I dagens moderne samfunn er personnavn av stor betydning, både som identifikasjon og som en del av vår personlige identitet. Navneloven § 1 fastsetter prinsippene som gjelder for navnevalg og bruk av navn i Norge.

Først og fremst understreker lovforslaget at alle enkeltpersoner skal ha et fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn, samt at det er mulig å ha mellomnavn i tillegg. Dette er en viktig praksis for å sikre ordnede forhold og klar identifikasjon i samfunnet. Lovutkastet representerer imidlertid en positiv utvikling, da det gir større frihet til folk når det gjelder valg av navn for seg selv og sine barn.

På den andre siden er det essensielt at navnebruk følger bestemte retningslinjer, da navn spiller en viktig rolle i samfunnslivet og mellommenneskelige forhold. For å endre eller bytte navn, må man følge prosedyrer som loven fastsetter. Dette er nødvendig for å unngå forvirring og for å sikre en korrekt registrering av navn i folkeregisteret.

Videre har loven klargjort at navnet skal være uttrykt med bokstaver i det norske alfabetet for å bli anerkjent som et gyldig navn i forhold til navneloven. Talltegn, skilletegn og tegn fra fremmede skriftspråk blir ikke akseptert som del av et navn.

Den første paragrafen fastsetter også de grunnleggende reglene for navnestruktur. Alle skal ha et fornavn, og det er tillatt å ha flere. Etternavnet skal være enkelt eller dobbelt, og dersom det er dobbelt, skal det kombineres med en bindestrek. Det er også mulighet for mellomnavn, men disse skal ikke erstatte for- eller etternavn.

For å forstå bakgrunnen for navneplikten og dens betydning for samfunnet, kan man se til forarbeidene til loven, som dokumenteres i Ot.prp.nr.31 (2001–2002) om lov om personnavn (navneloven). Disse gir innsikt i lovens formål og intensjon.

En viktig del av navneloven er også bestemmelsen om at folk er forpliktet til å bruke sitt eget for- og etternavn som personnavn. Dette betyr ikke at en person ikke kan bruke et annet navn i private sammenhenger, som kallenavn eller kunstnernavn. Likevel er det viktig å opprettholde det offisielle navnet i offentlige sammenhenger for å unngå forvirring og sikre en entydig identifikasjon.

Videre fremhever tredje punktum at endringer i personnavnet kun kan gjøres i henhold til lovens bestemmelser. Dette innebærer at den som ønsker å endre sitt navn, må melde fra om dette til kompetent forvaltningsorgan. Etter godkjenning vil navneendringen registreres i folkeregisteret.

I tilfeller der personer flytter til Norge fra utlandet, kan det hende at deres opprinnelige navn er upraktisk å bruke her. I slike tilfeller kan det foretas en forkortelse av navnet ved registrering i folkeregisteret uten at dette regnes som en formell navneendring i henhold til loven.

Det er også viktig å merke seg at personnavn i Norge ikke kan inneholde talltegn, skilletegn som komma og punktum, eller tegn fra fremmede skriftspråk som greske bokstaver og kinesiske tegn. Dersom slike tegn ønskes inkludert, må de omformes til bokstaver i det norske alfabetet før de kan godtas og registreres som gyldige navn.

I sin helhet har Navneloven § 1 som formål å balansere individuell frihet til å velge navn med samfunnets behov for klare og forståelige identifikasjonspraksiser. Gjennom å følge disse retningslinjene vil vi kunne opprettholde et ordnet og velfungerende navnesystem i Norge.

Navneloven § 1. Plikt til å ha navn

Alle skal ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn. Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Ingen kan ta, endre eller sløyfe navn på annen måte enn etter loven her