Har barn virkelig rett til å bli hørt?

foreldreansvar, forsørgingsplikt, barneloven § 66, juridiske plikter for foreldre, foreldreansvar etter død, forsørging og utdanning av barn, rettigheter for barn, forsørgingsbidrag, foreldreansvar ved samlivsbrudd, ansvar for barns velferd, juridiske aspekter ved foreldreansvar, barns rettigheter etter foreldres død, foreldreansvar og samfunn, juridisk beslutning om foreldreansvar, rettigheter for foreldre, barns utdanning og foreldreansvar, rettferdig forsørgingsplikt, forsørgingsansvar etter dødsfall, foreldreansvar og familielov, plikter for foreldre ved utdanning, foreldreansvar og rettssystemet, barnelovens bestemmelser, forsørgingsplikt for barnets beste, foreldreansvar og samfunnsansvar, forsørgingsplikt og juridisk beslutning, foreldreansvar og rettigheter, barneloven § 66 og forsørgingsansvar, foreldreansvar og barnets velferd, juridisk ansvar for foreldre, forsørgingsplikt for barnelovens bestemmelser, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, advokater som jobber med barneloven, advokat barnerett, advokat wulff mosjøen, advokat foreldreansvar, barnefordelingssaker, juridisk hjelp ved foreldrekonflikter, barnelov og advokattjenester, barnefordeling og advokatbistand, rettshjelp for foreldreansvar, barnerett advokatfirma, ekspertise i foreldreansvar, barnelovsadvokater, advokattjenester for barnefordeling, foreldrekonflikt løsninger, barnefordeling juridisk bistand, erfarne barnefordelingsadvokater, advokat rådgivning for foreldre, barnerett spesialist, wulff mosjøen advokatkontor, kompetanse innen foreldreansvar, barnefordeling og lovverket, barneloven og advokatrådgivning, profesjonell advokat barnerett, rettshjelp ved foreldreansvarssaker, advokatfirma for foreldrekonflikter, barnefordeling rettigheter, erfarne advokater for foreldreansvar, barnefordeling og juridisk veiledning, barnefordelingsadvokat, advokat i foreldrekonflikt, barneloven spesialist, barnerett advokat, Wulff Mosjøen advokat, foreldreansvar ekspert, samvær juridisk rådgivning, fast bosted advokat, rettshjelp barnefordeling, advokat for foreldreansvar, erfarne barnerett advokater, juridisk støtte ved foreldrekonflikter, ekspertise i barneloven, advokatbistand for samvær, kompetanse innen fast bosted, barnefordelingsprosedyrer, juridisk veiledning for foreldreansvar, barnefordelingsrettigheter, barneloven tolkning, barnerett og rettsprosesser, advokat for foreldreansvarssaker, samværsavtale juridisk bistand, bostedsordning juridisk hjelp, rettigheter i barneloven, barnefordeling og advokattjenester, advokat for foreldrekonflikter, Wulff Mosjøen advokatfirma, juridisk ekspertise i foreldreansvar, barnefordeling og rettssystemet, barnerett advokatbyrå

Barneloven har som mål å beskytte barns rettigheter og interesser på en rekke områder. Et av de viktige prinsippene som er nedfelt i denne loven, er barnets rett til å si sin mening og å bli hørt. Dette prinsippet følger også av Grunnloven § 104 og har sin opprinnelse i FNs barnekonvensjon.

Men hva betyr egentlig dette prinsippet, og hvordan fungerer det i praksis?

Barneloven skiller seg fra mange andre lover ved at retten til å bli hørt er nedfelt i to dimensjoner. Den første dimensjonen handler om barnets rolle innad i familien. Ifølge barneloven § 31 første ledd har barn rett til å uttale seg om personlige forhold som berører dem. Dette inkluderer beslutninger om foreldreansvar, bosted og samvær. Foreldrene skal lytte til barnets synspunkter og ta hensyn til dem, uavhengig av barnets alder og modenhet.

Det er interessant å merke seg at tidligere versjoner av loven inneholdt aldersgrenser for barns uttalerett, men disse er nå fjernet for å fremme en generell regel som oppmuntrer til å inkludere barnets mening.

