NOU 2020:14

anerkjennelse av avgjørelser om foreldreansvar, internasjonale barnefordelingssaker, barnets beste i juridiske saker, Haag-konvensjonen om barnebortføring, Europarådkonvensjonen om foreldreansvar, tvangsfullbyrding av utenlandske avgjørelser, juridiske betingelser for barnefordeling, rettigheter for foreldre i internasjonale saker, barnefordeling over landegrenser, barnets rettigheter i internasjonale rettssaker, foreldreansvar i flernasjonale saker, samlivsbrudd og internasjonal barnefordeling, juridisk bistand i barnefordelingssaker, norske rettsprinsipper om familie og barn, barnets bosted og statsborgerskap, rettferdig samværsrett for foreldre, juridiske aspekter ved barns bosted, barnefordeling etter internasjonale avtaler, foreldreansvar i ulike land, anerkjennelse av utenlandske dommer, konflikthåndtering i barnefordelingssaker, juridisk hjelp for barnefordeling, barnets rett til å bestemme bosted, rettslige vurderinger av barnets beste, internasjonal juridisk praksis om barnefordeling, advokatbistand i barnefordelingssaker, familie- og barnerett i internasjonale saker, lovgivning om barnefordeling over grenser, juridiske utfordringer i internasjonale barnefordelingssaker, beskyttelse av barns rettigheter i internasjonale rettssaker, foreldrekonflikter og internasjonal lov.

NOUen handler om barnerett og foreslår endringer i barneloven og enkelte andre lover. Hovedtemaene i utredningen er:

  1. Barnets beste: Utvalget foreslår en ny bestemmelse i barneloven § 1 om barnets beste. Bestemmelsen skal klargjøre at barnets beste alltid skal være et grunnleggende hensyn ved avgjørelser som berører barn.
  2. Barnets rett til medvirkning: Utvalget foreslår å styrke barnets rett til medvirkning. Barneloven § 31 skal endres for å tydeliggjøre at barn har rett til å uttrykke sine meninger i alle saker som berører dem, og at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
  3. Foreldreansvar, bosted og samvær: Utvalget foreslår flere endringer i reglene om foreldreansvar, bosted og samvær. Blant annet foreslås det at barneloven skal inneholde en bestemmelse om at barn har rett til samvær med begge foreldrene, også når foreldrene ikke bor sammen.
  4. Økonomiske forhold mellom foreldre og barn: Utvalget foreslår også endringer i reglene om økonomiske forhold mellom foreldre og barn, inkludert regler om barnebidrag.
  5. Endringer i andre lover: Utvalget foreslår også endringer i en rekke andre lover, inkludert ekteskapsloven, arveloven, vergemålsloven og straffeloven.

Håper dette gir en bedre forståelse av innholdet i NOU 2020: 14.

Ny barneloven

nybarnelovDet er for tiden mye snakk om «Ny barnelov.» Det er ikke foreslått noen ny barnelov men noen endringer i barneloven fra 1981.

I hovedsak kan endringene oppsummeres slik (mine formuleringer og jeg tar ikke med de mindre vesentlige endringene. Disse kan leses selv i proposisjonen – link nederst)

  • Det skal bli vanskeligere å flytte uten enighet. Lengre varslingstid (3 mnd i stedet for 6 uker), varsel gjelder også ved flytting ut av landet og pålagt mekling for den som vil kreve flytting.
  • I Tvangsbestemmelsen § 65 er det nå presisert at «Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.» Det har vært slik tidligere også, men nå tydelig.
  • I ny 65 er det ikke så mye nytt, men mest presiseringer. At Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje er en formulering som nok vil skape mange vanskeligheter siden mange av nektelsessakene omhandler kraftig påvirkning av barnas mening eller påstand om det. At retten kan gjøre endringer (små) i de rettskraftige og tvangskraftige avtaler/dommene som skal tvangsfullbyrdes vil kunne avhjelpe noen situasjoner, men vil nok mest ikke treffe blink. De fleste nektelsessakene er ikke justeringssaker.
  • En ny bestemmelse u § 65 a gir mulighet for oppnevning av sakkyndig i 65-saker. Dessverre tror jeg dette vil føre til alt for lang saksbehandlingstid i saker som burde vært avgjort svært raskt.
  • I § 36 står delt bosted foran bosted alene som alternativ, men loven er ikke endrer. Det er fortsatt bosted hos den ene som vil være sitausjonen frem til noe annet er bestemt når foreldrene flytter fra hverandre. Alt som er gjort er at rekkefølgen på alternativene er listet opp i motsatt rekkefølge for å vise politisk at delt er et ønsket resultat i flere saker. Det vil fortsatt fremgå av bestemmelsen at det skal særlige grunner til for å komme til delt bosted.

