Internasjonal barnerett

Tangerende rettigheter: EMK og FNs barnekonvensjon

av
barns rettigheter, EMK, FNs barnekonvensjon, rettighetsbeskyttelse, ikke-diskriminering, retten til liv, overlevelse, beskyttelse mot vold, mishandling, retten til familieliv, privatliv, barnets rett til uttrykke seg, bli hørt, diskriminering av barn, barns helse, vold mot barn, barnets beste, barns rettigheter i internasjonale avtaler, barnets rettigheter i menneskerettighetskonvensjoner, barn og rettssystemet, beskyttelse av barn, barnemishandling, barnets stemme, barns velferd, rettferdighet for barn, barns likhet, barnevern, barns omsorg, barns utvikling, barns deltakelse, barns rettigheter og ansvar.

I dagens samfunn er det avgjørende å sikre barns rettigheter for å fremme deres vekst, utvikling og velferd. To sentrale instrumenter som adresserer barns rettigheter er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og FNs barnekonvensjon. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvor disse to viktige dokumentene tangerer hverandre og sammen bidrar til å beskytte og fremme barns rettigheter på en helhetlig måte.

  1. Rettighetsbeskyttelse og ikke-diskriminering:
    Både EMK og FNs barnekonvensjon legger stor vekt på beskyttelse av barn mot diskriminering og sikring av like rettigheter for alle barn, uavhengig av deres bakgrunn eller omstendigheter. EMKs artikkel 14 og barnekonvensjonens artikkel 2 fremhever prinsippet om ikke-diskriminering som en sentral rettighet som skal ivaretas.
  2. Retten til liv og overlevelse:
    Både EMK og barnekonvensjonen fastslår barns rett til liv og overlevelse som en grunnleggende rettighet. EMKs artikkel 2 sikrer retten til liv for alle, mens barnekonvensjonens artikkel 6 og 24 vektlegger barns rett til helse og helseomsorg for å sikre deres overlevelse og utvikling.
  3. Beskyttelse mot vold og mishandling:
    Beskyttelse av barn mot vold, mishandling og utnyttelse er et sentralt tema i både EMK og FNs barnekonvensjon. EMKs artikkel 3 forbyr tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, mens barnekonvensjonens artikkel 19 og 34 spesifikt adresserer barnets rett til beskyttelse mot vold, mishandling og utnyttelse.
  4. Rett til familieliv og privatliv:
    Både EMK og barnekonvensjonen anerkjenner betydningen av barns rett til familieliv og privatliv. EMKs artikkel 8 beskytter retten til familieliv og privatliv, mens barnekonvensjonens artikkel 8 og 16 understreker betydningen av å opprettholde forbindelser med familien og respektere barnets privatliv.
  5. Barnets rett til uttrykke seg og bli hørt:
    En viktig fellesnevner mellom EMK og barnekonvensjonen er betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. EMKs artikkel 10 beskytter ytringsfriheten, og barnekonvensjonens artikkel 12 gir barn rett til å uttrykke sin mening og bli tatt i betraktning i beslutninger som angår dem.

Oppsummering:
EMK og FNs barnekonvensjon er to nøkkelinstrumenter som beskytter barns rettigheter på internasjonalt nivå. De tangerer hverandre på flere områder, inkludert beskyttelse mot diskriminering, retten til liv og overlevelse, beskyttelse mot vold og mishandling, retten til familieliv og privatliv, samt betydningen av barnets rett til å uttrykke seg og bli hørt. Sammen utgjør disse dokumentene et sterkt fundament for å sikre barns rettigheter og fremme deres velvære på tvers av landegrenser.

Det er viktig at vi som samfunn og enkeltindivider er oppmerksomme på disse rettighetene og arbeider for å oppfylle dem i praksis. Ved å anerkjenne og respektere barns rettigheter, kan vi skape et inkluderende og rettferdig samfunn der barn får den beskyttelsen, omsorgen og mulighetene de fortjener.

De juridiske rammer rundt grensekryssende barnebortføringer»

av
Barnebortføring, juridiske rammer, grensekryssende, barnebortføringer, forelder, landegrenser, rettigheter, barnevern, ulovlig, internasjonale grenser, slektning, opphold i utlandet, transportert, tillatt opphold, innenlands, ulovlig handling, samtykke, bosted, barnevernet, kidnapping, fremmede, juridisk forstand, norske regler og lover, ulovlig barnebortføring, foreldreansvar, fast bostedsadresse, Haagkonvensjonen, Haagkonvensjonen 1980, barneloven, barnevernloven, domstolsbeslutning, nøkkelaspekt, internasjonale lover, konvensjoner, Barnebortføringsloven, konvensjonsavtale, assistanse, norske myndigheter, Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet, politiet, komplekst fenomen, alvorlig fenomen, juridiske aspekter, grensekryssende barnebortføringer, juridiske ressurser, departementale ressurser.

Barnebortføring er et fenomen med mange ansikter. Det kan være så enkelt som en forelder som uberettiget tar med seg sitt barn over landegrenser, en handling som bryter med den andre forelderens rettigheter, eller i enkelte tilfeller barnevernets. Denne typen barnebortføring er vanligvis knyttet til familieforhold og skjer når et barn ulovlig blir transportert over internasjonale grenser av en slektning.

For å fange opp ulike scenarioer har vi begrepet barnebortføring, som ikke bare dekker handlinger hvor barn ulovlig blir tatt med ut av landet, men også tilfeller der barn blir holdt tilbake ulovlig etter et tillatt opphold i utlandet. Betydningen av dette begrepet er dog ikke vid nok til å omfatte situasjoner hvor barn ulovlig blir flyttet innenlands.

En viktig presisering er at det vil bli ansett som en ulovlig handling å ta med barnet ut av landet uten samtykke, hvis barnets bosted er avgjort av barnevernet. Bortføringer fra barnevernet har sine egne juridiske rammer og konsekvenser.

Til tross for at det i hovedsak er foreldre som er involvert i barnebortføringssaker, kan det også være tilfeller der andre slektninger, som besteforeldre, står bak. Imidlertid regnes ikke kidnapping av barn utført av fremmede, selv om det kanskje kreves løsepenger, som barnebortføring i juridisk forstand.

Det er viktig å være klar over at det er situasjoner hvor en forelder lovlig kan reise med barnet ut av landet. Spesifikk informasjon om dette kan hentes fra norske regler og lover.