Den andre dimensjonen av retten til å bli hørt handler om saksbehandlingen når det skal tas beslutninger om barnets personlige forhold. Dette kan omfatte domstolsavgjørelser og avgjørelser tatt av andre myndigheter. Ifølge barneloven § 31 annet ledd skal barn som er syv år eller eldre, samt yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, få muligheten til å uttrykke sine meninger om spørsmål som angår dem. Når barnet er fylt tolv år, skal barnets mening legges stor vekt på.

Dette prinsippet gir barn en stemme i beslutningsprosessen og gir dem muligheten til å påvirke utfallet av saker som berører dem direkte.

Det er viktig å merke seg at retten til å bli hørt ikke skal forstås som en selvbestemmelsesrett, men heller som en måte å sikre at foreldrenes avgjørelser ikke blir truffet uten hensyn til barnets synspunkter. Prinsippet om barnets rett til å bli hørt understreker betydningen av å inkludere barnets perspektiv i beslutningsprosesser.

Så, har barn virkelig rett til å bli hørt? Svaret er ja, både innad i familien og i saksbehandlingen. Dette prinsippet er en viktig del av norsk lov som er utformet for å beskytte barns rettigheter og sikre at deres stemme blir hørt når det gjelder beslutninger som angår dem.

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Barns rettigheter er et sentralt tema i samfunnet vårt, og med alderen kommer det også flere rettigheter og ansvar. Når et barn i Norge fyller 12 år, blir de betraktet som i stand til å forstå konsekvensene av sine egne handlinger og valg. Dette betyr også at de får flere rettigheter i henhold til lovgivningen.

En av de viktigste rettighetene barn har når de når denne alderen, er retten til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser som angår dem selv. Dette inkluderer for eksempel retten til å uttale seg i saker om foreldreansvar, samvær og omsorg. Barnets mening skal også bli vektlagt i barnevernssaker og saker om adopsjon.

En annen viktig rettighet som barn har når de fyller 12 år, er retten til å samtykke til helsehjelp. Dette betyr at de selv kan bestemme om de vil gjennomføre en medisinsk undersøkelse eller behandling, så lenge de er i stand til å forstå konsekvensene av sine valg. Dersom barnet ikke er i stand til å ta beslutninger på egen hånd, vil foreldre eller andre foresatte ta disse avgjørelsene på vegne av barnet.

I tillegg har barn som fyller 12 år også rett til å bli informert om saker som gjelder dem selv. Dette kan være i form av informasjon om rettigheter og plikter, eller om saker som gjelder deres helse, utdanning eller personlige situasjon. Det er viktig at informasjonen er tilpasset barnets alder og forståelsesevne.

Barn har også rett til å ha privatliv og beskyttelse mot overvåking og inngrep i sitt personlige liv. Dette betyr at det er begrensninger på hva foreldre, skole eller andre kan gjøre når det gjelder å overvåke barna deres. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg fritt og til å ha egne meninger og oppfatninger.

Det er viktig å merke seg at lovgivningen rundt barns rettigheter er omfattende og kan variere avhengig av situasjonen og alderen til barnet. Det er derfor viktig å ha en god forståelse av barns rettigheter og plikter, og sørge for at disse blir ivaretatt på en god måte.

Til slutt vil jeg påpeke at selv om barn har flere rettigheter når de fyller 12 år, er det fortsatt viktig at voksne tar ansvar og gir veiledning og støtte til barna. Det er også viktig å skape en trygg og inkluderende atmosfære der barn kan uttrykke seg fritt og være seg selv. Ved å ivareta barns rettigheter og behov, kan vi bidra til å skape en bedre fremtid for kommende generasjoner. 