Endringene som fremkommer av den nye lovproposisjonen (Regjeringens forslag til Stortinget) er


Forslag til ny bl. § 42 a

§ 42 a Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga. Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.

 

Nåværende § 42 a

§ 42 a.Varsel ved flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.


Nytt første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Nåværende første ledd i § 36: Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

 


Forslag til ny bl. § 35:

§ 35 skal lyde: § 35 Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte Foreldre som ikkje er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Dersom foreldra ikkje bur saman, og mora ønskjer foreldreansvaret aleine, kan ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan eitt år frå farskapen vart fastsett. Tilsvarande gjeld der faren ikkje ønskjer sams foreldreansvar. Når ein av foreldra har gjeve slik melding, får mora foreldreansvaret aleine. For sambuande foreldre som flyttar frå kvarandre, gjeld reglane i § 34 andre leddet tilsvarande.

 

Nåværende bl. 35:

§ 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.

Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.

Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldra som ikkje er gifte eller har foreldreansvaret saman etter andre ledd, kan likevel etter avtale gje melding til folkeregistermyndigheita om at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at faren skal ha foreldreansvaret åleine.

Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.


Forslag til ny § 65

§ 65 Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminneleg verneting. Barnelova § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens Innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

 

Nåværende § 65

§ 65.Tvangsfullføring

Om tvangsfullføring av avgjerd om foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Namsmannen skal likevel krevje inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig enda om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfyllinga av samværsretten er umogleg, mellom anna der det er ein risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Vedtak av fylkesmannen eller departementet er særleg tvangsgrunnlag. Første stykket andre, tredje og femte punktum gjeld tilsvarande.


Ny bestemmelse

§ 65 a Bruk av sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta i saker om tvangsfullføring

Før retten tek avgjerd om tvangsfullføring, kan den oppnemne ein sakkunnig, godkjend meklar eller ein annan tilsett ved familieverntenesta for å mekle eller ha samtalar med foreldra. Føremålet med meklinga eller samtalane er å få foreldra til å oppfylle pliktane sine frivillig. Retten kan fastsetje eit mandat for utføring av oppdraget. Retten skal setje ein frist for utføringa av oppdraget, normalt ikkje lenger enn to veker etter oppnemninga. Fristen kan forlengjast om retten meiner ei frivillig løysing mellom foreldra er mogeleg om meklinga eller samtalane held fram. Den som har fått oppdrag etter første leddet, skal innan fristen levere ei utgreiing med opplysningar om kva for tiltak som er setje i verk mv. Opplysningar om andre vesentlege omstende for saka skal gå fram av utgreiinga. I saker om tvangsfullføring gjeld § 61 første leddet nr. 3 tilsvarande.


Du kan laste ned hele proposisjonen her: Prop. 161 L (2015-2016) Endringer i barnelova mv. (likestilt foreldreskap)

 

Forslag til endringer i barneloven 2015 – Flytting med barn

light-1I en pressemelding 28.04.2015 kommer barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) med flere endringsforlsag som nå skal ut på høring.

Jeg kommenterer forslagene her i barnerettsbloggen (ett tema i hvert innlegg)

Pressemelding av 28.04.2015

Flytting med barnet

Spørsmålet om flytting med barnet kan være en kime til konflikt mellom foreldrene. Flytting innenlands kan innebære store endringer i et barns liv og kan virke inn på samvær og kontakt med begge foreldrene.

Statsråden ønsker å sende to forslag om flytting med barn på høring. Ett forslag der dagens ordning forsterkes ved at det innføres meklingsplikt ved uenighet. Det andre forslaget er at foreldre med felles foreldreansvar må være enige hvis barnet skal flytte med bostedsforelder til et annet sted i landet.


Jeg er enig i forslaget om at det må være enighet mellom begge foreldre dersom flytting skal skje innad i landet. Dette er samme regel som finnes for flytting ut av landet dersom foreldrene har delt foreldreansvar. Det har stor innvirkning på barn og foreldre når en av foreldrene flytter til en annen kant av landet. Samværet reduseres ofte til halvparten av feriene selv om man kanskje har sett barna daglig frem til da. Vi vet også at mange ville valgt ikke å flytte om de ikke har kunnet ta med seg barna. Kanskje er det mer riktig at en forelder ikke har friheten til å flytte i stedet for at barn skal miste mye av kontakten med den andre forelder.