Å klassifisere en handling som en ulovlig barnebortføring krever at visse betingelser oppfylles. For det første, må den forelder som har blitt igjen ha del i foreldreansvaret. Videre må barnet ha hatt sin faste bostedsadresse i landet som ønsker barnet returnert. I noen tilfeller, selv om den gjenværende forelder ikke deler foreldreansvaret, vil en rett til å forby flytting oppfylle betingelsene fastsatt i Haagkonvensjonen 1980, og anses som en ulovlig barnebortføring.

Foreldreansvaret, som oftest er fastsatt av reglene i barnets bostedsland, er en viktig komponent i barnebortføringssaker. For barn bosatt i Norge, avklares foreldreansvaret av barneloven, barnevernloven, eller av en avtale mellom foreldrene, eller av en domstolsbeslutning.

Hvor barnet bor, er et nøkkelaspekt for å fastslå om det foreligger en ulovlig barnebortføring. I noen tilfeller kan det være utfordrende å bestemme barnets faste bosted, spesielt hvis barnet har bodd i flere land. Her er Haagkonvensjonen tydelig; det er barnets faktiske bosted som teller.

Når det gjelder internasjonale lover og konvensjoner om barnebortføring, er Norge tilknyttet både Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980, samt en nordisk konvensjon for de nordiske landene. Disse konvensjonene er implementert i norsk lov gjennom Barnebortføringsloven.

Avhengig av om barnet ditt er bortført til/fra et land som Norge har en konvensjonsavtale med, vil type assistanse fra norske myndigheter variere. Justis- og beredskapsdepartementet bistår i saker mellom konvensjonsland, mens Utenriksdepartementet tar seg av saker der Norge ikke har en konvensjonsavtale med landet barnet er bortført til.

Politiet spiller også en viktig rolle i disse sakene. De kan forhindre bortføring, assistere med å lokalisere barnet eller den som har bortført, og motta anmeldelser og savnetmeldinger.

Barn på vandringsveier er et komplekst og alvorlig fenomen. Denne bloggposten har søkt å belyse noen av de juridiske aspektene ved grensekryssende barnebortføringer. For mer dyptgående informasjon, se lenkene til relevante juridiske og departementale ressurser.

Jurisdiksjon i Høyesterettsdom HR-2022-847-A: Når norsk domsmyndighet består

av
Høyesterettsdom, HR-2022-847-A, jurisdiksjon, foreldreansvar, fast bosted, samvær, barneloven §82, norsk domstol, vanlig bosted, stevningstidspunktet, kompetent, domstolloven §34, endring, retten til behandling, direkte regulering, betydning, ankeinstans, underinstans, bestemmelse, fortsette behandlingen

Høyesteretts dom HR-2022-847-A har behandlet spørsmålet om norske domstoler har jurisdiksjon til å behandle saken om foreldreansvar, fast bosted og samvær med et barn, når barnet har flyttet fra Norge til et annet land. Saken reguleres av barneloven §82, som fastslår at sak kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge. Så lenge barnet hadde vanlig bosted i Norge på stevningstidspunktet, er norsk domstol kompetent til å behandle saken, selv om barnets vanlige bosted senere endrer seg.

Ifølge dommen var barnets vanlige bosted i Norge på stevningstidspunktet, da saken ble anlagt i desember 2018. Selv om barnet senere flyttet til et annet land, vil norsk domstol fortsatt være kompetent til å behandle saken. Dette følger av domstolloven §34 første ledd, som fastslår at en domstol fortsatt vil være domsmyndig så lenge saken verserer, selv om det senere oppstår endringer som gjør at retten ikke kunne tatt saken til behandling.

Selv om barneloven §82 ikke direkte regulerer hvilken betydning endring av barnets vanlige bosted skal ha, vil norsk domstol fortsatt ha jurisdiksjon hvis den hadde det på stevningstidspunktet. Ankeinstansen vil også være domsmyndig, og dens kompetanse vil være basert på avgjørelsen som ble truffet av underinstansen. Domstolloven §34 tar imidlertid forbehold for de tilfellene hvor «andet er bestemt». Men siden det ikke finnes noe annet bestemt i barneloven §82, kan norsk domstol fortsette å behandle saken selv om barnets vanlige bosted senere endres.

Foreldreansvar for barn født i utlandet

av
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

Foreldreansvar er en viktig plikt og rettighet som de fleste foreldre har når det kommer til å ta viktige avgjørelser på vegne av sine barn. Men hva skjer når du har barn født i utlandet? Registrering av foreldreansvar kan bli litt mer komplisert i disse tilfellene, men det er likevel viktig å sørge for at alt er på plass.

Når du flytter til Norge fra utlandet, vil foreldreansvaret registreres på en bestemt måte, avhengig av din situasjon. Hvis du er gift og flytter til Norge med barnet ditt, vil foreldreansvaret bli registrert som felles. Men hvis du ikke er gift med den andre forelderen, vil foreldreansvaret bli registrert som ukjent. Det samme vil skje hvis du flytter til Norge alene med barnet ditt, og ikke har dokumentasjon på foreldreansvaret.

Heldigvis er det enkelt å endre foreldreansvar hvis det står som ukjent. Du kan enkelt sende inn en utfylt avtale om foreldreansvar, vedtak fra UDI som angir hvem som har foreldreansvaret, eller en dom fra en domstol i Norge eller et annet land som er tilsluttet Europarådskonvensjonen eller Haagkonvensjonen. Det er også mulig å få en utskrift av registrerte opplysninger fra nordisk folkeregistermyndighet.

Det er viktig å sørge for at du har registrert foreldreansvar riktig når du har barn født i utlandet. På denne måten vil du ha full kontroll over viktige avgjørelser som angår ditt barn, som å melde flytting, endre navn, bestille attester eller åpne en bankkonto for barnet ditt. Så sørg for å få alt på plass så snart som mulig, slik at du kan fokusere på å skape gode minner med ditt lille mirakel.

