FNs Barnekonvensjon

Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

av
Tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen: Hvorfor har ikke Norge ratifisert den?

Tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen er et dokument som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2011. Protokollen gir barn muligheten til å klage til FNs barnekomité dersom deres rettigheter blir krenket og nasjonale rettsmidler ikke gir tilstrekkelig beskyttelse.

Protokollen gir også FNs barnekomité muligheten til å gjennomføre undersøkelser i land der det er mistanke om alvorlige og systematiske brudd på barns rettigheter. Dette gjør det mulig for internasjonale organer å gripe inn og stille land ansvarlige for brudd på barnerettighetene.

Selv om Norge har ratifisert barnekonvensjonen, har landet ennå ikke ratifisert tilleggsprotokollen. Årsakene til dette er sammensatte.

For det første mener noen at protokollen vil gi internasjonale organer for mye makt over nasjonale myndigheter. Det kan også være en frykt for at nasjonale myndigheter vil miste kontrollen over egne saker og at beslutninger vil bli tatt av en utenlandsk komité.

En annen grunn kan være at Norge allerede har gode nasjonale rettsmidler for å beskytte barns rettigheter. Barn i Norge har for eksempel tilgang til en egen ombudsmann for barn og ungdom som skal ivareta deres interesser og rettigheter.

Det kan også være praktiske årsaker til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen. Ratifisering av internasjonale konvensjoner og protokoller kan være en komplisert og tidkrevende prosess som krever tilpasning av nasjonal lovgivning.

Uansett årsakene til at Norge ennå ikke har ratifisert tilleggsprotokollen, er det viktig å understreke betydningen av å beskytte barns rettigheter på internasjonalt nivå. Å sikre barns rettigheter er en av de viktigste oppgavene vi har som samfunn, og internasjonalt samarbeid er avgjørende for å nå dette målet.

Som et av verdens mest utviklede land og en stor bidragsyter til FNs arbeid, har Norge også et ansvar for å være en pådriver for å beskytte barns rettigheter. Ratifisering av tilleggsprotokollen kan være et viktig skritt i denne retningen.

Mer om dette:

  1. https://www.advokatenhjelperdeg.no/barnerett/ – En nettside som tilbyr gratis juridisk hjelp og informasjon om barnerett og foreldrekonflikter i Norge.
  2. https://www.advokatforeningen.no/fag-og-rett/advokatene-og-samfunnet/barnerett/ – Informasjon om advokaters rolle innenfor barnerett i Norge, fra Advokatforeningen.
  3. https://www.bufdir.no/Barnevern_og_barnets_bestep/Barn_i_rettsprosesser/ – En nettside fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet med informasjon om barns rettigheter og støtte i rettsprosesser som omhandler barnerett.

Artikkel 3 i FNs barnekonvensjon

av
Barnesakkyndig kommisjon

 

FNs barnekonvensjon er en internasjonal traktat som er utformet for å beskytte og fremme barns rettigheter over hele verden. Barnekonvensjonen består av 54 artikler som spesifiserer de forskjellige rettighetene som barn har og hva stater skal gjøre for å beskytte og fremme disse rettighetene. I denne bloggposten skal vi fokusere på en av de viktigste artiklene i barnekonvensjonen, nemlig artikkel 3.

Artikkel 3 i barnekonvensjonen fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som angår barn. Det betyr at når voksne og myndigheter tar beslutninger som kan påvirke barn, skal de alltid vurdere hva som vil være til barnets beste og prioritere dette over andre hensyn.