Barns rett til å bli hørt i barneloven og Grunnloven

  Barn har rettigheter som skal beskytte deres interesser og sikre at deres grunnleggende behov blir ivaretatt. En av disse rettighetene er retten til å bli hørt, som er nedfelt både i barneloven og grunnloven i Norge. Ifølge barneloven § 31 har barn rett til å bli hørt når det tas avgjørelser som påvirker deres personlige forhold. Foreldre og andre som er involvert i barnets liv, skal lytte til barnets synspunkter og ta dem med i betraktning når de treffer beslutninger som gjelder barnet. Dette gjelder for barn i alle aldre, men jo eldre og mer moden et barn er, desto større vekt skal deres synspunkter tillegges. I tillegg fastslår grunnloven § 104 at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som angår dem selv, og deres meninger skal bli vurdert i henhold til deres alder og utviklingsnivå. Barn har også rett til å bli beskyttet mot overgrep og til å få den økonomiske, sosiale og helsemessige tryggheten de trenger. Disse bestemmelsene understreker viktigheten av å respektere barn som individer og å anerkjenne deres behov og rettigheter. Å ta hensyn til barns synspunkter og gi dem en stemme i avgjørelser som påvirker deres liv, gir dem en følelse av verdighet og respekt. Det kan også bidra til å skape bedre beslutninger og bedre forståelse mellom voksne og barn. Det er imidlertid viktig å merke seg at barns rett til å bli hørt ikke alltid blir respektert. Det kan være mange grunner til dette, som for eksempel mangel på kunnskap og forståelse om barns rettigheter, eller at voksne kan undervurdere eller ignorere barns synspunkter. Det er derfor nødvendig at samfunnet jobber for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt og at barn får en reell mulighet til å bli hørt. Barns rett til å bli hørt er en viktig del av deres grunnleggende rettigheter. Det er viktig at vi alle tar ansvar for å sikre at barns stemmer blir hørt og at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan utvikle seg til å bli trygge, sunne og selvsikre voksne.
Wulff

Tilbakemelding til barn som har blitt hørt av i sak etter barneloven

Hvordan hjelpe eldre barn med å takle en negativ dom i en rettssak om fast bosted

Barneloven gir barn en unik stemme i saker som angår dem, men det er ikke alltid at denne stemmen blir hørt og tatt på alvor. Ifølge barneloven § 61, første ledd, nr. 4, har barn som har blitt hørt i forbindelse med en sak etter barneloven krav på en tilbakemelding på hvordan deres uttalelser har blitt tatt hensyn til. Dessverre er det en del domstoler som slurver med å gi denne tilbakemeldingen, og noen ganger blir denne oppgaven delegert til foreldrene, noe som kan føre til at tilbakemeldingen ikke blir tilpasset barnets alder og modenhet og blir farget av følelser fra den minst eller mest fornøyde.

Det er viktig å huske på at barn har rett til å kreve at deres synspunkter blir tatt på alvor og får en rettferdig behandling i saker som angår dem. Som fremhevet i FNs barnekonvensjon og i forarbeidene til barneloven, skal beslutningstakeren (dommeren) orientere barnet om utfallet av saken og forklare hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig.

Departementet har foreslått å plassere tilbakemeldingsplikten i barneloven § 61 første ledd nr. 4, og dette er en viktig endring som vil sikre at barnets stemme blir hørt og tatt på alvor i saker som angår dem. Det er viktig å sørge for at tilbakemeldingen blir gitt av en person som er egnet til å tilpasse den til barnets alder og modenhet og som kan forklare hvordan barnets synspunkter er blitt tatt hensyn til på en objektiv og rettferdig måte.

Som samfunn er det vår plikt å sikre at barnets rettigheter blir respektert og oppfylt i alle situasjoner. Vi må huske at barn er en sårbar gruppe som trenger vår beskyttelse og støtte. Når vi gir barn en stemme og sørger for at denne stemmen blir hørt og tatt på alvor, bidrar vi til å skape en tryggere og mer rettferdig verden for alle.