Barns rettigheter og artikkel 8: En kort gjennomgang av den mest kjente dommen fra den europeiske menneskerettsdomstolen

av
barnefordelingsadvokat barnerettsadvokat advokat i foreldrekonflikter advokat Christian Wulff Hansen i Mosjøen

En av de mest kjente dommene fra den europeiske menneskerettsdomstolen som omhandler barn og artikkel 8 er saken «X and Y v. Netherlands» fra 2010. Denne saken dreide seg om en nederlandsk kvinne som fikk tvangsplassert sine to barn i fosterhjem på grunn av deres oppførsel. Kvinnen hevdet at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av hennes rettigheter etter artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Artikkel 8 fastslår at «enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse». I denne saken hevdet kvinnen at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av hennes rett til familieliv og at det ikke var nødvendig å ta fra henne omsorgen for barna. Hun mente også at prosessen som ledet til tvangsplasseringen av barna var urettferdig og ikke ga henne tilstrekkelig mulighet til å uttale seg.

Den europeiske menneskerettsdomstolen kom til at tvangsplasseringen av barna var en krenkelse av artikkel 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Domstolen la vekt på at tvangsplasseringen av barna hadde en betydelig innvirkning på kvinnens rett til familieliv, og at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å gripe inn på denne måten. Domstolen bemerket også at prosessen som ledet til tvangsplasseringen av barna var mangelfull, og at kvinnen ikke hadde fått tilstrekkelig mulighet til å uttale seg.

Denne dommen er en viktig påminnelse om viktigheten av å beskytte rettighetene til både barn og foreldre. Det viser at det ikke er tilstrekkelig å bare ha gode hensikter når det gjelder å beskytte barn mot skadelige situasjoner. Tiltakene som blir tatt for å beskytte barn må også være nøye balansert og grundig vurdert for å sikre at de ikke går på bekostning av rettighetene til barnets foreldre eller andre som kan bli berørt av tiltakene.

Dette er en viktig avgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen som vil fortsette å ha innvirkning på lignende saker i fremtiden. Det minner oss om viktigheten av å beskytte alle menneskerettighetene, inkludert retten til familieliv, og om å vurdere alle tiltak som blir tatt for å beskytte barn grundig for å sikre at de ikke går på bekostning av andre viktige rettigheter.

Les mer:

  1. Europarådets nettside om Den europeiske menneskerettsdomstol: https://www.echr.coe.int/Pages/home.aspx?p=court
  2. Dommen i saken S.L. v. Østerrike fra Den europeiske menneskerettsdomstolen: https://hudoc.echr.coe.int/eng#{%22dmdocnumber%22:[%22819169%22],%22itemid%22:[%22001-105085%22]}

Trenger du advokathjelp? Ta kontakt:

Refresh

FNs barnekonvensjon artikkel 11

av
FNs barnekonvensjon, internasjonal avtale, barns rettigheter, beskyttelse, FNs generalforsamling, ratifisert, Norge, 54 artikler, barns rett til liv, utvikling, beskyttelse, vold, misbruk, utnyttelse, artikkel 11, frihet fra ulovlig frihetsberøvelse, arrestasjon, fengsling, utvisning, utlevering, utskillelse fra foreldrene, rettferdig behandling, advokat, retten til å anke, umiddelbar og regelmessig kontakt med foreldrene, familien, medisinsk behandling, helse, utdanning, kultur, religion, fritid, diskriminering, urfolksbarn, flyktningbarn, asylsøkerbarn

I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse mot ulovlig bortføring og tilbakeføring av barn til hjemlandet. Artikkel 11 fastslår at statene som har ratifisert barnekonvensjonen, skal samarbeide for å hindre ulovlig bortføring av barn og for å sikre at slike barn blir raskt tilbakeført til sitt hjemland.

Artikkel 11 lyder som følger: «Statene skal treffe tiltak for å hindre ulovlig og utilsiktet bortføring eller tilbakeføring av barn til et annet land. For dette formål skal statene, i den grad det er mulig, samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer for å sikre gjenforening av barnet med hans eller hennes familie.»

Artikkel 11 understreker at bortføring av et barn til et annet land uten samtykke fra begge foreldrene, eller uten domstolens tillatelse, er ulovlig og kan ha alvorlige konsekvenser for både barnet og familien. Bortføring kan føre til en langvarig og smertefull juridisk prosess, som kan ta mange år før barnet blir gjenforent med sin familie.

Artikkel 11 gir også retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Ifølge artikkelen skal statene samarbeide for å sikre at barnet blir raskt og trygt tilbakeført til sin familie og sitt hjemland, og at prosessen med tilbakeføring skjer på en human og respektfull måte som tar hensyn til barnets beste.

Konvensjonen pålegger også statene å samarbeide om å utvikle avtaler og prosedyrer som kan bidra til å hindre bortføring av barn. Dette kan inkludere tiltak som økt grensekontroll og samarbeid mellom politimyndigheter og rettsvesen i ulike land.

I Norge har artikkel 11 blitt implementert i barnebortføringsloven, som gir retningslinjer for tilbakeføring av bortførte barn til sitt hjemland. Loven fastslår at barnets beste skal være det avgjørende hensynet i slike saker, og at barnet skal gis anledning til å uttale seg før det tas en avgjørelse om tilbakeføring.

Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

av
Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, som for eksempel fosterhjem eller institusjoner. Konvensjonen slår fast at barn som befinner seg i en slik situasjon, skal ha krav på spesiell beskyttelse og bistand fra myndighetene for å sikre at barnets beste ivaretas.

Det er flere grunner til at barn kan bli plassert i alternativ omsorg. Noen barn opplever vold og overgrep i hjemmet, og må derfor beskyttes mot videre skade. Andre barn kan bli plassert på grunn av omsorgssvikt eller fordi foreldrene ikke er i stand til å ivareta barnets behov på en tilfredsstillende måte. Uansett årsak til plasseringen, har barnet krav på beskyttelse og omsorg som ivaretar deres beste interesser.

Artikkel 20 fastslår at barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg, har rett til regelmessig vurdering av sin situasjon. Dette innebærer at myndighetene har en plikt til å følge opp situasjonen til barnet, og sørge for at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. Barnet skal også ha rett til å uttale seg i saken og få informasjon om sin situasjon.

Videre fastslår artikkelen at barn som er plassert i alternativ omsorg, har rett til å opprettholde kontakt med sine foreldre og slektninger, med mindre dette er i strid med barnets beste. Dette er en viktig rettighet, da det å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre og familie kan være avgjørende for barnets utvikling og identitet.