Det er også slik at flytting innad i Norge kan være mer dramatisk enn flytting til et annet land. Bor mor i Oslo og far i København eller Stockholm vil det som regel være lettere å opprettholde kontakten enn dersom forholdene er Oslo Kautokeino. bare at det er dyrere reisevei vil for mange legge begrensninger mht hva som er praktisk mulig. Jeg kan ikke se at det finnes noen god grunn til ikke å legge en slik flyttebegrening inn i lovverket. Flytting vil fortsatt være mulig, men ikke spontanflyttinger og ikke flyttinger hvor en selv har vært den eneste som vurderer konsekvensene. Gjennom en slik lovendring får en ro til å vurdere slike saker og den som ønsker å flytte må være den som bringer inn en sak for å få lov. Slik det er i dag er det som regel den andre forelder som bringer inn saken og får ikke behandlet den før lenge etter barna har flyttet, begynt i ny barnehage eller skole, og etablert seg i nytt nettverk. Det vil være barnas beste at flytting bare kan skje etter samtykke eller rettslig behandling. Påstander om vold, overgrep osv kan ikke spille inn her da flytting innenfor kommunen ikke burde ha noe å si. Uansett vil det i mangel av rettskraft være mulig å bare flytte uansett. Men med en slik regel må også sakene her komme opp raskt. Igjen understreker jeg viktigheten av å få begjæringer om midlertidig løsning behandlet mye raskere. Gjerne med samme krav som settes til behandling av akuttvedtak i barnevernsretten.

Forslag til endringer i barneloven 2015 – Delt Bosted

Forslag til endringer i barneloven 2015 - Delt Bosted

I en pressemelding 28.04.2015 kommer barne- og likestillingsminister Solveig Horne (FrP) med flere endringsforlsag som nå skal ut på høring.

Jeg kommenterer forslagene her i barnerettsbloggen (ett tema i hvert innlegg)

Pressemelding av 28.04.2015

Delt bosted

Statsråden sender to forslag om delt bosted på høring. Som det foretrukne alternativet vil statsråden foreslå at delt bosted fremheves i loven ved at dette alternativet nevnes først som noe foreldrene kan avtale. Statsråden ønsker også å høre om delt bosted skal være utgangspunktet i  loven når begge foreldrene har bodd sammen med barnet.


 

Delt bosted som utgangspunkt i loven er et vanskelig og viktig tema. Det er mange måter å håndtere et slikt forslag på og det kan være fornuftig i mange tilfeller. Delt bosted er omstridt. Mange av mine klienter har en klar oppfatning av at dette er det beste eller at det er noe man aldri kan gå med på. Det vekker sterke følelser og mange begrunner sine standpunkter med at de selv som barn hadde det og da ikke likte det eller at det fungerte godt. Et utgangspunkt i loven vil som alt annet bare skape debatt om når man går til retten. I det ligger det at fortsatt er det slik at bare domstolene kan bestemme hvilken løsning foreldrene skal følge om de ikke er enige. Familievernkontorene har ingen makt eller myndighet og er bare en arena for mekling. Heldigvis.

Dersom delt fast bosted er utgangspunktet så vil nok antallet slike situasjoner øke ettersom mange ikke ønsker å gå til retten. Det kan være fornuftig. Det psykologiske aspektet for barna er et helt eget tema og psykologforeningen har uttalt seg om at barn under 3 år ikke som utgangspunkt bør ha delt fast bosted:

Psykologforeningen og Advokat Wulff Hansen uttaler seg til Aftenposten om delt bosted for små barn

Det som jeg mener er viktig å se på er når en slik ordning inntrer og ikke like mye om. De største problemene vi har i barneretten når vi skal rådgi foreldre i samlivsbrudd er det jeg kaller tvangskraftvakumet etter et samlivsbrudd. Ettersom bare dommer og forlik fra domstolene kan tvangsfullbyrdes er situasjonen som regel at den som tar seg tilrette har rett. Det er ingen regler som fullt ut hindrer en foreldrekrig som går ut over barna. Jeg tror ikke at man kan ha et utgangspunkt om delt fast bosted for barn over 3 år i loven med en tvangskraftbestemmelse inkludert. Det vil si at når foreldrene flytter så er utgangspunktet at begge foreldrene har lik rett og man må ikke ha posisjonskrig mht å flytte ut av huset osv. Problemet oppstår når det er påstander om vold, rus, overgrep ol. Hva gjør man da med et slikt utgangspunkt? Uten tvangskraft er utgangspunktet meningsløst. Med tvangskraft tar barna risiko for å måtte være hos en forelder som ikke bør ha omfattende kontakt. Man står da igjen med en fremheving uansett. Fremhev at dette er den foretrukne løsning i gitte omstendigheter. F.eks. hvor foreldrene bor i samme kommune eller i en definert nærhet til hverandre, hvor barna har fylt 3 år og hvor påstander om rus, vold (fysisk og psykisk) eller overgrep ikke er en del av saken. Som alltid med barneretten havner man da i en konkret vurdering i hver enkelt situasjon. Det man kanskje ville hatt større nytte av er en ressurskrevende modell som ville lignet på akuttvedtak i barneretten. En rett til rask behandling, gjerne innen 1 uke, i visse saker hvor midlertidig avgjørelse er nødvendig. Jeg har mange eksempler på en impotent tingrett som i en sak hvor den ene flytter til andre kanten av landet med barnet ikke må stå til rette i en begjæring om midlertidig avgjørelse før 5-6 mnd etter mottatt begjæring. Da har tingretten «laget» resultatet gjennom å la en uvurdert situasjon sette seg. En slik endring ville vært betydelig viktigere enn den som foreslås. Utgangspunktene må være underordnet retten til rask behandling av saken.