Skal barn som høres ha tilbakemelding flere ganger i løpet av en prosess?

skal barn ha tilbakemelding etter midlertidige avgjørelser eller avtaler

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 står det bl.a at

Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Dette er altså en “skal” regel. Det vil si at en kan ikke unnlate å gi barnet tilbakemelding om dette. Noen ganger er hvem og hvordan betydelig viktigere enn i andre saker, men det skal gjøres. Spørsmålet som jeg reiser i dette innlegget er om barnet har krav på tilbakemelding også når det er inngått midlertidige avtaler f.eks. mellom saksforberedende møter eller om det bare er hvor saken er endelig avsluttet at barnet skal gis tilbakemelding. Evt. om dette er noe man kan gjøre etter hva som er hensiktsmessig i hver enkelt sak.

Noen innspill, tanker, i denne sammenheng er:

  1. Det beste for barnet, jf. § 48 skal gjelde ikke bare resultatet i saken, men også prosessen. Kan man si at dersom det beste for barnet er flere tilbakemeldinger så er det også det man bør gjøre?
  2. Ordlyden viser til utfallet av “saken” og det kan peke på utfallet av stevningen og da det endelige resultatet. Til eksempel så er “sak” i barnelovens forstand stevning og ikke begjæring. Derfor har man bestemmelsen i § 60 om at man kan få en midlertidig avgjørelse før sak er reist.
  3. Det er tilfeller hvor nettopp at barnet får tilbakemelding også i utprøving av avtaler midlertidig at avtalens gjennomføringskraft og soliditet kan avhenge av hvordan barnet får formidlet enigheten. Dette gjelder spesielt i saker hvor en mistenker at bostedsforelder påvirker barnets motvilje til samvær.
  4. Et annet argument kan være at dersom barnet uttaler seg ved flere anledninger etterfulgt av avgjørelser eller avtaler så skal tilbakemelding gis. Det er ikke uvanlig at et barn blir hørt før et saksforberedende møte og at et barn blir hørt igjen før neste saksforberedende møte eller hovedforhandling. Det at barnet høres flere ganger og da at barnets mening i flere avtaleverk eller avgjørelser tas hensyn til enten på forskjellige måter eller at barnet endrer mening, kan tilsi at barnet får tilbakemelding de gangene barnet har kommet med sine innspill.

Forarbeidene (Prop.85 L (2012-2013)) har ikke tatt for seg denne problemstillingen

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4

Jeg tenker at loven nok tar sikte på at det er “saken” og dermed den endelige avgjørelsen lovteksten tar sikte på å dekke, men samtidig antar jeg også at dersom det tilfører saken noe positivt og da er barnets beste at det gjøres, så bør det åpnes for at det også gjøres etter midlertidige avtaler/avgjørelser.

 


Ønsker du bistand i din sak etter barneloven? Ring advokat Wulff Hansen på 751 75 800

Når bestemmer barn selv hvor de skal bo?

barn bestemmer selv

Barn bestemmer aldri selv hvor de skal bo. Barn er mennesker under 18 år som altså ikke er myndige og som har verger. Frem til barnet har blitt voksen, altså fylt 18 år, er det vergene (og domstolene) som bestemmer hvor barnet skal bo.

Det er ganske utbredt at noen foreldre forteller sine barn at når de blir 12 år kan de bestemme selv. Foreldrene kan jo begge, hvis de er enige om det, gi barnet denne myndigheten, men uten en slik delegering er det fortsatt foreldrene og domstolen som bestemmer. For barn handler det bare om vekt. Hvilken vekt kan vi legge på barns ønsker. Her er lovverket klart og det er en selvfølge at man vektlegger barns mening etter alder og modenhet. Dette fremgår av barneloven § 31. Det er altså mulig å vektlegge en moden 11 åring sin mening mer enn en barnslig umoden 13 åring. Ingen av dem bestemmer selv hvor de skal bo.

  Hvis du ønsker bistand fra advokaten bak Barnerettsbloggen.no kan du ta kontakt her: [wcp_contactform id=”wcpform_1″]  

Rett til egen advokat etter barnevernloven og barneloven

mockups (595)I barnevernloven følger det av § 6-3 andre ledd at barn som har fylt 15 år har partsrettigheter og at i særskilte tilfeller kan barn under 15 år innvilges partsrettigheter. I barneloven følger det av § 61, første ledd nr. 5 at

“Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.”

