Rett til å velge navn

Meldeplikt og forvaltningsorgan for navnesaker

av
foreldreansvar samvær og fast bosted

Å ta, endre eller sløyfe navn er en prosess som krever en formell melding til skattekontoret. Det er skattekontoret som har myndighet til å avgjøre om meldingen om navneendring skal godtas eller ikke. Imidlertid kan departementet i enkelte tilfeller bestemme at slike meldinger skal behandles av et annet forvaltningsorgan. Dersom det blir fattet et vedtak om å avslå meldingen, kan søkeren klage saken inn for statsforvalteren.

Det er mulighet for departementet å gi nærmere regler om hvordan meldeprosessen skal foregå. Dette kan inkludere bruken av standardiserte meldingsskjemaer, innholdet i meldingene og andre aspekter ved saksbehandlingen. Formålet er å sikre en effektiv og enkel prosess for navneendringer.

Meldingene om navneendringer skal normalt inngis til fylkesmannen, og departementet fungerer som klageinstans. Etter vanlige forvaltningsprinsipper kan departementet delegere klagebehandlingen til en underordnet instans når det er hensiktsmessig.

Det er verdt å merke seg at i lovforslaget omtales prosessen som meldinger og ikke som søknader. Dette understreker at navneendring skal være en kurant prosess, og saksbehandlingen skal være rask og enkel. Først når meldingen er godkjent, vil navnet være formelt endret og ført inn i folkeregisteret.

Avgjørelsen om å godta en navnemelding er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens regler om saksforberedelse, vedtaksutforming, klagebehandling og omgjøring vil komme til anvendelse. For enkle og kurante navneendringer vil det normalt ikke være behov for forhåndsvarsling av parter eller begrunnelse for vedtaket. Underretningen om godkjent melding kan skje ved at meldingen returneres med en påskrift om godkjennelse og at det nye navnet er registrert i folkeregisteret. For mer kompliserte saker kan det bli nødvendig med mer omfattende regler om parters rettigheter og begrunnelse av vedtak.

Lovens utgangspunkt bør være uttømmende når det gjelder hvilke navn folk kan ta. Derfor inneholder lovforslaget ingen generell hjemmel for ytterligere forskrifter angående navnevalg. Likevel vil det administrativt kunne være nødvendig å fastsette regler om bruk av standardiserte skjemaer for navnemeldinger, hva meldingene skal inneholde av opplysninger, og andre sider ved saksbehandlingen, inkludert andre myndigheters involvering i navnesaker.

Navneloven § 10 – Alminnelige begrensninger i navneendringer

av
Meklingsattest, Foreldremekling, Ekteskapsloven, Barneloven, Samlivsbrudd, Meklingsprosess, Utstedelse av attest, Separat mekling, Meklingsattestens innhold, Gyldighet av meklingsattest, Dokumentasjon på mekling, Foreldrekonflikter, Barnas beste, Rettsprosessen, Familievernkontor, Personvern i mekling, Meklingsplikt, Konfliktløsning, Foreldreansvar, Juridisk veiledning, Samlivsbruddsprosess, Fritak fra møteplikt, Skilsmisse, Meklingstimer, Avtale om barna, Meklingssaker, Meklerens rolle, Juridisk rådgivning, Separasjon, Samlivsbruddsadvokat, Familielov. Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen,

Lovens § 10 fastsetter at selv om alle øvrige vilkår for navneendring er oppfylt, kan en melding om å ta, endre eller sløyfe navn likevel ikke godtas hvis personnavnet kan medføre vesentlig ulempe for den som bærer det, eller hvis sterke grunner tilsier det. Dette er en skjønnsmessig regel som gir myndighetene adgang til å nekte visse navneendringer dersom det foreligger gode grunner for det.

Videre fastslår lovens § 10 at personer over 16 år ikke kan ta, endre eller sløyfe fornavn eller etternavn mer enn en gang hvert tiende år. Det er imidlertid noen unntak fra dette tiårsregelen. En person kan innenfor ti år:

  1. Ta som etternavn ektefelle eller samboers etternavn etter to års samliv eller hvis de har barn sammen, eller ta ektefellens/samboerens fornavn dersom det har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.
  2. Ta tilbake et etternavn som vedkommende tidligere har hatt.
  3. Ta som etternavn steforeldres, fosterforeldres eller adoptivforeldres etternavn.
  4. Endre fornavnet tilbake til det fornavnet vedkommende hadde før endringen.
  5. Ta, endre eller sløyfe fornavn eller etternavn dersom det foreligger særlige grunner.

