasjoner og relevante aktører i prosessen er som å sette flere stemmer rundt et bord. Gjennom deres meninger og perspektiver, bidrar disse inviterte stemmene til en mer omfattende og nyansert forståelse av hvor staten kan ha mangler i å oppfylle forpliktelser som er fastsatt i barnekonvensjonen. Denne inkluderende dialogen danner et dyptvevende nett av engasjement, med FFB som vevstolens mester.

Det finnes en “Barnas Rapport” som bæres frem som en komplementær partner til den supplerende rapporten. Dette er en bevisst anerkjennelse av at barnas stemmer, deres opplevelser og råd, er sentrale komponenter i rettighetsarbeidet. Barneombudet og FFB har satt sammen en arbeidsgruppe, der representanter fra begge organer jobber sammen. Målet er å formulere en strukturert prosess som trekker barn og unge inn i rapporteringen til FNs barnekomité.

For å fremheve mangfoldet i erfaringer og perspektiver, er det planlagt at barn og unge fra forskjellige bakgrunner og livssituasjoner vil bidra i rapporteringen. Fra de mest sårbare til de som har stått ansikt til ansikt med brudd på deres rettigheter, vil alle ha en plass ved bordet. En redaksjonskomité, sammensatt av unge mennesker under 18 år fra ulike barne- og ungdomsorganisasjoner, vil påta seg det store ansvaret med å skape denne rapporten. Dette blir en supplement til regjeringens rapport som leveres i oktober 2016.

Tangerende rettigheter: EMK og FNs barnekonvensjon

av
barns rettigheter, EMK, FNs barnekonvensjon, rettighetsbeskyttelse, ikke-diskriminering, retten til liv, overlevelse, beskyttelse mot vold, mishandling, retten til familieliv, privatliv, barnets rett til uttrykke seg, bli hørt, diskriminering av barn, barns helse, vold mot barn, barnets beste, barns rettigheter i internasjonale avtaler, barnets rettigheter i menneskerettighetskonvensjoner, barn og rettssystemet, beskyttelse av barn, barnemishandling, barnets stemme, barns velferd, rettferdighet for barn, barns likhet, barnevern, barns omsorg, barns utvikling, barns deltakelse, barns rettigheter og ansvar.

I dagens samfunn er det avgjørende å sikre barns rettigheter for å fremme deres vekst, utvikling og velferd. To sentrale instrumenter som adresserer barns rettigheter er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs barnekonvensjon. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvor disse to viktige dokumentene tangerer hverandre og sammen bidrar til å beskytte og fremme barns rettigheter på en helhetlig måte.

  1. Rettighetsbeskyttelse og ikke-diskriminering:
    Både EMK og FNs barnekonvensjon legger stor vekt på beskyttelse av barn mot diskriminering og sikring av like rettigheter for alle barn, uavhengig av deres bakgrunn eller omstendigheter. EMKs artikkel 14 og barnekonvensjonens artikkel 2 fremhever prinsippet om ikke-diskriminering som en sentral rettighet som skal ivaretas.
  2. Retten til liv og overlevelse:
    Både EMK og barnekonvensjonen fastslår barns rett til liv og overlevelse som en grunnleggende rettighet. EMKs artikkel 2 sikrer retten til liv for alle, mens barnekonvensjonens artikkel 6 og 24 vektlegger barns rett til helse og helseomsorg for å sikre deres overlevelse og utvikling.
  3. Beskyttelse mot vold og mishandling:
    Beskyttelse av barn mot vold, mishandling og utnyttelse er et sentralt tema i både EMK og FNs barnekonvensjon. EMKs artikkel 3 forbyr tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, mens barnekonvensjonens artikkel 19 og 34 spesifikt adresserer barnets rett til beskyttelse mot vold, mishandling og utnyttelse.
  4. Rett til familieliv og privatliv:
    Både EMK og barnekonvensjonen anerkjenner betydningen av barns rett til familieliv og privatliv. EMKs artikkel 8 beskytter retten til familieliv og privatliv, mens barnekonvensjonens artikkel 8 og 16 understreker betydningen av å opprettholde forbindelser med familien og respektere barnets privatliv.
  5. Barnets rett til uttrykke seg og bli hørt:
    En viktig fellesnevner mellom EMK og barnekonvensjonen er betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. EMKs artikkel 10 beskytter ytringsfriheten, og barnekonvensjonens artikkel 12 gir barn rett til å uttrykke sin mening og bli tatt i betraktning i beslutninger som angår dem.