Her er fem viktige punkter å huske på i forhold til artikkel 3 i FNs barnekonvensjon:

  1. Barnets beste skal alltid være det primære hensynet i alle avgjørelser som angår barn. Dette gjelder for eksempel ved avgjørelser om barnevern, adopsjon, omsorgsrett og utdanning.
  2. Voksne og myndigheter må vurdere alle relevante faktorer for å avgjøre hva som vil være til barnets beste. Dette inkluderer barnets behov, ønsker og meninger, samt familiens og samfunnets situasjon.
  3. Artikkel 3 gjelder ikke bare for myndigheter og offentlige instanser, men også for private aktører og foreldre. Alle voksne som påvirker barns liv og velvære, må ta hensyn til hva som vil være til barnets beste.
  4. Barnets beste kan ikke alltid defineres på samme måte i ulike situasjoner og kulturer. Det er viktig å ta hensyn til lokale forhold og kulturelle forskjeller når man vurderer hva som vil være til barnets beste.
  5. Artikkel 3 krever ikke bare at voksne tar hensyn til hva som er til barnets beste i øyeblikket, men også at de tenker langsiktig og tar hensyn til konsekvensene av sine handlinger for barnets fremtidige velvære.

Det er viktig å huske på at artikkel 3 i FNs barnekonvensjon ikke bare handler om å gi barn det de vil ha eller ønsker seg, men å ta hensyn til deres beste langsiktig. Dette krever at voksne og myndigheter tenker grundig gjennom konsekvensene av sine handlinger, og tar hensyn til alle relevante faktorer. Når artikkel 3 blir opprettholdt og etterlevd, kan vi skape en verden hvor alle barn kan vokse opp og oppfylle sitt potensiale.

Artikkel 9 i FNs Barnekonvensjon

av
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen
  Artikkel 9 i FNs Barnekonvensjon omhandler barnets rett til å opprettholde kontakten med begge foreldrene, dersom de er adskilt av ulike årsaker. Denne artikkelen er viktig for å sikre at barnet har rett til å opprettholde en relasjon med begge foreldrene, uavhengig av samlivsbrudd eller andre situasjoner der foreldrene ikke bor sammen. I praksis kan det være vanskelig å oppfylle kravet om at barnet skal ha kontakt med begge foreldrene. I noen tilfeller kan det være viktig å begrense kontakten med en av foreldrene av hensyn til barnets beste, for eksempel hvis det er fare for vold eller overgrep. Likevel er det viktig å huske på at barnet fortsatt har rett til å ha kontakt med den forelderen som det er trygt og godt å være sammen med. Artikkel 9 understreker også viktigheten av å respektere barnets ønsker og meninger når det gjelder kontakt med begge foreldrene. Dette betyr ikke nødvendigvis at barnets ønsker alltid skal etterkommes, spesielt hvis dette ikke er til barnets beste. Men det betyr at barnets meninger og ønsker skal tas på alvor og vurderes nøye når man tar beslutninger om kontakt mellom barnet og foreldrene. Videre kan Artikkel 9 også sees på som en påminnelse om at begge foreldrene har et ansvar for å opprettholde en relasjon med barnet, selv om de ikke bor sammen. Dette betyr at foreldrene må samarbeide for å finne løsninger som fungerer for alle parter, og at de må unngå å bruke barnet som et våpen i konflikten mellom dem. Samtidig kan Artikkel 9 også hjelpe til med å fremme foreldrenes ansvar overfor barnet. Ved å påpeke at begge foreldrene har en plikt til å opprettholde kontakten med barnet, kan dette føre til at foreldrene tar mer ansvar for barnets omsorg og oppvekst, selv om de ikke bor sammen. I sum viser Artikkel 9 viktigheten av å respektere barnets rett til å ha en relasjon med begge foreldrene, selv når de er adskilt. Det understreker også betydningen av å ta hensyn til barnets ønsker og meninger når det gjelder kontakt med foreldrene, samtidig som det fremhever foreldrenes ansvar for å opprettholde en god relasjon med barnet. Ved å huske på disse prinsippene kan vi bidra til å sikre at barnets beste alltid er i fokus, uansett situasjonen.
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen:
Refresh

FNs barnekonvensjon

av

FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon er en internasjonal avtale som fastsetter barns grunnleggende rettigheter. Den ble vedtatt av FN i 1989 og ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har som formål å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de blir behandlet med verdighet og respekt. Det er viktig å påpeke at konvensjonen gjelder for alle barn, uavhengig av deres etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status.