En annen måte å løse dette på er å gi varslingsplikten i § 42 mye strammere linjer. Hvis konsekvensen er større og den blir fulgt så burde tingrettene pålegges å vurdere en sak innen disse seks ukene er ute dersom begjæring sendes i løpet av de første to ukene. Saken kan behandles skriftlig hvis nødvendig. Selv om muntlig er å foretrekke vil skriftlig behandling i det minste være et skritt i riktig retning.

Fremhev gjerne delt bosted som foretrukket løsning, men la partene komme til forhandlingsbordet tidligere.

 

 
[wcp_contactform id=»wcpform_1″]
 

 

Snøballeffekten av barns utsagn som bevis i saker etter barnevernloven

bokfallwulffI saker etter barnevernloven hvor bekymringer og senere vedtak bygger på barns uttalelser ser en ofte at utsagnet eller utsagnene fra barnet får en snøballeffekt hvor ordene som er sagt forsterkes i hvert ledd de gjentas.

Det er ikke uvanlig at utsagnene refereres av barnevernet, sakkyndig og andre gjennom prosessen. Etter hvert som snøballen har vokst blir det vanskeligere for de private parter med å bli hørt dersom de er uenige i at uttalelsene kan være slik de er fremsatt.

Uttalelsene får ofte ikke en god kontradiktorisk behandling når de fremkommer. Det vil si at barnet ikke blir testet i særlig grad på situasjonen ved å sette den i sammenheng tidsmessig og plassere den i andre kontekster.

Vanligvis får vi heller ikke senere i prosessen en god kontradiksjon dersom det ikke blir gjennomført dommeravhør av barna som ledd i en straffeprosess. Når slike opprinnelige utsagn får et eget liv gjennom prosessen så kan det forplante seg på flere nivåer. Ansatte i barnevernet kan tilnærme seg barna med spørsmål og tema som legger dette til grunn som en selvfølgelighet i stedet for å teste opplysningene. For eksempel i en samtale noen måneder etter kan det være at samtaler med barnet innledes med ”går det bedre nå”, ”hvordan går det nå som du ikke” osv. Altså med klare føringer som forsterker barnets første uttalelse i stedet for å teste uttalelsen.

I straffesaker godtar vi ikke dette. Da skal barna høres gjennom dommeravhør. Helst på barnehus der det er mulig. Det skal filmes og filmen skal kunne utleveres til advokatene og til og med skrives ut for å kunne brukes. Det slår meg som manglende rettssikkerhet, og kanskje i strid med EMK artikkel 6, at barn som høres i saker etter barnevernloven, men kanskje også barneloven, ikke får samme behandling. Avgjørelsene som skal tas vil som regel ha mye større innvirkning på foreldrenes og barnas liv enn i straffesaker. Hva påvirker barnets liv mest? At far får 3 mnd fengselsstraff eller at barnet flytter fra en by i Nord-Norge til en gård i Valdres til fremmede mennesker? Jeg spår at det vil komme flere barnehus og at de i større grad vil bli brukt til å høre barn også i sivile saker med samme kontradiksjonsmuligheter som det er i straffeprosessen. Eneste motargumentet jeg kan se er at det koster penger. Barns rettssikkerhet bør vises romslighet i ethvert budsjett.

Mer fokus på hjelpetiltak i barnevernet

20. oktober 2014 sendte regjeringen ut høringsbrev om «forslag om å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak med hjemmel i lov om
barneverntjenester»

Høringsfristen er 5. desember 2014 og departementet beskriver formålet slik:

Departementet foreslår på denne bakgrunn en lovendring om å utvide adgangen til å pålegge
hjelpetiltak etter barnevernloven til å omfatte flere tiltak enn i dag og å senke vilkårene for å
pålegge eksisterende tiltak. Formålet med lovendringen er å forbedre situasjonen til barnet og
forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.

Advokatfirmaet Wulff har lang erfaring med saker etter barnevernloven og det er flere ganger spørsmålet om alle tiltak er vurdert eller prøvd besvares på en svært enkel måte. Som regel svares det summarisk at det er vurdert siden man kjenner plikten til å vurdere, men når man etterspør de kontkrete tiltak så viser det seg ofte at barnevernet mangler verktøy. Rettssikkerheten til de foreldre som møter barnevernet og som er i en vanskelig situasjon lider helt klart under at verktøyene er ulike rundt om i landet og at tilbudene ikke forklares godt nok. Fokuset på barnevernet som hjelper i stedet for som motstander tror jeg vil vokse frem sammen med flere tiltak som beskrives godt og som tilbys over hele landet. Videre bør barnevernet i større grad være forpliktet til å ha prøvd mer enn ett tiltak før de fremmer en 4-12 sak forfylkesnemnda.