Ved søknad om navneendring skal det tas hensyn til om vedkommendes navnevalg kan påvirke stabiliteten i navnesystemet. Derfor kan det også bli nektet navneendring hvis det ønskes et stort antall fornavn eller mellomnavn. Hovedprinsippet er at navn skal være stabile og bidra til enkel identifikasjon av enkeltpersoner.

Kriteriet “vesentlig ulempe” og tolkningen av dette omtales nærmere i tidligere punkter i loven, og det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Det samme gjelder for “sterke grunner”, som er hentet fra NOU-utkastet § 14. Det skal mye til før det kan nektes en navneendring på grunn av støtende etternavn, og det skal ikke stilles strenge krav til å dokumentere “særlige grunner”.

Mellomnavn reguleres ikke av § 10, da mellomnavn ikke har samme funksjon som fornavn og etternavn når det gjelder individuell identifikasjon. Derfor vurderes spørsmål om navneendring knyttet til mellomnavn etter § 10 første ledd.

I all hovedsak har personer rett til å ta de navn loven tillater, men § 10 gir myndighetene mulighet til å avvise navneendringer når det er nødvendig av hensyn til vesentlig ulempe eller sterke grunner.

Navneloven § 5: Etternavn ved adopsjon

av
etternavn ved adopsjon, adopsjonsrettigheter, adopsjonsprosedyre, barns etternavn, adopsjonsloven, juridisk navneendring, adoptantens etternavn, adoptivbarn, adopsjonsmyndighet, navnevedtak, adopsjonskontor, adoptivforeldre, barns identitet, juridiske regler, navnelovgivning, juridisk praksis, adopsjonsformaliteter, navneendring for mindreårige, stebarnsadopsjon, adoptivmoren, adopsjon og etternavn, juridiske unntak, identitetsendring, adopsjonsprosess, adopsjonsmyndigheten, navneregulering, barns identitetsrettigheter, navneendringsprosessen, adoptivfaren, juridiske retningslinjer. Advokater i Nordland, Advokater i Vefsn kommune, Oversikt over advokatfirmaer i Mosjøen, Lokale advokatkontor på Helgeland, Juridisk hjelp i Vefsn, Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, Beste advokater i Mosjøen, Lokale advokater i Mosjøen, Erfarne advokater i Mosjøen, Rimelige advokater i Mosjøen, Profesjonelle advokater i Mosjøen, Juridisk hjelp i Mosjøen, Advokater med spesialisering i Mosjøen, Lokalt advokatkontor i Mosjøen, Mosjøens beste advokatfirma, Juridiske tjenester i Mosjøen, Mosjøens dyktigste advokater, Søk advokathjelp i Mosjøen, Gratis juridisk rådgivning i Mosjøen, Lokale eksperter på juridiske spørsmål i Mosjøen, Mosjøens toppadvokater, Rådgivning for bedrifter i Mosjøen, Mosjøens mest pålitelige advokater, Juridisk støtte i Mosjøen, Finn en advokat i Mosjøen, Juridisk representasjon i Mosjøen, Mosjøens juridiske fagfolk, Spesialiserte advokater i Mosjøen, Lokale advokater med kunnskap om Mosjøen, Mosjøen juridiske tjenester og bistand

I denne paragrafen i navneloven blir spørsmålet om etternavn ved adopsjon belyst. Når en person som er under 18 år blir adoptert, vil vedkommende få adoptantens etternavn med mindre det er spesifikke bestemmelser som fastsetter noe annet i forbindelse med adopsjonen. Det er likevel viktig å understreke at dette unntaket ikke gjelder dersom den ene ektefellen eller samboeren adopterer den andres barn.

Når det er ektefeller eller samboere som sammen adopterer en person under 18 år, vil adoptivbarnet få adoptivmorens etternavn, med mindre det blir fastsatt noe annet i forbindelse med adopsjonen. Regelen som er beskrevet i § 5 annet ledd annet punktum gjelder også i denne sammenhengen.

