Sakkyndige skal ikke foreslå en sakkyndig utredning

sakkyndige skal ikke foreslå utredning

Tidvis og ved forskjellige domstoler har jeg opplevd en sakkyndig selv ta ordet etter å ha vært oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1 å ta ordet å si at i denne saken tenker vedkommende at det er nødvendig med en utredning. Noen ganger fulgt opp med at vedkommende kan gjøre en slik jobb og noen ganger at andre må ta den jobben. Det bør være åpenbart hvorfor det er problematisk når sakkyndige foreslå inntektsmuligheter for seg selv, men det er uansett ikke sakkyndiges rolle eller oppgave i en oppnevning etter nr. 1, på eget initiativ, å komme med en oppfordring om en full utredning.

Det er dommeren i samråd med advokatene som skal ha en mening om hvilke bevis som vil kunne opplyse saken. Sakkyndige fremstår dessuten mindre nøytral når sakkyndige allerede før en eventuell utredning har startet mener at det er forhold ved saken som krever sakkyndighet. En jobber da med en antakelse som kan være lettere å bekrefte enn å avkrefte. Foreslår sakkyndige en utredning så vil en dommer nesten alltid være enig. Som et minimum burde det da være automatikk i at en annen sakkyndig oppnevnes.

Kan det straffe seg å være samarbeidsvillig?

barnerett, sakkyndig rapport, foreldrekonflikt

Ofte i saksforberedende møter, gjerne det første meklingsmøtet som er i en sak etter barneloven, så kommer alle aktørene med noe begrenset kjennskap til saken. Foreldrene kjenner sakens kjerne og historie, men spesielt dommeren og den sakkyndige har begrenset kunnskap om hva som er problemene i saken. Som vanlig møter man et press på å finne løsninger. Presset varierer fra sak til sak og dommer til dommer (og domstol til domstol), men et visst press er det alltid. Hvis man ikke kan bli endelig enig så kan man vel bli enig om noe midlertidig? Kan man ikke bare gå med på å følge en løsning, f.eks. om delt bosted videre selv om man har en del legitime bekymringer? Noen lar seg ikke rikke, føler seg nesten urimelig, men vet det er riktig å står i stormen. Mange, derimot, velger å gå med på en forsonende løsning som ofte er likedeling av tid eller nær likedeling av tid. Så skal det i den midlertidige perioden (frem til neste rettsmøte som kan være et nytt saksforberedende møte eller hovedforhandling) som regel gjøres en jobb. Denne jobben er det ofte sakkyndige som gjør f.eks i form av en utredning, men kan også være noen lette observasjoner som ikke krever full utredning. Jobben kan også tillegge andre som å innhente dokumenter fra politi, barnevern, psykiatri osv. Når man da kommer til neste rettsmøte har det ofte gått bra. hvorfor skulle det ikke det? alle følger med, sakkyndige har kanskje vært på besøk og kanskje er det andre faktorer som tilsier at man har holdt seg rusfri eller ikke har hatt noen episoder som var vanlig før. Med andre ord, det som har vært den typiske situasjonen er nødvendigvis ikke den typiske situasjonen i en tre måneder lang prøveperiode der man blir evaluert. Så møtes man igjen og alt synes å gå bra. Man skal jo tross alt se på nåsituasjon og ha prognoser om fremtiden. Historien lar vi nesten alltid ligge i disse forhandlingene. Det blir vanskelig for den som er bekymret å stå ved sine bekymringer og presset på å forlike saken endelig blir desto større og man har kanskje en dårlige sak nå enn da man stevnet saken. Da var det mange eksempler på uholdbar adferd, men nå har jo en sakkyndig sett på saken og ikke sett det samme.