«Endringer i barneloven skal styrke barneperspektivet»

Barneloven rører på seg igjen. Sist det var noe oppsiktsvekkende som skjedde var da man fra 1. juli 2010 innførte muligheten til å idømme delt fast bosted og ga foreldre som ville flytte en seks ukers varslingsplikt. Nå har det igjen kommet noen forslag til endringer som vil kunne få betydning for hvordan barneloven praktiseres av oss som er fotsoldater i dette systemet.

På regjeringens nyhetssider er det en nyhet med overskriften «Endringer i barneloven skal styrke barneperspektivet» hvor lovendringene som er foreslått kort oppsummeres / forklares. Jeg skal her bare legge til noen kommentarer til det som der skrives.

 

1341264_rocking_horseSamvær med tilsyn

De mest utsatte barnas rettssikkerhet skal styrkes ved å innføre to former for tilsyn med offentlig oppnevnt tilsynsperson; domstolen kan pålegge beskyttet og støttet tilsyn. Beskyttet tilsyn innebærer at barnet og samværsforelderen overvåkes under hele samværet. Støttet tilsyn kan brukes ved kontaktetablering eller andre tilfeller der det er behov for en gradvis tilnærming til samværsforelderen.

Dette praktiseres allerede i de fleste domstoler i Norge. Betegnelsene varierer og det er mer vanlig at vi kaller det for «punkttilsyn» og «kontinuerlig tilsyn.» I dag er det stor forskjell i hvilke tingretter som har for vane å benytte seg av BUFETAT og de 16 timer de kan pålegges å stille med. Min opplevelse har vært at mange tingretter søker frivillige tilsynsordninger med personer som er villig til å påta seg en slik rolle fremfor å benytte seg av BUFETAT sitt tilbud. Jeg tror det skyldes manglende erfaring fra rettens aktører og en skepsis til den tid det tar å få søkt og innvilget en slik ordning. I de domstolene hvor dette har blitt innarbeidet fungerer det raskt og effektivt, men det er for få timer når 16 timer skal rekke over flere måneder.

 

Foreløpig avgjørelse og tvangsbot

Behandling av saker om foreldreansvar, bosted og samvær i domstolen skal sikre at avgjørelsene er i tråd med barnets beste. Dersom det er risiko for at barnet utsettes for vold eller overgrep fra en av foreldrene, skal bosteds- eller samværsforelder kunne få en rask avklaring fra domstolen.

Regjeringen foreslår blant annet å pålegge retten å ta en foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, bosted eller samvær når det er risiko for at barnet utsettes for vold eller seksuelle overgrep og en av partene krever det. Regjeringen ønsker også å presisere i loven at bostedsforelderen ikke skal ilegges tvangsbot dersom samværet ikke kan gjennomføres på grunn av risiko for vold eller overgrep.

Jeg støtter intensjonen i forslaget, men ser umiddelbart at dette vil skape store vansker og betydelig økning i ankesaker. Allerede i dag fremstår terskelen som lav mht å komme med udokumenterte påstander og ikke sjeldent ser man i den endelige avgjørelsen etter utredning og bevisførsel at påstandene ikke var berettiget. At tingretten bør pålegges å ta en midlertidig avgjørelse er jeg enig i. Jeg har opplevd at klienter har tapt rett på bakgrunn av at retten har nektet å ta en midlertidig avgjørelse. Eksempelvis hvor en barnefordelingssak med betydning for prosessen i en barnevernssak førte til at tingrettens nektelse gjorde at når den ene forelderen av lagmannsrett og senere sakkyndig i Fylkesnemnda ble «klarert», så ble det uttalt at barnet var for knyttet til fosterforeldrene som ikke en gang var i bildet da midlertidig avgjørelse ble begjært.

 

Andre endringer

For å sikre at saker om foreldreansvar, bosted og samvær blir godt opplyst og grundig behandlet, foreslås det endringer i saksbehandlingsreglene i barneloven. Dommeren skal bare mekle der saken er egnet for det. Saker der det er påstander om vold, overgrep eller lignende bør som hovedregel ikke mekles, men behandles på tradisjonell måte med hovedforhandling og dom. Ved påstander om rus, psykiske lidelser, vold og seksuelle overgrep bør retten oppnevne en sakkyndig som skal utrede saken grundig. Utgiftene til slik utredning skal dekkes av staten.

Retten kan oppnevne en advokat som skal ivareta barnets interesser når det er grunn til å tro at barnet er utsatt for vold eller overgrep. For at sakene skal opplyses best mulig, foreslås det et lovfestet fritak fra taushetsplikt for barnevernansatte som skal vitne i en sak etter barneloven.