Det er viktig å forstå at lovens formål er å gi et tydelig og adekvat rammeverk for hvordan adopsjoner påvirker den adoptertes etternavn. Samtidig erkjenner loven at det finnes forskjellige former for adopsjon, og derfor må det foreligge klare regler som kan følges i hvert tilfelle.

Tidligere var det en hovedregel at adopterte barn fikk adoptantens etternavn. Denne regelen ble også brukt i stebarnsadopsjoner, men praksisen var ikke alltid tilfredsstillende. I dag blir navnespørsmål i forbindelse med adopsjoner avgjort av Statens ungdoms- og adopsjonskontor (SUAK) i forbindelse med selve adopsjonen. Dette gir mer fleksibilitet og sikrer at navneendringer blir behandlet individuelt, i tråd med loven og de spesifikke omstendighetene.

Generelt sett endrer adopsjon ikke den adoptertes etternavn, med mindre det er lovhjemmel eller et navnevedtak i forbindelse med adopsjonen. Hvis en person som adopteres er over 18 år, vil dette prinsippet være en tilfredsstillende løsning, uten behov for en egen subsidiær regel i § 5.

Når en person under 18 år blir adoptert, fastsetter første ledd første punktum at den adopterte vil få adoptantens etternavn. Dette følger i tråd med tidligere praksis og samsvarer med navneloven fra 1964 § 3, selv om denne loven også omhandler voksne som adopteres. I stebarnsadopsjoner kan situasjonen variere, og det er derfor ikke hensiktsmessig å ha en generell subsidiær regel for slike tilfeller.

Det er viktig å merke seg at dersom en stebarnsadopsjon fører til en endring i den adoptertes etternavn, må det være tatt et vedtak om dette i forbindelse med adopsjonen. Etternavn kan endres senere ved å følge prosedyren beskrevet i § 12.

Når det gjelder adopsjon utført av ektepar, er det kun ektefeller som har adopsjonsrett, i tråd med adopsjonsloven § 5. Når et ektepar adopterer en person under 18 år, vil vedkommende få adoptivmorens etternavn, med mindre det blir fastsatt noe annet i forbindelse med adopsjonen.

Dersom ektefellene har felles etternavn, vil dette også være adoptivfarens etternavn. Hvis adoptivmoren har et parentonym som etternavn, vil reglene i § 2 annet ledd annet punktum være relevante og gjelde tilsvarende.

Etternavnsendringen vil bli registrert av folkeregisteret uten behov for ytterligere tiltak fra partene. Dette vil skje samtidig med adopsjonen, for å sikre at den adoptertes etternavn blir korrekt og riktig identifisert.

Navneloven § 3: Frie, beskyttede og nye etternavn

av
meklingsprosess, mekling etter samlivsbrudd, meklingssted, barneloven, ekteskapsloven, meklergodkjenning, meklingsbevilling, foreldrekonflikt, samværsavtale, barnets beste, meklerkvalifikasjoner, mekleropplæring, telefonsamtaler, videokonferanse, geografisk tilgjengelighet, meklingstjenester, foreldremekling, rettferdig mekling, meklerkompetanse, barnefordeling, verneting, meklerkrav, meklingssaker, meklerrolle, meklingsprosedyre, familiemekling, konfliktløsning, meklerfleksibilitet, samlivsbruddrådgivning, foreldreveiledning.

Navneloven § 3 regulerer hvilke etternavn som er å betrakte som frie, beskyttede eller nye. For å sikre klarhet og ordnede forhold i forbindelse med navnevalg, fastsetter loven klare retningslinjer for hvilke navn som kan tas som etternavn uten samtykke, hvilke som krever samtykke, og hvilke som kan tas som nye etternavn.

Etternavn som har over 200 personer i landet med samme etternavn, kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra de som allerede har navnet. Dette betyr at disse etternavnene er å betrakte som frie, og alle som ønsker å benytte seg av dem som sitt eget etternavn, har rett til å gjøre det.

Når et etternavn er båret av 200 eller færre personer i landet, kan det bare tas som etternavn dersom samtlige som allerede bærer navnet, gir sitt samtykke. Dette gjelder for personer som ønsker å ta et beskyttet etternavn, og for barn under 18 år må samtykke gis av de som har foreldreansvaret.