Oppsummering:
EMK og FNs barnekonvensjon er to nøkkelinstrumenter som beskytter barns rettigheter på internasjonalt nivå. De tangerer hverandre på flere områder, inkludert beskyttelse mot diskriminering, retten til liv og overlevelse, beskyttelse mot vold og mishandling, retten til familieliv og privatliv, samt betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. Sammen utgjør disse dokumentene et sterkt fundament for å sikre barns rettigheter og fremme deres velvære på tvers av landegrenser.

Det er viktig at vi som samfunn og enkeltindivider er oppmerksomme på disse rettighetene og arbeider for å oppfylle dem i praksis. Ved å anerkjenne og respektere barns rettigheter, kan vi skape et inkluderende og rettferdig samfunn der barn får den beskyttelsen, omsorgen og mulighetene de fortjener.

Barnebortføring og Barnets Beste: En Drøftelse av FNs Barnekonvensjon Artikkel 11

av
Barnebortføring og Barnets Beste: En Drøftelse av FNs Barnekonvensjon Artikkel 11

FNs barnekonvensjon er en milepæl i internasjonale rettslige dokumenter som anerkjenner barnets rettigheter. Artikkel 11 i denne konvensjonen håndterer problemet med barnebortføring og ulovlig forflytning av barn over internasjonale grenser.

Barnekonvensjonen artikkel 11 er utvilsomt viktig for å sikre barns rettigheter. Den krever at stater skal ta tiltak for å bekjempe ulovlig forflytning og opphold av barn. Slik forflytning skjer ofte i sammenheng med familiefeider og skilsmisser, der en forelder tar med barnet til et annet land uten samtykke fra den andre forelderen. Disse handlingene kan ha en dyp og varig effekt på barnets psykologiske og fysiske velferd.

Artikkelen understreker viktigheten av internasjonalt samarbeid for å løse disse problemene. Dette er nødvendig gitt den globale naturen til problemet. Uten internasjonal innsats vil gjerningsmenn kunne utnytte juridiske smutthull og forskjeller mellom landenes lover for å unngå straff.

Men til tross for artikkel 11s styrker, er det også noen utfordringer knyttet til dens implementering. For det første kan det være vanskelig å sikre at alle stater håndhever bestemmelsene effektivt. Ulike land har ulik kapasitet og vilje til å implementere og håndheve internasjonale konvensjoner. For det andre kan det være juridiske og praktiske utfordringer med å sikre barnets retur til opprinnelseslandet.

Til tross for disse utfordringene, er det viktig å anerkjenne at artikkel 11 representerer et viktig skritt mot å beskytte barn mot de skadelige effektene av ulovlig forflytning og bortføring. Den setter et globalt rammeverk som anerkjenner barnets rett til å bli beskyttet mot slike handlinger og understreker viktigheten av internasjonalt samarbeid i å håndtere dette problemet.

Konklusjonen er at artikkel 11 i FNs barnekonvensjon er en kraftfull mekanisme for å beskytte barn mot ulovlig forflytning og bortføring. Selv om det er utfordringer med implementeringen, er det potensialet for å gjøre en betydelig forskjell for barns liv og velvære over hele verden. Denne artikkelen understreker at barns rettigheter er universelle og må beskyttes, uavhengig av nasjonale grenser.

Artikkel 11

  1. Partene skal treffe tiltak for å bekjempe at barn ulovlig føres ut av
    landet og ikke føres tilbake fra utlandet.
  2. For dette formål skal partene fremme inngåelse av bilaterale eller
    multilaterale avtaler eller tiltredelse til eksisterende avtaler.

Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

av
Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

Tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen er et dokument som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2011. Protokollen gir barn muligheten til å klage til FNs barnekomité dersom deres rettigheter blir krenket og nasjonale rettsmidler ikke gir tilstrekkelig beskyttelse.

Protokollen gir også FNs barnekomité muligheten til å gjennomføre undersøkelser i land der det er mistanke om alvorlige og systematiske brudd på barns rettigheter. Dette gjør det mulig for internasjonale organer å gripe inn og stille land ansvarlige for brudd på barnerettighetene.

Selv om Norge har ratifisert barnekonvensjonen, har landet ennå ikke ratifisert tilleggsprotokollen. Årsakene til dette er sammensatte.

For det første mener noen at protokollen vil gi internasjonale organer for mye makt over nasjonale myndigheter. Det kan også være en frykt for at nasjonale myndigheter vil miste kontrollen over egne saker og at beslutninger vil bli tatt av en utenlandsk komité.

En annen grunn kan være at Norge allerede har gode nasjonale rettsmidler for å beskytte barns rettigheter. Barn i Norge har for eksempel tilgang til en egen ombudsmann for barn og ungdom som skal ivareta deres interesser og rettigheter.