Jeg er svært enig i at mange saker som ikke egner seg for mekling i dag blir presset inn i et system saken ikke egner seg for. Små domstoler synes her i større grad ikke å ta inn over seg at å møte ved et meklingsbord og se hva man kan bli enige om ikke er heldig hvor barnet eller en av foreldrene er antatt utsatt for vold fra en som sitter i samme rom. Å måtte gå i dialog med den som har slått deg eller barnet ditt om minnelige løsninger, ofte med press fra dommer og sakkyndig, oppleves svært uheldig av mange i dag. Noen saker egner seg rett og slett ikke til mekling og bør avgjøres av domstolen etter bevisførsel. I slike saker er det naturlig og nødvendig at det er en viss avstand mellom partene for at saken skal bli verdig og betryggende behandlet. Rettstilstanden i dag er absolutt ikke bra og man bør kanskje gå så langt som å gjøre det til hovedregel at slike saker ikke skal mekles og bare unntaksvis ved vurdering åpne for mekling. Partene har tross alt på forhånd meklet på familievernkontoret og snakket mekling/forlik med sin advokat dersom de har det.

Det er svært formålstjenelig at retten oppnevner advokat i tilfelle der barnets velferd kan være i fare. En slik advokat bør ha vide fullmakter til å snakke med personer rundt barnet slik som barnehage eller skole. Evt andre som kan tilføre barnets sak noe. Loven er veldig opptatt av at barnet skal høres, ha en stemme og at avgjørelser skal være til det beste for barnet. I større grad utstyre barnet med egen advokat vil sette fokus på det egentlige temaet og tilføre en del saker som blir usakelig og følelsesladdet en vinkel som sårt mangler i dag. Det som blir vanskelig er når barn er svært unge og informasjon må styres gjennom en verge. Da står man i fare for å bli to advokater mot en på siden til den som mener seg å være den svake part.

 

 

 

 

NOU 2009:22 – Det du gjør, gjør det helt – Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge

NOUen setter fokus på bedre samhandling mellom barnevernet, helse- og omsorgstjenester, barnehager og skoler, justissektoren og øvrige tjenesteområder som NAV-kontorene, utekontakter, familievernkontorer.

Av utvalgets mandat fremgår:

Bakgrunn

Barn og unge med store og sammensatte problemer har behov for hjelp fra flere tjenester. Noen barn opplever å bli skjøvet fra tjeneste til tjeneste, der ingen tar ansvar. Andre får hjelp fra flere instanser, men hjelpen er ikke koordinert. Behovet for et helhetlig tilbud til barn og unge i kommunene er derfor stort.

Både 1. og 2. linjetjenesten gir hjelp til ut­satte barn og unge. Tradisjonelt har 2. linjetjenesten mer spesialisert kompetanse og ekspertise og kan gi råd og veiledning til det kom­munale tjenesteapparatet. Forskning har vist at for eksempel kulturforskjeller, motstridende målekriterier, samt skjev maktbalanse i de ulike tjenestene, kan hindre samarbeid. For å gi helhetlig og koordinert hjelp tidlig nok må det utvikles et bedre samarbeid mellom tjenestene, både på statlig og kommunalt nivå.

Ved kongelig resolusjon av 29. juni 2007 ble det oppnevnt et utvalg som skal se på hvordan en kan få til bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov (Midtlyng-utvalget). Utvalgene har i noen grad overlappende mandat. Utvalgene må derfor være i kontakt med hverandre underveis i prosessen.

Utvalget må holde seg løpende orientert om annet relevant pågående arbeid i departementene.

Hovedmålsetting

Tidlig innsats overfor utsatte barn og familier er av stor betydning for å gi barn stabile og trygge rammer for utvikling og vekst. Departementene har derfor som mål at barn og unge skal få helhetlig og koordinert hjelp til rett tid. Tiltak bør ligge på et lavest mulig nivå.

Gjennom utredningen skal det foretas en grundig vurdering av mulighetene for et systematisk og forpliktende samarbeid mellom kommunale og statlige tjenester 1 som gir hjelp til utsatte barn og deres foreldre. Utredningen skal ta for seg alle sentrale områder innenfor samordning og samarbeid. Følgende prinsipp fra regjeringens strategi for fornying av offentlig sektor skal ligge til grunn for utvalgets arbeid: «Betre organisatorisk samordning skal sikre at dei som treng eit meir omfattande og samansett velferdstilbod, får ein enklare kvardag».

Områder som skal vurderes

1.Gjennomgå dagens muligheter for og krav til samarbeid og samordning både mellom kommunale tjenester og mellom kommunale og statlige tjenester.