Navn som ikke allerede er registrert i Folkeregisteret som etternavn i Norge, kan tas som nye etternavn. Det er viktig å merke seg at visse begrensninger gjelder for hvilke navn som kan tas som nye etternavn.

For det første kan ikke nye etternavn være så like beskyttede etternavn at navnene lett kan bli forvekslet. Dersom alle som har det beskyttede etternavnet gir sitt samtykke, kan imidlertid det nye etternavnet likevel tas i bruk.

For det andre kan ikke nye etternavn være identiske eller likne beskyttede navn som er kjente varemerker, foretaksnavn, institusjonsnavn, kjente kunstnernavn, eller andre kjennetegn som er vernet i Norge. Dette skyldes hensynet til å unngå forveksling og beskytte berettigede interesser.

For det tredje kan ikke nye etternavn være allerede registrert som fornavn i Folkeregisteret. Unntaket er hvis navnet har en etablert tradisjon som etternavn i Norge eller i utlandet, eller hvis navnet har en tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

Denne paragrafen er viktig for å regulere adgangen til å ta visse etternavn og sikre at det ikke oppstår forvirring eller konflikter i forbindelse med navnevalg. Ved å følge disse retningslinjene, vil vi kunne opprettholde en ryddig og oversiktlig praksis for navnevalg i Norge.

Barns mellomnavn

av
Når han eller hun ikke møter til mekling

Navneloven i Norge tillater nå personer å ta forskjellige mellomnavn, og dette gir en vesentlig utvidelse av adgangen til å ha flere navn. I motsetning til etternavn, som kan være enkelt eller dobbelt, finnes det ingen klar grense for hvor mange mellomnavn en person kan ha. Dette gir personer muligheten til å uttrykke sin identitet og tilhørighet på en mer kompleks måte.

Mellomnavn kan være navn som kan tas som etternavn, men de regnes ikke som etternavn. Derfor gir mellomnavn ingen beskyttelse i henhold til loven. Et navn som tilfredsstiller kravene til et etternavn, vil bli beskyttet når det brukes som etternavn, men det vil ikke være beskyttet når det brukes som mellomnavn.

Det er viktig å merke seg at det kan være spørsmål om å nekte å godta meldinger om mange mellomnavn, avhengig av skjønnsmessige vurderinger. Det er også viktig å huske på at mellomnavn ikke har noen juridisk betydning når det gjelder arv og rettigheter.

Å ha flere navn kan gi personer en følelse av tilhørighet og identitet. Det kan også være en måte å hedre foreldre eller slektninger på. Likevel er det viktig å huske på at mellomnavn ikke gir noen ekstra beskyttelse og at de ikke har noen juridisk betydning.

Navneloven § 1: Plikt til å ha navn

av
personnavn, navneloven, lovforslag, navnevalg, etternavn, fornavn, mellomnavn, identifikasjon, samfunnsliv, lovens retningslinjer, navneplikt, lovforskrifter, identitet, offisielt navn, godkjent melding, folkeregisteret, identifikasjonspraksiser, individuell frihet, kallenavn, kunstnernavn, skilletegn, talltegn, fremmede skriftspråk, godkjenning, registrering, navneendring, utlendingers navn, bokstaver, identifikasjonssystem, balansere frihet og orden.Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen,

I dagens moderne samfunn er personnavn av stor betydning, både som identifikasjon og som en del av vår personlige identitet. Navneloven § 1 fastsetter prinsippene som gjelder for navnevalg og bruk av navn i Norge.

Først og fremst understreker lovforslaget at alle enkeltpersoner skal ha et fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn, samt at det er mulig å ha mellomnavn i tillegg. Dette er en viktig praksis for å sikre ordnede forhold og klar identifikasjon i samfunnet. Lovutkastet representerer imidlertid en positiv utvikling, da det gir større frihet til folk når det gjelder valg av navn for seg selv og sine barn.

På den andre siden er det essensielt at navnebruk følger bestemte retningslinjer, da navn spiller en viktig rolle i samfunnslivet og mellommenneskelige forhold. For å endre eller bytte navn, må man følge prosedyrer som loven fastsetter. Dette er nødvendig for å unngå forvirring og for å sikre en korrekt registrering av navn i folkeregisteret.