Barnelovens bestemmelse ble endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det ble nærmere spesifisert i hvilke tilfeller barnet burde ha egen advokat og hva advokatens oppgave vil være. Det er ingen aldersgrense i barnelovens bestemmelse.

 

§ 6-3.Barns rettigheter under saksbehandlingen.

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Tilbakemelding til barn som har blitt hørt

mockups-new (825)Etter barneloven § 31 har barn rett til å si sin mening dersom de har fylt 7 år og noen ganger yngre dersom alder og modenhet tilsier det. Men hva skjer etter meningen er innhentet? Forutenom den vekt uttalelsene kan ha i en sak for domstolene så har nå barn rett på tilbakemelding om hvordan meningen er tatt hensyn til. Dette følger nå av barneloven § 61, første ledd nr. 4.

Sammen med en del andre endringer ble det innført et nytt nr. 4 i § 61 i barneloven med virkning fra 01.01.2014. Denne lyder nå

Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Regelen er altså nå at barn som har blitt hørt etter barneloven § 31 skal ha tilbakemelding på hvordan deres mening har blitt tatt hensyn til i saken. Noen domstoler har innført gode rutiner hvor sakkyndige sammen med foreldrene forteller barna hvordan deres mening har blitt tatt med i vurderingen og spilt inn på det resultatet som er. Andre tingretter synes ikke å ha fått med seg lovendringen og snakker ikke om den eller tematiserer hvordan tilbakemeldingen skal gis.

Snøballeffekten av barns utsagn som bevis i saker etter barnevernloven

bokfallwulffI saker etter barnevernloven hvor bekymringer og senere vedtak bygger på barns uttalelser ser en ofte at utsagnet eller utsagnene fra barnet får en snøballeffekt hvor ordene som er sagt forsterkes i hvert ledd de gjentas.

Det er ikke uvanlig at utsagnene refereres av barnevernet, sakkyndig og andre gjennom prosessen. Etter hvert som snøballen har vokst blir det vanskeligere for de private parter med å bli hørt dersom de er uenige i at uttalelsene kan være slik de er fremsatt.

Uttalelsene får ofte ikke en god kontradiktorisk behandling når de fremkommer. Det vil si at barnet ikke blir testet i særlig grad på situasjonen ved å sette den i sammenheng tidsmessig og plassere den i andre kontekster.

Vanligvis får vi heller ikke senere i prosessen en god kontradiksjon dersom det ikke blir gjennomført dommeravhør av barna som ledd i en straffeprosess. Når slike opprinnelige utsagn får et eget liv gjennom prosessen så kan det forplante seg på flere nivåer. Ansatte i barnevernet kan tilnærme seg barna med spørsmål og tema som legger dette til grunn som en selvfølgelighet i stedet for å teste opplysningene. For eksempel i en samtale noen måneder etter kan det være at samtaler med barnet innledes med ”går det bedre nå”, ”hvordan går det nå som du ikke” osv. Altså med klare føringer som forsterker barnets første uttalelse i stedet for å teste uttalelsen.

I straffesaker godtar vi ikke dette. Da skal barna høres gjennom dommeravhør. Helst på barnehus der det er mulig. Det skal filmes og filmen skal kunne utleveres til advokatene og til og med skrives ut for å kunne brukes. Det slår meg som manglende rettssikkerhet, og kanskje i strid med EMK artikkel 6, at barn som høres i saker etter barnevernloven, men kanskje også barneloven, ikke får samme behandling. Avgjørelsene som skal tas vil som regel ha mye større innvirkning på foreldrenes og barnas liv enn i straffesaker. Hva påvirker barnets liv mest? At far får 3 mnd fengselsstraff eller at barnet flytter fra en by i Nord-Norge til en gård i Valdres til fremmede mennesker? Jeg spår at det vil komme flere barnehus og at de i større grad vil bli brukt til å høre barn også i sivile saker med samme kontradiksjonsmuligheter som det er i straffeprosessen. Eneste motargumentet jeg kan se er at det koster penger. Barns rettssikkerhet bør vises romslighet i ethvert budsjett.