2.Vurdere hvordan tjenestene kan organiseres på en måte som gjør at barn og foreldre opplever at det er «en dør inn» når de trenger hjelp fra flere tjenester. Utvalget skal vurdere strukturer utover dagens organisering.

•Hvordan kan samarbeidet organiseres for at en instans skal ha koordineringsansvaret

•Hvordan oppnå forankring av forpliktende samarbeid både på politisk og administrativt nivå

•Hvordan kan samarbeid og samordning ivaretas i små kommuner.

3.Vurdere hvordan plikten til samarbeid kan nedfelles i lovverket og hvordan de ulike lovene må harmoniseres på dette området.

4.Gjennomgå dagens lov- og regelverk på området, herunder spørsmålet om hvordan taushetsplikten praktiseres.

•Foreslå eventuelle lovendringer i tråd med hovedmålsettingen

5.Gjennomgå rutiner og eventuelle økonomiske hindringer for samarbeid

•Foreslå eventuelle endringer

6.Vurdere økonomiske og administrative konsekvenser for utvalgets tilrådinger. Minst ett av endringsforslagene skal bygge på forutsetningen om uendret eller redusert bruk av ressurser.

NOU 2009:22 – Det du gjør, gjør det helt – Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge (LAST NED I PDF FORMAT)

Endringer i barneloven: Ny definisjon av «vanlig samvær»

«Vanlig samvær» har over lengre tid vært definert slik i barneloven § 43:

Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.

Etter 01.07.2010 trer følgende ordlyd i kraft i stedet:

Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Normalordningen er således på papiret utvidet. Når jeg sier på papiret så er det fordi alle barnesaker skal avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Dette er presisert i praksis og teori (slik er også hverdagen i retten.) I dette ligger at en mal ikke kan tres over en utall antall saker som har en mengde forskjellige elementer. Som mange andre er jeg derfor svært kritisk til ordbruken «vanlig» og en begrep som «utgangspunkt» hadde passet bedre.

Mulig gir betegnelsen «vanlig samvær» en forhåpning hos enkelte som ikke vil bli møtt i retten eller i utenrettslig sammenheng. Betegnelsen «vanlig samvær» kan også være med å mote opp til rettmessig kamp eller gi drahjelp til parter som ordner samværsavtale uten hjelp fra advokater eller andre.

Innenlands flytting: NOU 2008:9

Dette er et utdrad fra side 54 til 58 i NOU 2008:9 Med barnet i fokus. Utdraget er gjengitt ordrett og er ikke redigert av meg. En NOU er en utredning (Norges Offentlige Utredninger) og er ikke et vedtak av stortinget. NOUen gir derfor en indikasjon på hva som kan bli lovendringer, men ingen garanti. Du kan laste ned hele NOU 2008:9 her

Selv om spørsmålet om barnet skal gå i barnehage i visse tilfelle kan by på utfordringer, fremstår det for utvalget som klart at avgjørelsen om lokalisering i landet står i en særstilling. Til tross for at bostedsforelderen ikke har adgang til å foreta flytting som hindrer den andre forelder i å utøve avtalt eller pålagt samvær, vil det i praksis kunne oppstå vansker og begrensninger i kontakten mellom bar-net og forelderen dersom foreldrene bor langt fra hverandre. Med utgangspunkt i barnets beste, kan det oppstå spørsmål om det bør være fritt fram for den av forelderen som har barnet fast boende hos seg å flytte til en annen del av landet, med de konsekvenser dette kan ha for barnets rett til samvær med den andre forelderen. For forelderen med samværsrett, kan en slik flytting medføre at denne kan se seg nødt til å flytte etter dersom samværet i rimelig utstrekning skal kunne opprettholdes. Å flytte etter vil imidlertid kunne være problematisk dersom det på det aktuelle stedet for eksempel er lite relevante jobber eller vedkommende forelder også har samværsforpliktelser eller bor sammen med andre barn på det sted vedkommende allerede er bosatt.

Også for dette spørsmålets vedkommende er det klart at barnets beste må være avgjørende. Utvalget legger til grunn at det i de fleste tilfeller vil være til barnets beste at det har regelmessig kontakt og en forutsigbar samværsordning med den av foreldrene som det ikke bor fast hos. Dersom en av foreldrenes flytting medfører at barnet i praksis mister viktig foreldrekontakt og omsorg, kan skadevirkningene bli betydelige. Ikke minst kan dette være tilfelle dersom flyttingen skjer i kjølvannet av et samlivsbrudd hvor barnet gjerne er i en ekstra sårbar situasjon.

Det er ellers utvalgets inntrykk at spørsmålet om innenlands flytting forekommer ofte og ikke sjeldent er en problemstilling som er kime til konflikt mellom foreldrene etter et samlivsbrudd. Man ser også problemstillingen ofte i rettsapparatet, særlig hvor en flytting allerede er gjennomført og den andre forelder har tatt til motmæle og hevder flyttingen var rettsstridig. At sistnevnte forelder overhodet ikke har fått noe forvarsel om flyttingen, er ikke uvanlig.