Videre har loven klargjort at navnet skal være uttrykt med bokstaver i det norske alfabetet for å bli anerkjent som et gyldig navn i forhold til navneloven. Talltegn, skilletegn og tegn fra fremmede skriftspråk blir ikke akseptert som del av et navn.

Den første paragrafen fastsetter også de grunnleggende reglene for navnestruktur. Alle skal ha et fornavn, og det er tillatt å ha flere. Etternavnet skal være enkelt eller dobbelt, og dersom det er dobbelt, skal det kombineres med en bindestrek. Det er også mulighet for mellomnavn, men disse skal ikke erstatte for- eller etternavn.

For å forstå bakgrunnen for navneplikten og dens betydning for samfunnet, kan man se til forarbeidene til loven, som dokumenteres i Ot.prp.nr.31 (2001–2002) om lov om personnavn (navneloven). Disse gir innsikt i lovens formål og intensjon.

En viktig del av navneloven er også bestemmelsen om at folk er forpliktet til å bruke sitt eget for- og etternavn som personnavn. Dette betyr ikke at en person ikke kan bruke et annet navn i private sammenhenger, som kallenavn eller kunstnernavn. Likevel er det viktig å opprettholde det offisielle navnet i offentlige sammenhenger for å unngå forvirring og sikre en entydig identifikasjon.

Videre fremhever tredje punktum at endringer i personnavnet kun kan gjøres i henhold til lovens bestemmelser. Dette innebærer at den som ønsker å endre sitt navn, må melde fra om dette til kompetent forvaltningsorgan. Etter godkjenning vil navneendringen registreres i folkeregisteret.

I tilfeller der personer flytter til Norge fra utlandet, kan det hende at deres opprinnelige navn er upraktisk å bruke her. I slike tilfeller kan det foretas en forkortelse av navnet ved registrering i folkeregisteret uten at dette regnes som en formell navneendring i henhold til loven.

Det er også viktig å merke seg at personnavn i Norge ikke kan inneholde talltegn, skilletegn som komma og punktum, eller tegn fra fremmede skriftspråk som greske bokstaver og kinesiske tegn. Dersom slike tegn ønskes inkludert, må de omformes til bokstaver i det norske alfabetet før de kan godtas og registreres som gyldige navn.

I sin helhet har Navneloven § 1 som formål å balansere individuell frihet til å velge navn med samfunnets behov for klare og forståelige identifikasjonspraksiser. Gjennom å følge disse retningslinjene vil vi kunne opprettholde et ordnet og velfungerende navnesystem i Norge.

Navneloven § 1. Plikt til å ha navn

Alle skal ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn. Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn. Ingen kan ta, endre eller sløyfe navn på annen måte enn etter loven her

Avledede etternavn

av
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

Navneloven § 4: Avledede etternavn gir enkeltpersoner en rekke valgmuligheter når det kommer til å velge etternavn. For mange kan det være en vanskelig og følelsesladet beslutning, spesielt hvis man ønsker å ta et navn som reflekterer ens kulturelle eller etniske bakgrunn.

En av de mest interessante aspektene ved § 4 er muligheten til å velge et avledet etternavn fra ens foreldre eller besteforeldre. Dette kan være en måte å hedre ens familiehistorie og slektstre på, og å videreføre navnet til fremtidige generasjoner. Det er også mulig å ta en av foreldrenes fornavn med en ending som viser slektskapet, eller en besteforeldres fornavn med en lignende ending.

En annen interessant mulighet i § 4 er valget av et gårdsnavn. Dette gir en mulighet til å knytte seg til et sted eller en familiehistorie, og å videreføre navnet til neste generasjon. Det er imidlertid viktig å merke seg at dette kun gjelder hvis navnet på gårdsbruket er valgt før 1. januar 1947 og ikke strider mot lov om stadnamn.

Det er også verdt å merke seg at samboere som har bodd sammen i minst to år eller som har felles barn, kan velge navn etter § 4 nr. 4 og 5 på samme måte som ektefeller dersom samboeren samtykker. Dette gir en viktig mulighet for likestilling mellom samboere og ektefeller.