Det mest sentrale ved FNs barnekonvensjon er at den fastsetter en rekke grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Disse inkluderer retten til liv, utdanning, helse, beskyttelse mot vold og overgrep, og deltakelse i samfunnet. Konvensjonen fastsetter også at det er statens ansvar å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de får den støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter. Foreldre og foresatte har også en viktig rolle i å veilede og støtte barna sine, slik at de kan utøve sine rettigheter på best mulig måte.

FNs barnekonvensjon er viktig fordi den setter en internasjonal standard for hvordan barn skal behandles. Konvensjonen har ført til en økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Konvensjonen har også ført til at barns rettigheter har blitt en integrert del av lovgivningen og politikken i mange land, og har blitt brukt som et verktøy for å påvirke myndigheter til å gjøre endringer til det bedre for barn.

Til tross for dette er det fortsatt mange utfordringer knyttet til å sikre barns rettigheter. Mange barn opplever diskriminering og urettferdighet på grunn av sin etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status. Barn blir også fortsatt utsatt for vold, overgrep og utnyttelse i ulike former. Det er derfor viktig at vi fortsetter å jobbe for å beskytte og styrke barns rettigheter, både nasjonalt og internasjonalt.

I sum er FNs barnekonvensjon viktig fordi den fastsetter grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Konvensjonen har ført til økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Det er imidlertid fortsatt mye arbeid som må gjøres for å sikre at alle barn får den beskyttelsen og støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter på best mulig måte.

5 viktige punkter for hvorfor artikkel 5 i FNs barnekonvensjon er viktig

av

hvorfor artikkel 5 i FNs barnekonvensjon er viktig

FNs barnekonvensjon er en av de viktigste internasjonale avtalene som handler om barns rettigheter og beskyttelse. Artikkel 5 i barnekonvensjonen beskriver foreldrenes ansvar for å gi veiledning og veiledning til barnet sitt for å sikre deres passende utvikling. Her er fem punkter som forklarer hvorfor Artikkel 5 er viktig:

  1. Foreldrenes ansvar: Artikkel 5 anerkjenner foreldrenes ansvar for å ta vare på sine barn og gi veiledning og veiledning til dem. Dette ansvar kan ikke overføres til noen andre, og foreldre er ansvarlige for å sikre at deres barns behov blir møtt.
  2. Barnets rettigheter: Artikkel 5 anerkjenner også at barn har rettigheter til passende utvikling, og det er foreldrenes ansvar å sikre at disse rettighetene blir oppfylt. Dette inkluderer retten til utdanning, helse og beskyttelse mot alle former for vold, misbruk og utnyttelse.
  3. Kulturell respekt: Artikkel 5 påpeker også viktigheten av kulturell respekt og verdsettelse av barnets kulturelle identitet. Foreldre må sikre at barnet sitt har muligheten til å lære og praktisere sin kultur og religion.
  4. Tilpasset veiledning: Artikkel 5 understreker at veiledning og veiledning skal være tilpasset barnets individuelle behov og utviklingsnivå. Foreldre må sørge for at deres veiledning er positiv, oppmuntrende og ikke skadelig for barnets utvikling.
  5. Staten rolle: Artikkel 5 pålegger også staten å respektere og beskytte foreldrenes rolle i å gi veiledning og veiledning til barnet sitt. Staten må sikre at foreldrene får støtte og ressurser for å utføre denne oppgaven på en best mulig måte.

Oppsummert er Artikkel 5 i FNs barnekonvensjon viktig fordi den erkjenner foreldrenes ansvar for å gi veiledning og veiledning til sine barn, samtidig som den sikrer barnets rettigheter og kulturelle identitet. Den understreker også betydningen av tilpasset veiledning og statens rolle i å støtte foreldrene i denne oppgaven.