Det som ofte skjer når slike forlik inngås er at det kommer endringssaker til retten senere. Man har inngått forlik basert på noen falske premisser, altså at ting under observasjonstiden er lik slik ting er når ingen følger med og over tid. Dette bør både føre til refleksjon rundt sakkyndiges kvaliteter. Ser man forbi begrensningene i sitt eget oppdrag. Klarer man å se at en situasjon ikke kan bedømmes alene basert på egne erfaringer? Jeg ser en tendens til at sakkyndige for tingretten i mindre grad nå enn før baserer seg på komparenter og dokumenter. Det tror jeg fører til betydelig svakere arbeid. Det må nok erkjennes at det i de flestes liv vil være mennesker med bedre innsikt i fungeringen enn det sakkyndige vil klare å avdekke på et par hjemmebesøk. Ta for eksempel et rotete og grisete hjem. Det vil en sakkyndig nesten aldri avdekke, for hvem rydder vel ikke når psykologen skal komme hjem på observasjon. Men hva om det regelmessig er svært grisete hjemme og komparenter ikke slipper til? Hva kunne blitt avdekket av en slik opplysning og betydningen for barnas beste? Det blir som å bare forholde seg til rustester som tas når den som mistenker for å ruse seg ønsker å ta testene. Frivillig testing. Meningsløst. Gir ingen informasjon.

Ofte sitter man da igjen med tanken at bekymringene, den reelle situasjonen, det man faktisk vet av risikomomenter hadde vært lettere å formidle til retten uten en sakkyndig rapport som er planlagt, ofte gjennomført over en kort periode, som ikke klarer å tilfeldig fange problematikken den ene forelderen har opplevd konsekvent over tid.

Spørsmål om dommer og sakkyndiges habilitet

sakkyndiges habilitet

Et spørsmål som regelmessig kommer opp i saksforberedende møter når man skal gå over til hovedforhandling er om dommeren som har hatt de saksforberedende møtene er habil til å dømme i hovedforhandlingen og om sakkyndige som har hatt meklerrolle etter § 61, første ledd nr. 1 kan utrede saken etter nr. 3.

I noen tingretter er det så vanlig å holde separate møter mellom partene når det mekles og at det er sakkyndige som gjør den jobben at det skal svært mye til for at dommeren kan gjøre seg inhabil. Det er selvfølgelig mulig at dommeren har gått vel langt i å uttrykke sin mening i saken eller har adressert den ene parten på tomannshånd på en slik måte at dommeren ikke lengre er habil. Dommeren skal som hovedregel forholde seg til det som kommer frem under hovedforhandlingen og tar ikke notater til bruk senere i de saksforberedende møtene. Det skal derfor være uproblematisk å skifte dommer om forhandlingene strander. Noen tingretter virker å ha dette som hovedregel, mens andre synes å ha som hovedregel at samme dommer følger prosessen så lenge ingen motsetter seg det. Det er selvfølgelig et ressursspørsmål også da noen tingretter bare har 1-2 dommere.

Når det gjelder sakkyndige derimot er det min oppfatning at hovedregelen må være at den sakkyndige som har forsøkt å mekle mellom partene etter nr. 1 ikke kan utrede saken etter nr. 3. Det er svært forskjellige roller som inntas og det vil påvirke hvordan klientene forholder seg til den sakkyndige i mekling dersom de vet at det er mulig at vedkommende skal utrede saken senere. Videre vil det være nærliggende å tro at opplysninger som gis under andre forutsetninger i særmøter kan virke inn på utredningen.

Det som derimot synes å gå igjen er at sakkyndiges habilitet eller bruk av sakkyndige i ny rolle tas opp i åpent møte og at mange kvier seg for å gi uttrykk for mistillit eller ønske om å bytte når de blir spurt foran sakkyndige. Dette bør unngås. Det samme gjelder spørsmål om dommerens rolle videre. Her bør det gis frist til partene for å uttale seg noen dager senere.