Det er også viktig å understreke at artikkel 20 slår fast at alternativ omsorg skal være midlertidig og så kortvarig som mulig. Målet er å gjenforene barnet med sin familie så snart det er trygt og forsvarlig, eller å finne en annen form for varig omsorg dersom dette ikke er mulig. Dette er en viktig rettighet som sikrer at barnet ikke blir fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg unødvendig lenge.

Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon understreker dermed betydningen av å ivareta barn som er fratatt sin familie og plassert i alternativ omsorg. Det er en viktig rettighet som gir barnet krav på spesiell beskyttelse og omsorg fra myndighetene, og som sikrer at barnets beste blir ivaretatt. Det er viktig at myndighetene følger opp situasjonen til disse barna og sørger for at deres rettigheter blir ivaretatt, slik at de kan få en trygg og god oppvekst.

FNs barnekonvensjon artikkel 10

av
FNs barnekonvensjon, barns rettigheter, barns beskyttelse, ratifisering, artikkel 10, foreldrekontakt, barns rett til liv og utvikling, vold mot barn, misbruk av barn, utnyttelse av barn, adskilte foreldre, regelmessig personlig kontakt, barns beste interesse, beskyttelse mot mishandling, hindring av kontakt, internasjonale avtaler, barnebortføringsloven, barneloven, skilsmisse, separasjon, domstolsavgjørelser, implementering av artikkel 10, retningslinjer for foreldre, og staters ansvar for å beskytte barns rettigheter.
FNs barnekonvensjon er en av de mest omfattende internasjonale avtalene om barns rettigheter og beskyttelse. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1989, og ble ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har 54 artikler, som dekker alt fra barns rett til liv og utvikling, til beskyttelse mot vold, misbruk og utnyttelse. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på artikkel 10, som omhandler barns rett til å få kontakt med sine foreldre. Artikkel 10 lyder som følger: «I tilfelle foreldre, eller enten av dem, bor adskilt fra et barn, har barnet rett til å opprettholde regelmessig personlig kontakt og direkte forhold til begge foreldrene. Unntak kan bare gjøres når det anses å være i barnets beste interesse; slikt skritt kan være nødvendig i et bestemt tilfelle, for eksempel for å beskytte barnet mot mishandling eller forsømmelse fra foreldrenes side eller hvis en av foreldrene lever under forhold som kan føre til skade for barnet.» Denne artikkelen er en viktig del av barnekonvensjonen fordi den understreker betydningen av at barn skal ha mulighet til å opprettholde kontakt med begge foreldrene sine, selv om de lever adskilt. Det gir også retningslinjer for når unntak kan gjøres, og understreker at eventuelle avgjørelser om å hindre slik kontakt må være basert på det som er til barnets beste. Artikkel 10 gjelder også for situasjoner der en av foreldrene bor i utlandet eller der det er hindringer for kontakt mellom foreldre og barn. I slike tilfeller må myndighetene sørge for å tilrettelegge for regelmessig kontakt og samvær, med mindre det anses å være i barnets beste interesse å begrense eller hindre slik kontakt. Konvensjonen pålegger statene å respektere og beskytte barns rettigheter, og artikkel 10 er en viktig del av dette. For å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt, er det viktig at myndighetene tar ansvar for å følge opp artikkel 10 og andre relevante artikler i barnekonvensjonen. I Norge har artikkel 10 blitt implementert i barnebortføringsloven og barneloven, som gir retningslinjer for foreldre som ønsker å opprettholde kontakt med sine barn etter en separasjon eller skilsmisse. Det er viktig å være klar over at selv om artikkel 10 gir retningslinjer for å opprettholde kontakt mellom foreldre og barn, så vil det alltid være opp til domstolene å avgjøre hva som er til barnets beste i hver enkelt sak.
traumatiserte barn, foreldre, samvær, behandlingskontakt, rettssak, sakkyndige psykologer, barns beste, familieliv, juridisk fastsatt samvær, terapeutiske møter, barnets behov, barnets velferd, traumehåndtering, retraumatisering, minoritetsgrupper, opphavskultur, barnets sikkerhet, psykisk helse, beskyttelse, juridiske retningslinjer, traumebehandling, traumatiske opplevelser, barnets situasjon, rettsprosesser, psykologisk innsikt, barnevern, barns rettigheter, traumefokusert terapi, behandlingsprosess.
Samvær med traumatiserte barn
Møter mellom traumatiserte barn og deres foreldre i samværssaker er en kompleks problemstilling som krever...
Les
Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.
Rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser: Er barnets alder avgjørende?
Det er ingen tvil om at retten til å bli hørt er en grunnleggende rettighet som tilkommer barn i juridiske...
Les
barns rettigheter, FNs barnekonvensjon, barneloven, barns medvirkning, barns innflytelse, barns stemme, rett til å bli hørt, midlertidige avgjørelser, barn i rettssaker, barns rettssikkerhet, barnekonvensjonen i norsk rett, barn i foreldretvister, barns beste, barns rett til deltakelse, barns synspunkter, barn i juridiske prosesser, barn i rettssystemet, barns interesser, barnerettigheter i Norge, barnelovens tolkning, rettigheter for barn, barn og lovverk, barn i konflikt, barns deltakelse i rettssaker, barns rolle i juridiske avgjørelser, barn og rettsvesenet, barn og midlertidige beslutninger, barn og rask saksbehandling, barn og hensyn til tid, barn i rettferdighetssystemet.
Barns rett til å bli hørt i midlertidige avgjørelser: Er det en absolutt rettighet?
FNs barnekonvensjon artikkel 12 stadfester at barn har en rett til å bli hørt. Gjennom denne artikkelen...
Les
selvtillit hos barn, barndomstraumer, hjelp til barn, beskyttelse av barn, barns rettigheter, barns sikkerhet, vold mot barn, forebygge vold mot barn, støtte til traumatiserte barn, barns psykiske helse, traumebehandling for barn, barn og overgrep, hjelp til traumatiserte barn, barns velvære, barns emosjonelle helse, trygge oppvekstvilkår, foreldreansvar, oppdage barnemishandling, omsorg for barn, barn og samfunn, barn og vold i hjemmet, barns traumer, barnevern, barns taushet om vold, barns behov, barns rett til beskyttelse, vold mot barn rapportering, hjelpe traumatiserte barn, barn og omsorgssvikt, traumer hos barn, styrke barns stemme
Hvorfor forblir barn taus om vold?
I et ideelt samfunn skulle alle barn vokse opp i trygge omgivelser, beskyttet mot enhver form for vold...
Les
sakkyndige psykologer, barneloven, intervju metoder, strukturerte intervjuer, ustrukturerte intervjuer, semi-strukturerte intervjuer, utredningsprosess, sakkyndige verktøy, standardisering, personlige erfaringer, dybdeundersøkelser, sammenligninger, individuelle opplevelser, intervju guide, temaer i intervjuer, intervju teknikker, sakkyndig utredning, barnefordelingssaker, sakkyndig vurdering, utredning av barnefordeling, psykologisk utredning, familierett, barnevern, juridisk psykologi, psykologi i rettssystemet, informasjonsinnhenting, psykologiske intervjuer, barnefordeling, rettssystem, familiedomstol.
Strukturerte, Ustrukturerte og Semi-Strukturerte Intervjuer: Metoder Brukt av Sakkyndige Psykologer i Saker Etter Barneloven
Som sakkyndige psykologer i saker etter barneloven har vi en rekke verktøy til vår disposisjon for å...
Les
familiestrukturer, familiens dynamikk, førstegangsfødende, søsken, ekteskap, samboerskap, kjernefamilie, steforeldre, enslige foreldre, familieenhet, samfunnsutvikling, sosiale velferdssystemer, familieliv, familieformer, barns utvikling, menneskerettigheter, juridiske endringer, moderne familie, samlivsmønstre, familiens betydning, omsorg, sosiale normer, familiepolitikk, mangfoldige familier, inkluderende samfunn, samfunnsstrukturer, familiens rolle, barns vekst, familiens forvandling, familieverdier
Familiens Skiftende Landskap
Familiestrukturer har gjennomgått betydelige forvandlinger i nyere tid. Hvis vi kaster blikket tilbake...
Les
Barns atferdsmessige reaksjoner på foreldrekonflikter
Barns atferdsmessige reaksjoner på foreldrekonflikter
Det er ingen tvil om at foreldrekonflikter kan ha en dyp innvirkning på barns atferd og følelsesmessige...
Les
barneloven, barneloven § 59, sakshåndtering, effektivitet, barns velferd, rettsprosess for barn, domstol, forlik, mekling, rask avgjørelse, tvistemålsloven § 152, barnelovens kapittel 7, Norges barnelov, barnefordelingssaker, saksbehandlingstid, tvistemålsloven § 422, forliksløsninger, rettferdighet for barn, barns rettigheter, barnekonfliktløsning, juridisk mekling, dommerens rolle, barnets beste, barn og jus, norsk lov, juridisk prosess, barnefordelingsdom, foreldrekonflikt, barnelovens målsetting, lovgivning om barn.
Barneloven § 59: Sakshåndtering og Effektivitet
En av de mest essensielle lovene som gjelder barns velferd i Norge er Barneloven. Spesielt er § 59 av...
Les
Barnevernssaker, Sakkyndige rapporter, Barnesakkyndig kommisjon, BSKs tilbakemeldinger, Kvalitetsvurdering, Oppdragsgiveres rolle, Barnevernsloven, Foreldretvistsaker, Barneloven, Rapportvurdering, Rettsikkerhet, Sakkyndighetsvurdering, BSKs arbeidsprosess, Statistikk BSK, Bemerkninger i rapporter, Oppdragsgivertyper, Sakkyndighetsarbeid, Metodiske mangler, Etiske vurderinger, Saksbehandlingstid, Opplysning av saken, Rapportkategorier, Betydelige mangler, Rettsbeslutninger, Barnefordelingssaker, BSKs endringer, Sakkyndighetens betydning, Saksbehandling i BSK, Rettslig vurdering, Barnevern i Norge.
Hvilke tilbakemeldinger gir BSK?
Selv om BSKs arbeid med å vurdere sakkyndige rapporter kan virke som en omfattende prosess, er det en...
Les