Det kan også være praktiske årsaker til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen. Ratifisering av internasjonale konvensjoner og protokoller kan være en komplisert og tidkrevende prosess som krever tilpasning av nasjonal lovgivning.

Uansett årsakene til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen, er det viktig å understreke betydningen av å beskytte barns rettigheter på internasjonalt nivå. Å sikre barns rettigheter er en av de viktigste oppgavene vi har som samfunn, og internasjonalt samarbeid er avgjørende for å nå dette målet.

Som et av verdens mest utviklede land og en stor bidragsyter til FNs arbeid, har Norge også et ansvar for å være en pådriver for å beskytte barns rettigheter. Ratifisering av tilleggsprotokollen kan være et viktig skritt i denne retningen.

Mer om dette:

  1. https://www.advokatenhjelperdeg.no/barnerett/ – En nettside som tilbyr gratis juridisk hjelp og informasjon om barnerett og foreldrekonflikter i Norge.
  2. https://www.advokatforeningen.no/fag-og-rett/advokatene-og-samfunnet/barnerett/ – Informasjon om advokaters rolle innenfor barnerett i Norge, fra Advokatforeningen.
  3. https://www.bufdir.no/Barnevern_og_barnets_bestep/Barn_i_rettsprosesser/ – En nettside fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet med informasjon om barns rettigheter og støtte i rettsprosesser som omhandler barnerett.

Artikkel 3 i FNs barnekonvensjon

av
Barnesakkyndig kommisjon

 

FNs barnekonvensjon er en internasjonal traktat som er utformet for å beskytte og fremme barns rettigheter over hele verden. Barnekonvensjonen består av 54 artikler som spesifiserer de forskjellige rettighetene som barn har og hva stater skal gjøre for å beskytte og fremme disse rettighetene. I denne bloggposten skal vi fokusere på en av de viktigste artiklene i barnekonvensjonen, nemlig artikkel 3.

Artikkel 3 i barnekonvensjonen fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som angår barn. Det betyr at når voksne og myndigheter tar beslutninger som kan påvirke barn, skal de alltid vurdere hva som vil være til barnets beste og prioritere dette over andre hensyn.

Her er fem viktige punkter å huske på i forhold til artikkel 3 i FNs barnekonvensjon:

  1. Barnets beste skal alltid være det primære hensynet i alle avgjørelser som angår barn. Dette gjelder for eksempel ved avgjørelser om barnevern, adopsjon, omsorgsrett og utdanning.
  2. Voksne og myndigheter må vurdere alle relevante faktorer for å avgjøre hva som vil være til barnets beste. Dette inkluderer barnets behov, ønsker og meninger, samt familiens og samfunnets situasjon.
  3. Artikkel 3 gjelder ikke bare for myndigheter og offentlige instanser, men også for private aktører og foreldre. Alle voksne som påvirker barns liv og velvære, må ta hensyn til hva som vil være til barnets beste.
  4. Barnets beste kan ikke alltid defineres på samme måte i ulike situasjoner og kulturer. Det er viktig å ta hensyn til lokale forhold og kulturelle forskjeller når man vurderer hva som vil være til barnets beste.
  5. Artikkel 3 krever ikke bare at voksne tar hensyn til hva som er til barnets beste i øyeblikket, men også at de tenker langsiktig og tar hensyn til konsekvensene av sine handlinger for barnets fremtidige velvære.

Det er viktig å huske på at artikkel 3 i FNs barnekonvensjon ikke bare handler om å gi barn det de vil ha eller ønsker seg, men å ta hensyn til deres beste langsiktig. Dette krever at voksne og myndigheter tenker grundig gjennom konsekvensene av sine handlinger, og tar hensyn til alle relevante faktorer. Når artikkel 3 blir opprettholdt og etterlevd, kan vi skape en verden hvor alle barn kan vokse opp og oppfylle sitt potensiale.