Sakkyndiges rolle

De fleste tingretter synes å ha gått bort fra å bestille konklusjoner fra sakkyndige. De unnlater det fra sine mandater og de fleste advokater synes enige i at det ikke er sakkyndiges plass å konkludere med hvilket samvær det skal være eller verre, hvor fast bosted skal være. Hele poenget med at saken er brakt inn for domstolene er fordi systemet er lagt opp rundt at dette er juss hvor jurister avgjør ut fra de lovkilder som er naturlig i den enkelte problemstilling hva som skal være konklusjonen. Sakkyndiges vurdering skal være en psykologfaglig tilrådning knyttet til risikomomenter i saken. Det kan være overgrepsfare, rusavhengighet, vold osv. Dette vil ofte være områder som psykologer er bedre til å vurdere (ikke alltid. En jurist med lang erfaring med lignende saker kan ha bedre grunnlag for en slik vurdering enn en uerfaren psykolog.)

Likevel ser man innimellom at sakkyndige går utenfor sitt mandat og konkluderer. Jeg mener barnets beste vil være å bo fast hos mor… Dette er ikke greit. selv om dommeren ikke plikter å følge en slik tilrådning så er det en uheldig påvirkning av resultatet som man ikke vet om spiller inn på dommerens vurdering. Det kan være mange grunner til at sakkyndiges vurdering av spørsmålet ikke er interessant. Ikke bare kan det være at dette ikke er en mening som er bestilt i mandatet, men avgjørelsen er juridisk og de sakkyndige jeg har sett tar ikke forbehold om at de ikke kan det juridiske eller presiserer at dette kun er basert på en del av helhetsvurderingen som knytter seg opp til den kjennskapen sakkyndige har til saken og med en annen faglig vinkel enn den som avgjør saken.

Det er selvfølgelig hyggelig for den parten som har sakkyndiges konklusjon på sin side, men heldigvis ser man mer og mer at dommere tør ha en annen mening enn sakkyndige og at dommere tør kritisere sakkyndige dersom deres vurdering er tynn eller svak. Det kan være slik mange saker nå lider under, at sakkyndige er svært sen med å komme i gang med sitt arbeid slik at det blir siste-liten-arbeid med enormt potensial for å overse eller glemme viktige momenter. Det kan selvfølgelig også rett og slett være god gammeldags uenighet. Uansett anser jeg det riktig at bruken av sakkyndige forsetter utviklingen i retning av ikke å ville ha deres konklusjon om påstandene i saken.

Kanskje bør vi i større grad begynne å ta inn i mandatene at sakkyndige «ikke skal konkludere» de påstander som fremkommer i stevning og tilsvar.

 

 

Valg av sakkyndig

Valg av sakkyndig

I økende grad ønsker retten innspill fra advokatene i valget av sakkyndig. I planleggingsmøtene blir man gjerne spurt om det er sakkyndige man ikke vil ha og om det er sakkyndige man mener er egnet i den konkrete saken. Advokater som har vært i den aktuelle tingretten flere ganger tidligere har her en fordel da det er umulig å ha en mening om sakkyndigsituasjonen i en tingrett man ikke har vært i før. Vi i Advokatfirmaet Wulff ha vært rundt i de fleste tingrettene i Norge i flere år og har nå unik erfaring med flere sakkyndige rundt om i landet.

Så hva er viktig når man velger en sakkyndig? Litt av svaret er åpenbart; at vedkommende er flink faglig. Hva det innebærer kan være vanskelig for en ikke-psykolog å vurdere, men har man hatt vedkommende noen ganger i retten får man etterhvert et inntrykk av det faglige nivået, men også hvilke egenskaper sakkyndige har som mekler osv.

selv tenker jeg at det er stor forskjell ofte på hvilken sakkyndig som er ønskelig i en oppnevning etter § 61, første ledd, nr 1 og etter nr. 3. Det vil si at det er stor forskjell på om sakkyndige skal mekle saken eller utrede saken. Noen tingretter presser nesten på partene til å akseptere at samme sakkyndig går fra rollen som mekler og over i utrederrollen, mens andre tingretter er helt på den andre yttersiden og automatisk bytter ut meklere som har meklet når saken skal utredes. Generelt er jeg for at mekler ikke utreder da rollene er så forskjellige.