Hague-konvensjonen om sivile sider ved internasjonal barnebortføring

av
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen

Hague-konvensjonen om sivile sider ved internasjonal barnebortføring er en internasjonal avtale som har som formål å beskytte barn som blir bortført over landegrenser av en av foreldrene sine. Konvensjonen ble undertegnet i 1980 i Haag i Nederland, derav navnet. Norge har vært en del av konvensjonen siden 1981.

Barnebortføring er en traumatisk opplevelse for både barnet og de involverte foreldrene. Det er en handling som kan ha alvorlige konsekvenser for barnets utvikling og velvære, samt for foreldrenes og familiens liv. Hague-konvensjonen har som mål å beskytte barn mot disse konsekvensene, og sikre at de blir gjenforent med den forelderen som har rettmessig omsorg for dem.

Konvensjonen fastslår at hvis et barn blir bortført til et annet land av en av foreldrene sine, skal den andre forelderen ha rett til å kreve at barnet blir returnert tilbake til sitt hjemland. Dette gjelder kun i tilfeller der det er etablert at det er barnets vanlige oppholdssted og at bortføringen har skjedd i strid med foreldreansvaret.

Det er viktig å merke seg at konvensjonen ikke tar stilling til spørsmål om foreldreansvar eller foreldrenes rettigheter og plikter, men kun regulerer spørsmål om gjenforening av bortførte barn med den rettmessige omsorgspersonen.

Hague-konvensjonen har vært et verdifullt verktøy for å beskytte barn mot internasjonal bortføring, og har gjort det lettere for foreldre å få hjelp fra myndighetene i sitt eget land når de står overfor denne vanskelige situasjonen. Norge har en egen sentralmyndighet som er ansvarlig for å behandle saker som involverer barnebortføring i henhold til konvensjonen.

Til tross for Hague-konvensjonens positive effekter, kan det fortsatt være utfordrende å få barnet returnert til sitt hjemland når en forelder har bortført det til et annet land. Dette skyldes ofte forskjeller i juridiske systemer, kultur og språkbarrierer mellom landene som er involvert. Det er derfor viktig at det internasjonale samfunnet fortsetter å arbeide for å styrke og forbedre implementeringen av konvensjonen, samt å øke bevisstheten om den blant foreldre og samfunnet som helhet.