Utvalget er imidlertid klar over at det i noen situasjoner ikke nødvendigvis er til barnets beste at foreldrene bor nær hverandre. Det kan for eksempel være tale om barn eller forelder som utsettes for fysisk eller psykisk vold også etter et samlivsbrudd. Dette må man også ta høyde for ved vurderingen av hvordan flyttereglene skal utformes.

En forelder kan ha mange grunner til å flytte. Det kan for eksempel være at vedkommende har fått jobb eller kjæreste et annet sted i landet. Etter utvalgets oppfatning verken kan eller bør hensynet til forelderen være avgjørende for om flytting bør skje, dersom dette ikke er i samsvar med barnets beste. Utvalget er således ikke enig i standpunktet i den danske utredningen om at «[h]ensynet til denne forælders mulighed for fleksibilitet i forhold til sin livssituasjon»6 bør tillegges utslagsgivende vekt når regelverket skal utformes. Å ha barn medfører at man må legge forholdene til rette for bar-net også etter et samlivsbrudd. I de fleste tilfelle vil det være til barnets beste at foreldrene bor i rimelig nærhet av hverandre slik at barnet kan ha god kontakt med dem begge. I dag har adgangen til å flytte med barnet nærmest karakter av å være en rettighet for bostedsforelderen.

Det er utvilsomt et problem at barneloven i dag ikke har regler som hindrer at en forelder kan flytte med barnet uten verken å informere eller innhente samtykke fra den andre. En flytting vil ofte medføre at samværsretten til den andre blir vanskelig eller umulig å gjennomføre. Barneloven § 46 gir riktignok den samværsberettigede en rett til å bli hørt før den andre forelderen tar avgjørelser som «vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelagere å utøve samværsretten.» Utvalget er imidlertid i tvil om denne bestemmelsen har virketetter sin hensikt. Manglende overholdelse av informasjonsplikten etter denne bestemmelsen er heller ikke sanksjonert.

Utvalgets medlemmer, alle med unntak av Rusten, er kommet til at reglene om innenlands flytting bør endres slik at de i større grad sikrer at flytting ikke kan skje uten den andre forelders kunnskap. Dagens regler kan skape en unødig usikkerhet og redsel for at en av foreldrene uten forvarsel flytter med barnet til en annen del av landet. Denne usikkerheten kan igjen virke konfliktopptrappende og hindre at fornuftige samværsavtaler inngås i minnelighet. Ettersom barnets beste skal legges til grunn ved vurderingen av hvor barnet skal bo, er det heller ikke åpenbart at en forelders handlinger i forbindelse med selve flyttingen medfører at den andre forelderen vil nå fram i etterfølgende søksmål om endring av avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast. Tvert imot kan innrettelseshensyn og ønsket om å unngå ytterligere miljøendringer tale for at barnet blir boende.

Utvalget vil også peke på at ved flytting til utlandet må begge foreldrene samtykke dersom de har felles foreldreansvar, jf. barneloven § 40 første ledd andre punktum. Selv om flytting til utlandet kan reise særskilte spørsmål knyttet til statsborgerskap, språk etc., vil det i mange tilfelle være vanskelig å se noen grunn til å behandle innenlands og utenlands flytting ulikt. Norge er et langstrakt land med store avstander, og en flytting fra for eksempel Oslo til Kirkenes vil kunne være minst like problematisk som en flytting fra Oslo til Stockholm eller København.

Utvalgets flertall – Cassidy, Ellingsæter, Lorentzen, Musæus, Strandbakken, Thuen og Unneberg – mener at en forelders beslutning om å flytte innenlands med barnet bør ligge under foreldreansvaret. Ved felles foreldreansvar må derfor begge foreldre samtykke dersom flytting med barnet skal kunne skje. Forutsetningen er imidlertid at flyttingen i vesentlig grad vanskeliggjør samværet mellom barnet og den forelderen som ikke flytter. Flytting over kortere avstander vil derfor som regel ikke kreve samtykke. Flertallet legger til grunn at praksis knyttet til bestemmelsen i barneloven § 46 her kan være relevant. Det forutsettes dessuten at det er tale om vanskeliggjøring av et samvær som allerede er etablert når spørsmålet om flytting blir aktualisert. Det må imidlertid kunne tas hensyn til planlagte, men ikke igangsatte samvær. Dersom samvær ikke er etablert, må den forelder som vil motsette seg flytting kunne sannsynliggjøre at samvær vil bli igangsatt i nær fremtid dersom flytting ikke skjer. Hvis partene ikke blir enige om flyttespørsmålet, bør dette kunne prøves av en domstol, jf. nærmere om dette nedenfor i kapittel 8.4.