En annen interessant detalj ved § 4 er muligheten for adopterte personer å ta navn etter sin biologiske slekt etter nr. 1, 2 og 3. Dette gir en mulighet for adopterte personer å koble seg til sin biologiske arv og slektshistorie på en måte som kan være svært viktig for deres identitet og selvforståelse.

Generelt sett gir § 4 en rekke interessante valgmuligheter når det kommer til valg av etternavn. Det er imidlertid viktig å merke seg at navneloven er komplisert og kan variere avhengig av individuelle omstendigheter. Det er derfor viktig å konsultere en advokat eller annen juridisk ekspert før man tar en endelig beslutning om valg av etternavn.

Begrensninger i valg av etternavn?

av
Begrensninger i valg av etternavn - advokat

 

Navn er en viktig del av vår identitet, og det er derfor viktig å forstå hva som er tillatt når det kommer til å velge etternavn i Norge. Ifølge navneloven § 3 er det visse begrensninger for å velge et etternavn. For eksempel kan navn som er identisk med eller ligner på beskyttede navn eller kjente foretaksnavn eller varemerker, ikke velges uten å samtykke fra de berørte partene. Videre kan navn som allerede brukes av mer enn 200 personer som etternavn, tas av andre uten samtykke fra de som allerede har navnet. Men hvis færre enn 200 personer har navnet som etternavn, kreves samtykke fra alle som allerede har navnet før det kan tas av andre.

Det er viktig å merke seg at navn som ikke er registrert i Folkeregisteret som et navn som er i bruk som etternavn i Norge, kan tas som etternavn. Dette gjelder imidlertid ikke for navn som er så likt et beskyttet etternavn at det kan forveksles, eller hvis det vil skade berettigede interesser. Det kan også være utfordrende å velge et navn som ikke allerede er i bruk som etternavn i Norge hvis det allerede er registrert som et navn som er eller har vært i bruk som fornavn.

Det er også viktig å merke seg at navn som allerede er brukt som doble etternavn, må samtykkes av alle som allerede har begge navnene før det kan tas som etternavn av andre. Dette betyr at et dobbelt etternavn vil aldri være beskyttet på annen måte enn indirekte gjennom den beskyttelsen de to enkelt-navnene eventuelt har.

Så hvis du tenker på å endre ditt etternavn til noe helt nytt eller beskyttet, må du huske at det er visse begrensninger og prosesser som må følges. Det er viktig å undersøke nøye før du tar en beslutning om navnendring, og sørg for å få alle samtykker og tillatelser som kreves. Navnet er en viktig del av vår identitet, og det er viktig å velge et navn som representerer oss på best mulig måte.

Dobbelt etternavn

av

doble etternavn, er det lov? er to etternavn lov?

Navneloven § 7 gir muligheten for å ta et dobbelt etternavn ved å sette sammen to enkle etternavn med en bindestrek. Denne muligheten gir økt fleksibilitet og valgfrihet for personer som ønsker å kombinere navnene sine på en spesiell måte.

For eksempel kan en person velge å ta etternavnet til sin bestefar og sin farmor som en del av deres nye doble etternavn. Dette gir muligheten til å beholde en del av ens kulturarv og identitet, samtidig som man inkluderer en annen del av ens familiehistorie.

Det er viktig å merke seg at et dobbelt etternavn fortsatt anses som to separate etternavn og derfor er underlagt samme regler som enkelt etternavn når det gjelder beskyttelse, valg og endring. Det betyr også at personen ikke kan bruke en del av deres doble etternavn som deres eneste etternavn, og at de fortsatt må ha minst ett etternavn.

Samtidig gir navneloven § 7 også muligheten til å oppløse et dobbelt etternavn hvis personen ønsker det. Dette er et positivt aspekt ved loven, da det gir personen enda mer valgfrihet og fleksibilitet når det gjelder navnet deres.

Det er viktig å huske på at navnet er en viktig del av ens identitet og kan ha en stor innvirkning på ens liv. Derfor er det viktig å forstå reglene og mulighetene som ligger til grunn for valget av ens etternavn. For personer som ønsker å ta et dobbelt etternavn, er det nå en mulighet for å gjøre det på en enkel og lovlig måte.