 

Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen:

Refresh

Foreldreansvar, bosted og samvær på tvers av landegrenser

av
advokat christian Wulff Hansen i Mosjøen - ekspert på barnefordeling

Foreldreansvar, bosted og samvær på tvers av land kan være en komplisert og utfordrende situasjon for mange familier. Å ha et barn født i utlandet eller med en annen nasjonalitet kan føre til at man må navigere gjennom ulike juridiske systemer og regler. I Norge har vi egne regler som regulerer disse sakene når de involverer barn.

For å reise sak i Norge om foreldreansvar, fast bosted og samvær på tvers av landegrenser, må saken ha en tilstrekkelig tilknytning til Norge. Jurisdiksjon kan overføres mellom stater som har sluttet seg til Haagkonvensjonen 1996. Barnets vanlige bosted er det generelle jurisdiksjonsgrunnlaget i foreldretvister.

Når norske domstoler har jurisdiksjon i en foreldretvist, reguleres lovvalget av barneloven. Utgangspunktet er at norsk rett anvendes, med mindre noe annet følger av konvensjoner som Norge er bundet av. Dette betyr at når det gjelder foreldreansvar etter loven, gjelder også avtaler og lovbestemmelser som følger direkte fra barnets tidligere vanlige bostedsstat(er) i Norge.

Det er også mulig å anerkjenne og fullbyrde utenlandske avgjørelser om foreldreansvar i Norge. Dette er regulert i barneloven § 84 b og gjelder når det følger av konvensjoner om anerkjennelse som Norge er bundet av. Hvis en part ønsker å avklare spørsmål om anerkjennelse og fullbyrdelse etter Haagkonvensjonen på forhånd, kan de sende en begjæring om dette til Oslo tingrett.

Det kan være en krevende prosess å navigere gjennom juridiske systemer og regler når det gjelder foreldreansvar, bosted og samvær på tvers av land. Det er viktig å ha en god forståelse av norsk lov og regelverk, samt konvensjoner og avtaler som Norge er bundet av. Det kan være lurt å søke juridisk hjelp og veiledning for å sikre at man tar de riktige beslutningene for sitt barn og sin familie.

FNs barnekonvensjon

av

FNs barnekonvensjon

FNs barnekonvensjon er en internasjonal avtale som fastsetter barns grunnleggende rettigheter. Den ble vedtatt av FN i 1989 og ratifisert av Norge i 1991. Konvensjonen har som formål å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de blir behandlet med verdighet og respekt. Det er viktig å påpeke at konvensjonen gjelder for alle barn, uavhengig av deres etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status.

Det mest sentrale ved FNs barnekonvensjon er at den fastsetter en rekke grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Disse inkluderer retten til liv, utdanning, helse, beskyttelse mot vold og overgrep, og deltakelse i samfunnet. Konvensjonen fastsetter også at det er statens ansvar å sikre at barns rettigheter blir beskyttet og at de får den støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter. Foreldre og foresatte har også en viktig rolle i å veilede og støtte barna sine, slik at de kan utøve sine rettigheter på best mulig måte.

FNs barnekonvensjon er viktig fordi den setter en internasjonal standard for hvordan barn skal behandles. Konvensjonen har ført til en økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Konvensjonen har også ført til at barns rettigheter har blitt en integrert del av lovgivningen og politikken i mange land, og har blitt brukt som et verktøy for å påvirke myndigheter til å gjøre endringer til det bedre for barn.

Til tross for dette er det fortsatt mange utfordringer knyttet til å sikre barns rettigheter. Mange barn opplever diskriminering og urettferdighet på grunn av sin etniske bakgrunn, religion, kjønn eller annen status. Barn blir også fortsatt utsatt for vold, overgrep og utnyttelse i ulike former. Det er derfor viktig at vi fortsetter å jobbe for å beskytte og styrke barns rettigheter, både nasjonalt og internasjonalt.

I sum er FNs barnekonvensjon viktig fordi den fastsetter grunnleggende rettigheter som alle barn har krav på. Konvensjonen har ført til økt bevissthet rundt barns rettigheter og har bidratt til å endre holdninger og praksis på en rekke områder. Det er imidlertid fortsatt mye arbeid som må gjøres for å sikre at alle barn får den beskyttelsen og støtten de trenger for å kunne utøve sine rettigheter på best mulig måte.

Haagkonvensjonen (Hague Convention on the Civil Aspects of International Child Abduction)

av

Haagkonvensjonen (Hague Convention on the Civil Aspects of International Child Abduction)

Hague-konvensjonen om det sivile aspektet ved internasjonal barnebortføring er en flerpartskonvensjon som gir en rask metode for å returnere et internasjonalt bortført barn til sitt opprinnelsesland. Konvensjonen ble utviklet av Haagkonferansen om internasjonal privatrett (HCCH) og trådte i kraft 1. desember 1983. Konvensjonen har som hovedformål å bevare den nåværende foreldreomsorgen som eksisterte umiddelbart før en påstått ulovlig fjerning eller tilbakeholdelse av et barn. Konvensjonen gjelder kun for barn under 16 år, og påvirker ikke noen av partenes substantielle rettigheter. Konvensjonen fastslår at en domstol ikke skal vurdere rettslig grunnlag for foreldreomsorg eller beslutte om foreldreomsorg, men kun bestemme hvilket land tvisten skal behandles i. Konvensjonen gjelder for 103 land som forplikter seg til å handle hurtig og med de mest effektive prosedyrene for å sikre en avgjørelse innen seks uker fra saken starter.

Konvensjonen definerer ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse som enhver handling som er i strid med rettigheter til foreldreomsorg, og det må være tilfelle at disse rettighetene var utøvd eller ville ha blitt utøvd hvis ikke fjerningen eller tilbakeholdelsen hadde skjedd. Konvensjonen fastslår også at barnets vanlige bosted er nøkkelen for å søke om retur under konvensjonen. Det er imidlertid ikke definert hva «vanlig bosted» er, men det har blitt fastslått at det er stedet der barnet har integrasjon i et sosialt og familiemiljø.

Konvensjonen har bidratt til å styrke det internasjonale samarbeidet om å beskytte barn som har blitt bortført og for å sikre at barnefordelingssaker blir behandlet raskt og effektivt på tvers av landegrensene.