Artikkel 9 i FNs Barnekonvensjon

av
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen
  Artikkel 9 i FNs Barnekonvensjon omhandler barnets rett til å opprettholde kontakten med begge foreldrene, dersom de er adskilt av ulike årsaker. Denne artikkelen er viktig for å sikre at barnet har rett til å opprettholde en relasjon med begge foreldrene, uavhengig av samlivsbrudd eller andre situasjoner der foreldrene ikke bor sammen. I praksis kan det være vanskelig å oppfylle kravet om at barnet skal ha kontakt med begge foreldrene. I noen tilfeller kan det være viktig å begrense kontakten med en av foreldrene av hensyn til barnets beste, for eksempel hvis det er fare for vold eller overgrep. Likevel er det viktig å huske på at barnet fortsatt har rett til å ha kontakt med den forelderen som det er trygt og godt å være sammen med. Artikkel 9 understreker også viktigheten av å respektere barnets ønsker og meninger når det gjelder kontakt med begge foreldrene. Dette betyr ikke nødvendigvis at barnets ønsker alltid skal etterkommes, spesielt hvis dette ikke er til barnets beste. Men det betyr at barnets meninger og ønsker skal tas på alvor og vurderes nøye når man tar beslutninger om kontakt mellom barnet og foreldrene. Videre kan Artikkel 9 også sees på som en påminnelse om at begge foreldrene har et ansvar for å opprettholde en relasjon med barnet, selv om de ikke bor sammen. Dette betyr at foreldrene må samarbeide for å finne løsninger som fungerer for alle parter, og at de må unngå å bruke barnet som et våpen i konflikten mellom dem. Samtidig kan Artikkel 9 også hjelpe til med å fremme foreldrenes ansvar overfor barnet. Ved å påpeke at begge foreldrene har en plikt til å opprettholde kontakten med barnet, kan dette føre til at foreldrene tar mer ansvar for barnets omsorg og oppvekst, selv om de ikke bor sammen. I sum viser Artikkel 9 viktigheten av å respektere barnets rett til å ha en relasjon med begge foreldrene, selv når de er adskilt. Det understreker også betydningen av å ta hensyn til barnets ønsker og meninger når det gjelder kontakt med foreldrene, samtidig som det fremhever foreldrenes ansvar for å opprettholde en god relasjon med barnet. Ved å huske på disse prinsippene kan vi bidra til å sikre at barnets beste alltid er i fokus, uansett situasjonen.
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen: [wcp_contactform id=”wcpform_1″]

FNs barnekonvensjon

av

FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon er en internasjonal avtale som fastsetter barns grunnleggende rettigheter. Den ble vedtatt av FN i 1989 og ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har som formål å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de blir behandlet med verdighet og respekt. Det er viktig å påpeke at konvensjonen gjelder for alle barn, uavhengig av deres etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status.

Det mest sentrale ved FNs barnekonvensjon er at den fastsetter en rekke grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Disse inkluderer retten til liv, utdanning, helse, beskyttelse mot vold og overgrep, og deltakelse i samfunnet. Konvensjonen fastsetter også at det er statens ansvar å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de får den støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter. Foreldre og foresatte har også en viktig rolle i å veilede og støtte barna sine, slik at de kan utøve sine rettigheter på best mulig måte.

FNs barnekonvensjon er viktig fordi den setter en internasjonal standard for hvordan barn skal behandles. Konvensjonen har ført til en økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Konvensjonen har også ført til at barns rettigheter har blitt en integrert del av lovgivningen og politikken i mange land, og har blitt brukt som et verktøy for å påvirke myndigheter til å gjøre endringer til det bedre for barn.

Til tross for dette er det fortsatt mange utfordringer knyttet til å sikre barns rettigheter. Mange barn opplever diskriminering og urettferdighet på grunn av sin etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status. Barn blir også fortsatt utsatt for vold, overgrep og utnyttelse i ulike former. Det er derfor viktig at vi fortsetter å jobbe for å beskytte og styrke barns rettigheter, både nasjonalt og internasjonalt.

I sum er FNs barnekonvensjon viktig fordi den fastsetter grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Konvensjonen har ført til økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Det er imidlertid fortsatt mye arbeid som må gjøres for å sikre at alle barn får den beskyttelsen og støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter på best mulig måte.

5 viktige punkter for hvorfor artikkel 5 i FNs barnekonvensjon er viktig

av

hvorfor artikkel 5 i FNs barnekonvensjon er viktig

FNs barnekonvensjon er en av de viktigste internasjonale avtalene som handler om barns rettigheter og beskyttelse. Artikkel 5 i barnekonvensjonen beskriver foreldrenes ansvar for å gi veiledning og veiledning til barnet sitt for å sikre deres passende utvikling. Her er fem punkter som forklarer hvorfor Artikkel 5 er viktig:

  1. Foreldrenes ansvar: Artikkel 5 anerkjenner foreldrenes ansvar for å ta vare på sine barn og gi veiledning og veiledning til dem. Dette ansvar kan ikke overføres til noen andre, og foreldre er ansvarlige for å sikre at deres barns behov blir møtt.
  2. Barnets rettigheter: Artikkel 5 anerkjenner også at barn har rettigheter til passende utvikling, og det er foreldrenes ansvar å sikre at disse rettighetene blir oppfylt. Dette inkluderer retten til utdanning, helse og beskyttelse mot alle former for vold, misbruk og utnyttelse.
  3. Kulturell respekt: Artikkel 5 påpeker også viktigheten av kulturell respekt og verdsettelse av barnets kulturelle identitet. Foreldre må sikre at barnet sitt har muligheten til å lære og praktisere sin kultur og religion.
  4. Tilpasset veiledning: Artikkel 5 understreker at veiledning og veiledning skal være tilpasset barnets individuelle behov og utviklingsnivå. Foreldre må sørge for at deres veiledning er positiv, oppmuntrende og ikke skadelig for barnets utvikling.
  5. Staten rolle: Artikkel 5 pålegger også staten å respektere og beskytte foreldrenes rolle i å gi veiledning og veiledning til barnet sitt. Staten må sikre at foreldrene får støtte og ressurser for å utføre denne oppgaven på en best mulig måte.

Oppsummert er Artikkel 5 i FNs barnekonvensjon viktig fordi den erkjenner foreldrenes ansvar for å gi veiledning og veiledning til sine barn, samtidig som den sikrer barnets rettigheter og kulturelle identitet. Den understreker også betydningen av tilpasset veiledning og statens rolle i å støtte foreldrene i denne oppgaven.

Artikkel 2 i FNs Barnekonvensjon

av

Artikkel 2 i FNs Barnekonvensjon

Artikkel 2 i FNs Barnekonvensjon fastslår at alle barn har rett til å bli beskyttet mot diskriminering, uavhengig av deres rase, religion, etnisitet, kjønn, funksjonshemming, språk, nasjonalitet eller enhver annen status. Dette er en av de mest grunnleggende rettighetene som barn har, og det er avgjørende for å sikre at alle barn har like muligheter og likeverdige rettigheter.

Diskriminering kan ha mange former og kan manifestere seg på forskjellige måter i samfunnet. Det kan være å bli nektet adgang til skole eller helsetjenester på grunn av ens etnisitet eller nasjonalitet, eller å bli trakassert eller mobbet på grunn av ens funksjonshemming eller seksuelle orientering. Uansett hva årsaken er, er diskriminering skadelig og kan ha alvorlige konsekvenser for barns selvfølelse og utvikling.

Artikkel 2 understreker også betydningen av å sikre likestilling mellom gutter og jenter, noe som er avgjørende for å bryte ned stereotypier og fordommer som kan føre til diskriminering. Likestilling mellom kjønnene handler ikke bare om rettferdig behandling og like muligheter, men også om å skape et samfunn der alle kan leve opp til sitt fulle potensial og bidra til samfunnet på en meningsfull måte.

Videre krever Artikkel 2 at statene tar aktive tiltak for å sikre at alle barn har like rettigheter og likeverdige muligheter. Dette kan innebære å innføre lover og politikk som forbyr diskriminering og sikrer like muligheter for alle barn, uavhengig av deres bakgrunn eller status.

I sum er Artikkel 2 i FNs Barnekonvensjon avgjørende for å sikre at alle barn har like rettigheter og likeverdige muligheter i samfunnet. Det krever at vi tar et aktivt standpunkt mot diskriminering og fordommer, og jobber for å skape et samfunn som er inkluderende og rettferdig for alle. Som samfunn må vi stå opp mot diskriminering og jobbe for å skape en verden der alle barn kan leve opp til sitt fulle potensial og bidra til samfunnet på en meningsfull måte.

Artikkel 9 i FNs Barnekonvensjon

av

FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt av De forente nasjoner (FN) 20. november 1989 og ble ratifisert av Norge 8. januar 1991. Ratifikasjon skiller seg fra signering ved at ratifiseringen forplikter til å følge.

Artikkel 9 skaper noen spørsmål:

  • Hva er “kompetente myndigheter”? Er barnevernet i alle kommuner kompetente? Vil kompetent sette krav til utdanning og erfaring? Hva om en belyser manglende kompetanse?
  • Når samtlige berørte parter skal gis anledning til å delta i saksbehandlingen, så kan vel det også gjelde foreldre uten del i foreldreansvaret?
  • Hva menes med “regelmessig” i nr. 3? Vil norsk praksis om normalsamvær på 3-6 ganger i året være “regelmessig” og hva er egentlig tilstrekkelig til at det er en “personlig forbindelse?”

 

Artikkel 9
1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot
deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt
rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler,
beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets
beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks.
ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom
foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet
skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte
parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine
synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller
begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte
kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i
strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part,
som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder
dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i
denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal
parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig,
et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om
det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre
dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse
av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for
vedkommende person eller personer.

Her finner du konvensjonen: FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjon) på norsk.