I en meklerrolle er det viktig med en sakkyndig som har gode menneskelige, empatiske evner og som evner å få begge parters tillit. Her er fokus ofte å hjelpe partene å legge det vonde bak seg og søke nye gode løsninger i fremtiden. Noe som ofte handler om at partene føler seg forstått og tatt hensyn til.

som utreder derimot er det viktigere at man får kartlagt faktum grundig. Noen av de samme evnene er nødvendig for å «slippe til» på en god måte, men likevel er utrederrollen mer polariserende og innebærer oftere å løfte frem negative sider og konfrontere i større grad. En annen svært viktig faktor er at sakkyndige «er på ballen» – som for min del innebærer at de kan starte jobben med det samme. Flere sakkyndige som påtar seg oppdrag med 3-4 mnd frist starter arbeidet 3-4 uker før fristen og har i realiteten ikke muligheten til å gjøre en god jobb. At sakkyndige klarer å skrive fine store ord og begrunne sine standpunkt er greit, men å bli kjent med en situasjon vil alltid kreve tid. Hastverk og siste-liten-arbeid er aldri formålstjenelig i saker om barn. Ikke minst vil det kunne komme opplysninger i samtaler som krever innhenting av dokumenter som kan ta noen uker eller som krever flere komparenter. Det er også noe med å leve med informasjon og la informasjon modne i sitt sakkyndige sinn som kan føre til nye vinkler og prosesser. her syndes det betraktelig og jeg er nå opptatt i planleggingsmøtene med at den sakkyndige som skal engasjeres må svare på når han eller hun kan påbegynne arbeidet.

Andre viktige ting er om saken krever spesiell kunnskap. Det kan være autisme eller andre diagnoser som krever særlig kunnskap hos den sakkyndige. Det kan også være kultur i innvandrerfamilie som er viktig ikke blir feiltolket. Det er min opplevelse at stadig flere tingretter utenfor de største byene aksepterer at det velges sakkyndige som holder til et stykke unna da kostnadene (som tingretten tar) ikke blir noe særlig større.

Omsorg for og samvær med barn under 3 år

FOSAP – FORENINGEN FOR SAKKYNDIGE PSYKOLOGER, har gitt ut en veiledning om omsorg for barn under tre år når foreldrene ikke bor sammen. Her får rettsaktørene og foreldrene gode innspill til hva som er tilrådelig og hvilke hensyn som bør tas, når man diskuterer samvær og bosted for barn under 3 år.

Veilederen; Omsorg for barn under tre år når foreldrene ikke bor sammen

Trenger vi egentlig sakkyndig bistand i saksforberedende møter?

sakkyndigpsykolog

I nr.1 i første ledd i § 61 i barneloven står det

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Hovedregelen i § 61 er at man skal innkalle til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedregelen i lovbestemmelsen er ikke at det skal oppnevnes sakkyndig. Dette er noe retten kan gjøre.  Retten velger likevel i 99% av sakene å oppnevne sakkyndig i disse møtene. Hvorfor? I svært mange av disse sakene er det ren juridisk avgjørelse som skal tas eller det er psykologfaglige problemstillinger. Hvorfor kaster det offentlige bort så enormt mye penger på å oppnevne sakkyndige i sammenhenger hvor dette er fullstendig unødvendig? De fleste dommerne med en del erfaring (og det er de som bør ha sakene etter barneloven, ikke dommerfullmektiger) har bedre forutsetning for å mekle mellom partene enn det sakkyndige har. Dommerne kan jussen som regulerer konflikten og har ofte mye mer pondus mht å realitetsorientere parter. I de ikke helt små domstolene er det tilstrekkelig dommerbemanning til at habilitetsspørsmål ikke skal bli et problem.