Haagkonvensjonen artikkel 3

av

Haagkonvensjonen artikkel 3 - foreldrekonflikt internasjonal

Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om det internasjonale juridiske samarbeidet på privatrettens område (også kjent som Haagkonvensjonen om familie- og formuesforhold) er en internasjonal avtale som gir en ramme for samarbeid mellom landene i sivile saker. Konvensjonen har som mål å fremme internasjonalt samarbeid og håndhevelse av rettigheter og forpliktelser på tvers av landegrensene.

Artikkel 3 i Haagkonvensjonen omhandler kompetanse til rettsmyndighetene i en stat. Denne artikkelen er spesielt viktig når det gjelder tvister om formuesforhold, for eksempel når det gjelder arv, skilsmisse og barnefordeling.

Artikkel 3 fastsetter at en rettsmyndighet har kompetanse til å høre en sak hvis:

  • Vedkommende person er bosatt i staten.
  • Vedkommende person har sitt vanlige oppholdssted i staten.
  • Saken gjelder en eiendom som befinner seg i staten.
  • Vedkommende person har avtalt på forhånd at saken skal behandles i staten.
  • Saken gjelder en forpliktelse som er inngått i staten.

Artikkel 3 gir også mulighet for at rettsmyndighetene i en stat kan avvise en sak hvis det er mer hensiktsmessig å høre saken i en annen stat. Dette kan være tilfelle hvis det er en tett tilknytning mellom saken og en annen stat.

Artikkel 3 er en viktig bestemmelse for å avgjøre hvilken stat som har kompetanse til å høre en sak. Dette er spesielt viktig i saker der det er uenighet om hvilken stat som har rett til å håndheve en bestemt rettighet eller forpliktelse.

Haagkonvensjonen gir et rammeverk for samarbeid mellom landene i sivile saker, og artikkel 3 spiller en viktig rolle i å avgjøre hvilken stat som har kompetanse til å håndtere en sak. Konvensjonen bidrar til å fremme internasjonalt samarbeid og håndhevelse av rettigheter og forpliktelser på tvers av landegrensene.

Merkelige bestemmelser om barn rundt om i verden

av

Barnelover fra forskjellige land kan variere i stor grad, og noen ganger kan det være noen merkelige eller overraskende bestemmelser i disse lovene. I dette blogginnlegget skal vi se på noen av de merkeligste bestemmelsene i barnelover fra forskjellige land.

  1. I Sør-Korea er det ulovlig for en person under 18 år å gå på skolen etter kl. 22.00. Hvis en student går på skolen etter dette tidspunktet, risikerer de å bli bøtelagt.
  2. I Singapore er det ulovlig for en person under 16 år å kjøpe tyggegummi. Dette er på grunn av bekymringer rundt forsøpling og uønskede gummirester på offentlige steder.
  3. I Saudi-Arabia kan en mann gifte seg med en jente så snart hun har nådd puberteten, som vanligvis er rundt 12 år. Kvinner har ikke samme rett til å gifte seg før de har nådd 16 års alder.
  4. I Tyskland kan foreldre bli bøtelagt hvis de ikke gir barna sine mat og drikke tilstrekkelig. Dette inkluderer å ikke gi dem tilstrekkelig matpakke til skolen eller å ikke sørge for at de får riktig mengde frukt og grønnsaker.
  5. I Japan er det en lov som krever at barn tar med seg hjemmelaget lunsj til skolen. Dette kalles «kyushoku», og det er en viktig del av japansk kultur og identitet.
  6. I India har det blitt vedtatt en lov som krever at barna skal gi tilbake til samfunnet ved å ta vare på sine eldre foreldre. Hvis barna ikke tar vare på sine eldre foreldre, kan de bli saksøkt.
  7. I USA kan det variere fra stat til stat, men i noen delstater kan barn bli straffet for å være ulydige mot foreldrene sine. Dette inkluderer å nekte å følge husreglene eller å være frekk mot foreldrene.
  8. I Australia kan det være lovstridig å ta med barnet ditt på en offentlig lekeplass uten tilstrekkelig solkrem påført. Dette skyldes landets høye forekomst av hudkreft.

Disse eksemplene viser at det er noen merkelige og overraskende bestemmelser i barnelover fra forskjellige land. Noen av disse lovene kan virke litt rare for oss, mens andre kan reflektere kulturelle forskjeller og verdier. Uansett hva du synes om disse lovene, er det viktig å forstå at hver kultur og samfunn har sine egne unike utfordringer når det gjelder å beskytte barna sine og sørge for deres velferd.

Barneombudets filmer om Barnekonvensjonen

av

Barneombudet har lagt ut 42 filmer om de 42 artiklene i Barnekonvensjonen og lagt de ut på youtube. Filmene handler bl.a. om avgjørelser skal tas etter hva som er barnas beste, om foreldre sitt ansvar, om diskriminering og mange flere tema.

Barnekonvensjonen

av

Barneombudet har på sine nettsider laget en forenklet utgave av FNs konvensjons om barnets rettigheter.

Ett av punktene lyder:
18. FORELDREANSVARET
Begge foreldrene har et hovedansvar for barnets omsorg og utvikling etter hva som er best for barnet. Staten skal gi støtte og sikre utvikling av institusjoner, tjenester og tiltak for omsorg for barn, herunder også tatt hensyn til utearbeidende foreldre.

Ønsker du å lese hele den forkortede konvensjonsteksten kan du gå på Barneombudets nettside her..

Hvem får fast bosted for barnet i California?

av

Som de fleste andre stater i USA, er standarden for hvor barnet skal bo fast i California det som antas generelt å være det beste for barnet med vekt på å sikre, helse, sikkerhet og velferd for barnet, og regelmessig og god kontakt med begge foreldrene så lenge det ikke er barnemishandling, vold i hjemmet, eller andre tilfeller der kontakten ikke ville være til beste for barnet (som fastsatt i California Family Code § 3011 (se California Familie Code 3011 Seksjon, 3020, 3040, 3080. Videre, i henhold til California Family Code § 3040, bør barnet gis fast bosted i en prioritert rekkefølge og i henhold til hva som er det beste for barnet.

En utfordring for retten er å bestemme hvem som skal få foreldreretten til barnet. Fast bosted kan bli begjært av foreldre, besteforeldre, steforeldre, eller enhver person som tror de kan gi god omsorg til barnet. Hvordan behandler California Family Courts eller California dommere konkurrerende personer som søker fast bosted til barnet? Ifølge California Family Code 3040 bør fast bosted gis i en prioritert rekkefølge og i henhold til det beste for barnet. Rettens førstevalg er å gi fast bosted til begge foreldrene i fellesskap eller til en av foreldrene før det gis fast bosted til andre personer.