Artikkel 2 i FNs Barnekonvensjon

av

Artikkel 2 i FNs Barnekonvensjon

Artikkel 2 i FNs Barnekonvensjon fastslår at alle barn har rett til å bli beskyttet mot diskriminering, uavhengig av deres rase, religion, etnisitet, kjønn, funksjonshemming, språk, nasjonalitet eller enhver annen status. Dette er en av de mest grunnleggende rettighetene som barn har, og det er avgjørende for å sikre at alle barn har like muligheter og likeverdige rettigheter.

Diskriminering kan ha mange former og kan manifestere seg på forskjellige måter i samfunnet. Det kan være å bli nektet adgang til skole eller helsetjenester på grunn av ens etnisitet eller nasjonalitet, eller å bli trakassert eller mobbet på grunn av ens funksjonshemming eller seksuelle orientering. Uansett hva årsaken er, er diskriminering skadelig og kan ha alvorlige konsekvenser for barns selvfølelse og utvikling.

Artikkel 2 understreker også betydningen av å sikre likestilling mellom gutter og jenter, noe som er avgjørende for å bryte ned stereotypier og fordommer som kan føre til diskriminering. Likestilling mellom kjønnene handler ikke bare om rettferdig behandling og like muligheter, men også om å skape et samfunn der alle kan leve opp til sitt fulle potensial og bidra til samfunnet på en meningsfull måte.

Videre krever Artikkel 2 at statene tar aktive tiltak for å sikre at alle barn har like rettigheter og likeverdige muligheter. Dette kan innebære å innføre lover og politikk som forbyr diskriminering og sikrer like muligheter for alle barn, uavhengig av deres bakgrunn eller status.

I sum er Artikkel 2 i FNs Barnekonvensjon avgjørende for å sikre at alle barn har like rettigheter og likeverdige muligheter i samfunnet. Det krever at vi tar et aktivt standpunkt mot diskriminering og fordommer, og jobber for å skape et samfunn som er inkluderende og rettferdig for alle. Som samfunn må vi stå opp mot diskriminering og jobbe for å skape en verden der alle barn kan leve opp til sitt fulle potensial og bidra til samfunnet på en meningsfull måte.

Artikkel 9 i FNs Barnekonvensjon

av

FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt av De forente nasjoner (FN) 20. november 1989 og ble ratifisert av Norge 8. januar 1991. Ratifikasjon skiller seg fra signering ved at ratifiseringen forplikter til å følge.

Artikkel 9 skaper noen spørsmål:

  • Hva er «kompetente myndigheter»? Er barnevernet i alle kommuner kompetente? Vil kompetent sette krav til utdanning og erfaring? Hva om en belyser manglende kompetanse?
  • Når samtlige berørte parter skal gis anledning til å delta i saksbehandlingen, så kan vel det også gjelde foreldre uten del i foreldreansvaret?
  • Hva menes med «regelmessig» i nr. 3? Vil norsk praksis om normalsamvær på 3-6 ganger i året være «regelmessig» og hva er egentlig tilstrekkelig til at det er en «personlig forbindelse?»

 

Artikkel 9
1. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot
deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt
rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler,
beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets
beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks.
ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom
foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet
skal bo.

2. Under behandling av en sak i henhold til nr. 1 skal samtlige berørte
parter gis anledning til å delta i saksbehandlingen og fremføre sine
synspunkter.

3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller
begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte
kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i
strid med barnets beste.

4. Dersom slik atskillelse skyldes en handling iverksatt av en part,
som f.eks. pågripelse, fengsling, eksil, utvisning eller død, (herunder
dødsfall av en hvilken som helst årsak mens vedkommende er i
denne partens varetekt), av en eller begge foreldre eller barnet, skal
parten etter anmodning gi foreldrene, barnet, eller, når det er hensiktsmessig,
et annet familiemedlem de vesentlige opplysninger om
det eller de fraværende familiemedlemmenes oppholdssted, med mindre
dette er til skade for barnet. Partene skal dessuten påse at fremleggelse
av en slik anmodning ikke i seg selv vil få negative følger for
vedkommende person eller personer.

Her finner du konvensjonen: FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjon) på norsk.