Jeg tror at domstolene vil våkne opp på et tidspunkt å finne ut at det er overforbruk av sakkyndige i de saksforberedende møtene. I mange tilfeller er de ikke satt inn i saken på forhånd, de kan ikke bidra og de har ikke alltid personlige evner til å mekle mellom partene. Jeg vil tro at i halvparten av sakene jeg har burde det vært bare dommer tilstede i det saksforberedende møtet og dersom det viser seg at det skal gjøres sakkyndig arbeid så bør dette skje etter nr. 3. Da vil det ikke være habilitetsproblemer ved oppnevning av sakkyndige knyttet til arbeid etter nr 1 og man får utredet det psykologfaglige hvis nødvendig. Psykologen skal ikke overta for dommeren og være den som avgjør saken. Vi må tilbake til at dommeren tar avgjørelsene etter barneloven og psykologfaglig bistand hentes inn der det er åpenbart at det er psykologfaglige problemstillinger.

Jeg har opplevd domstoler som oppnevner etter nr 3 som hovedregel fordi det er lettere slik. Det er slik vi alltid gjør det er svaret. Mistanken min er at det er latskap. Gi meg en rapport så jeg kan skrive en dom eller da har vi et innpass inn i hjemmene som vi ikke tror partene klarer gjennom bevisføringen.

 

Når sakkyndige har en pleasingadferd

8

Et av de største rettssikkerhetsproblemene vi har i dag er saker etter barnevernloven hvor sakkyndige har blitt økonomisk avhengige av oppdrag fra et gitt barnevern. Det har fremkommet eksempler på barneverntjenster som har avsluttet sitt «samarbeid» med en sakkyndig da konklusjonen ikke var slik de ønsket. Det har fremkommet eksempler i min praksis hvor rapporter fra domstolen i sak etter barneloven § 61, første ledd nr. 3 avgis og fremstår nøytral, mens en parallell rapport er utarbeidet av sakkyndig med økonomiske bånd til barnevernstjenesten og er svært kritisk og polariserende.

Det er legitimt å stille spørsmål ved om det er greit at barneverntjensten innhenter sakkyndige rapporter på den måten det foregår i dag. Jeg har forståelse for at barnevernstjenesten ønsker å sikre sine vurderingen, men det er i praksis ikke det som alltid skjer. Mange ganger bestiller man begrunnelse for sine standpunkter og den økonomisk avhengige leverer. Det bør søkes nye løsninger for å sikre habilitet og økonomisk uavhengighet. Valget av sakkyndig må tas bort fra kommunen og plasseres et annet sted. Her kunne det vært et sentralt utvalg. Det kunne vært en avdeling i BUFetat eller det kunne vært noen som er helt uavhengig. Barnevernet tar da kontakt med instansen og får tildelt en sakkyndig som har kompetanse og er ledig. Praksisen med å groome en sakkyndig som etterhvert forstår hva det er man ønsker å bestille og som tjener flere hundre tusen på oppdrag fra enkelte kommuner er usunn. Dagens praksis er ikke tillitvekkende hos befolkningen.

Det er ikke slik at dette er kritikk for kritikkens skyld. Det er et reelt problem. Sakkyndiges vurderinger har alltid variert. Man kan få en vurdering i tingretten og en helt annen i lagmannsretten. En viss variasjon må vi tåle da det er vurderinger preget av skjønn. Det vi derimot ikke bør akseptere er at en part i en sak skal stå for valg av utreder og være den som betaler utreder. Hadde det vært den private part som fritt kunne velge sakkyndig og staten hadde tatt regningen hadde debatten vært fremme for lenge siden. Da hadde vi hatt bare barnevernkritiske psykologer som hadde en svært høy terskel for omsorgsovertakelse. Selvfølgelig. Det er slik disse ville fått oppdrag og tjent penger. På samme måte vokser det frem noen advokater som er høylytt barnevernkritiske for at de skal få masse klienter som ikke alltid er ressurssterke, men som jubler over at en fagperson kritiserer barnevernet. Det er ikke en sunn situasjon for rettssikkerheten.