California har for tiden ikke en preferanse eller en presumpsjon for eller imot delt bosted. I stedet, dersom foreldrene ikke klarer å komme til en avtale om bosted og samvær det lar staten Family Court eller den enkelte dommeren ta avgjørelsen fra sak til sak etter hva som er det beste for barnet. Hvis ingen av foreldrene er gitt fast bosted for barnet, så kan retten velge den personen eller det hjem hvor barnet har bodd og hatt et stabilt miljø og deretter til en person som av retten anses retten å kunne gi god oppfostring til barnet.

Barneretten i California skiller seg således fra den norske på flere måter. Mest fremtredende er at delt fast bosted (delt omsorg) er utgangspunktet i loven, mens det i Norge er det motsatte og delt er et unntak (også etter 1. juli 2010.) Videre er det ikke slik i norsk rett at dersom foreldrene ikke fremstår som det beste alternativet at bosted kan velges hos andre personer som kan ta godt vare på barnet. I Norge kan dette bare skje hvis foreldrene er døde eller ved at barnevernet overtar omsorgen og plasserer barnet et annet sted. Jeg tror med fordel Norge kunne utredet muligheten for å komme til at barnet skal bo fast et annet sted hvor det åpenbart er barnets beste. Det kanskje mest praktiske er hvor barnet har bodd hos en besteforelder i lengre tid.

Hvem får fast bosted for barnet i California?

av

Som de fleste andre stater i USA, er standarden for hvor barnet skal bo fast i California det som antas generelt å være det beste for barnet med vekt på å sikre, helse, sikkerhet og velferd for barnet, og regelmessig og god kontakt med begge foreldrene så lenge det ikke er barnemishandling, vold i hjemmet, eller andre tilfeller der kontakten ikke ville være til beste for barnet (som fastsatt i California Family Code § 3011 (se California Familie Code 3011 Seksjon, 3020, 3040, 3080. Videre, i henhold til California Family Code § 3040, bør barnet gis fast bosted i en prioritert rekkefølge og i henhold til hva som er det beste for barnet.

En utfordring for retten er å bestemme hvem som skal få foreldreretten til barnet. Fast bosted kan bli begjært av foreldre, besteforeldre, steforeldre, eller enhver person som tror de kan gi god omsorg til barnet. Hvordan behandler California Family Courts eller California dommere konkurrerende personer som søker fast bosted til barnet? Ifølge California Family Code 3040 bør fast bosted gis i en prioritert rekkefølge og i henhold til det beste for barnet. Rettens førstevalg er å gi fast bosted til begge foreldrene i fellesskap eller til en av foreldrene før det gis fast bosted til andre personer.

California har for tiden ikke en preferanse eller en presumpsjon for eller imot delt bosted. I stedet, dersom foreldrene ikke klarer å komme til en avtale om bosted og samvær det lar staten Family Court eller den enkelte dommeren ta avgjørelsen fra sak til sak etter hva som er det beste for barnet. Hvis ingen av foreldrene er gitt fast bosted for barnet, så kan retten velge den personen eller det hjem hvor barnet har bodd og hatt et stabilt miljø og deretter til en person som av retten anses retten å kunne gi god oppfostring til barnet.

Barneretten i California skiller seg således fra den norske på flere måter. Mest fremtredende er at delt fast bosted (delt omsorg) er utgangspunktet i loven, mens det i Norge er det motsatte og delt er et unntak (også etter 1. juli 2010.) Videre er det ikke slik i norsk rett at dersom foreldrene ikke fremstår som det beste alternativet at bosted kan velges hos andre personer som kan ta godt vare på barnet. I Norge kan dette bare skje hvis foreldrene er døde eller ved at barnevernet overtar omsorgen og plasserer barnet et annet sted. Jeg tror med fordel Norge kunne utredet muligheten for å komme til at barnet skal bo fast et annet sted hvor det åpenbart er barnets beste. Det kanskje mest praktiske er hvor barnet har bodd hos en besteforelder i lengre tid.

Barnets Bosted/Domisil når foreldrene bor i to forskjellige land

av

En del foreldre har ikke bare flyttet fra hverandre ved å bosette seg i hver sin kant av byen eller hver sin kant av landet. Noen foreldre bor i hvert sitt land. Barnets bosted er hos den forelder barnet bor fast. Foreldreansvaret har ikke noen betydning for hvor man legger til grunn at barnet bor fast. Dersom barnet bytter på å bo hos den ene og andre forelderen legger en ofte til grunn det sted hvor barnet går på skole. Barnet har ikke domisil der hvor barnet er på ferie. I noen tilfeller kan barnet regnes for å ha bopel i begge landene dersom det oppholder seg like mye begge steder.

Barnets beste… i Sverige

av

Barnefordelingssaker i Norge har en faneparagraf i § 48 hvor det heter:

§ 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

I Sverige avgjøres barnefordelingssaker etter loven som heter «Föräldrabalken»

2 a § Barnets bästa skall vara avgörande för alla beslut om
vårdnad, boende och umgänge.

Vid bedömningen av vad som är bäst för barnet skall det fästas
avseende särskilt vid

– risken för att barnet eller någon annan i familjen utsätts
för övergrepp eller att barnet olovligen förs bort eller hålls
kvar eller annars far illa, och

– barnets behov av en nära och god kontakt med båda
föräldrarna.

Hänsyn skall tas till barnets vilja med beaktande av barnets
ålder och mognad. Lag (2006:458).

I Den svenske «faneparagrafen» har man tatt inn barnets vilje, som i den norske § 31, samt hensynet til ulovlig bortføring. I tillegg kommer det klart frem at barnet skal ha god kontakt med begge foreldrene. Jeg mener svenskenes plassering av god kontakt med begge foreldrene i en slik styrende bestemmelse er viktig og en kodifisering også av det vi i Norge praktiserer, og som vi i barneloven tar med i samværsbestemmelsene (§ 42.) Utover at jeg mener kontakten med begge foreldrene burde stå i § 48, synes jeg den norske lovgivningen hva gjelder inkorporeringen av hensynet til barnets beste er ryddigere og bedre strukturert.