 

Har sakkyndige en for fremtredende rolle i barnefordelingssaker?

mockups (705)Kvatliteten på faglig arbeid varierer like mye blandt barnevernansatte, sakkyndige, skoler, helsestasjoner og andre som har innvirkning på en sak etter barneloven eller barnevernloven. Til stadighet opplever jeg at ny sakkyndig er grunnleggende uenig med en tidligere oppnevnt sakkyndig. Variasjonen er så stor at det er grunn til å være alvorlig bekymret. Hvor en psykolog går langt i å krisedømme en situasjon kan neste sakkyndige som indersøke saken konkludere motsatt og «frikjenne» enkelte handlinger. Jeg tror ikke løsningen er at det oppnevnes to sakkyndige, selv om jeg er klar over at dette noen ganger blir gjort. Mulig det er et lite skritt i riktig retning, men jeg har opplevd at det blir en slags symbiose mellom disse to sakkyndige og lite selvstendighet. ed et tilfelle forstod jeg det slik at den ene hadde gjennomført feltarbeidet, mens den andre hadde skrevet rapporten. Hva er da poenget?

Løsningen ligger nok mye i at retten tar tilbake avgjørelsene i barnefordelingssaker. Det er faktisk slik at mye er juss og lovbestemt og ikke ren psykologi og varierende og uforutsigbart skjønn. Jeg tror barnefordelingssaker i fremtiden bør bruke mindre sakkyndige utredninger og mer sakkyndig meddommere. Da beholder retten stemmeretten sin og danser bare ikke etter takten satt av sakkyndige på forhånd.

Erfaringen med at staten skal ta kostnadene ved utredning i barnefordelingssaker

01.01.2014 ble det innført en endring i barneloven § 61, 2. ledd som endret kostnadansvaret for bruk av sakkyndig til å utrede en sak. Tidligere måtte partene selv dekke denne kostnaden, mens endringen la kostnadsansvaret over på staten slik som sakkyndig bistand i de saksforberedende møtene. I dag er altså både oppnevning etter § 61, første ledd nr. 1 og nr. 3 på statens regning. Det som ble spennende var å se endring av kostnadansvaret fra partene selv til det offentlige ville endre på terskelen for oppnevning. oppnevning etter nr. 3 er en «kan» regel. Det er dommerens skjønn som råder mht om oppnevning skjer eller ikke.

Jeg mener å se at bruk av sakkyndig til utredning i enkelte domstoler har gått ned som følge av denne lovendringen. Dersom de aktuelle tingrettene dette gjelder har budsjettmessige grunner til dette er det grunn til å stille spørsmål ved deres evne til å ivareta rettssikkerheten til den befolkningskretsen de råder over. At det er gitt noen veiledende ord i lovtekstendringen som gir føringer om å oppnevne sakkyndige etter nr. 3 hvor det er påstander om rus, vold o.l. synes å være mindre viktig for enkelte domstoler enn å være en budsjettvinner og ikke minst en effektivitetsvinner i statistikkampen om saksbehandlingstid. Dessverre ser jeg ofte i mange domstoler at prosessregler, spesielt i barneretten, som er tøyelige, blir tøyd for å pynte på både økonomi og behandlingstid.

Hva gjelder behandlingstid må nevnes at flere av de tingrettene som ligger øverst på listen over kort saksbehandlingstid stanser saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar, på tross av at man har berammet nytt saksforberedende møte frem i tid. Dette er feil. Det er ikke lov. Det gjøres alene for å pynte på saksbehandlingsstatestikk og er en unote. Nå synes det å gå samme vei med bruk av sakkyndige utredninger hvor tingrettene lar økonomiske hensyn kjempe med folks rettssikkerhet. Heldigvis gjelder dette ikke alle tingretter.