Barnebortføring er et fenomen med mange ansikter. Det kan være så enkelt som en forelder som uberettiget tar med seg sitt barn over landegrenser, en handling som bryter med den andre forelderens rettigheter, eller i enkelte tilfeller barnevernets. Denne typen barnebortføring er vanligvis knyttet til familieforhold og skjer når et barn ulovlig blir transportert over internasjonale grenser av en slektning.
For å fange opp ulike scenarioer har vi begrepet barnebortføring, som ikke bare dekker handlinger hvor barn ulovlig blir tatt med ut av landet, men også tilfeller der barn blir holdt tilbake ulovlig etter et tillatt opphold i utlandet. Betydningen av dette begrepet er dog ikke vid nok til å omfatte situasjoner hvor barn ulovlig blir flyttet innenlands.
En viktig presisering er at det vil bli ansett som en ulovlig handling å ta med barnet ut av landet uten samtykke, hvis barnets bosted er avgjort av barnevernet. Bortføringer fra barnevernet har sine egne juridiske rammer og konsekvenser.
Til tross for at det i hovedsak er foreldre som er involvert i barnebortføringssaker, kan det også være tilfeller der andre slektninger, som besteforeldre, står bak. Imidlertid regnes ikke kidnapping av barn utført av fremmede, selv om det kanskje kreves løsepenger, som barnebortføring i juridisk forstand.
Det er viktig å være klar over at det er situasjoner hvor en forelder lovlig kan reise med barnet ut av landet. Spesifikk informasjon om dette kan hentes fra norske regler og lover.
Å klassifisere en handling som en ulovlig barnebortføring krever at visse betingelser oppfylles. For det første, må den forelder som har blitt igjen ha del i foreldreansvaret. Videre må barnet ha hatt sin faste bostedsadresse i landet som ønsker barnet returnert. I noen tilfeller, selv om den gjenværende forelder ikke deler foreldreansvaret, vil en rett til å forby flytting oppfylle betingelsene fastsatt i Haagkonvensjonen 1980, og anses som en ulovlig barnebortføring.
Foreldreansvaret, som oftest er fastsatt av reglene i barnets bostedsland, er en viktig komponent i barnebortføringssaker. For barn bosatt i Norge, avklares foreldreansvaret av barneloven, barnevernloven, eller av en avtale mellom foreldrene, eller av en domstolsbeslutning.
Hvor barnet bor, er et nøkkelaspekt for å fastslå om det foreligger en ulovlig barnebortføring. I noen tilfeller kan det være utfordrende å bestemme barnets faste bosted, spesielt hvis barnet har bodd i flere land. Her er Haagkonvensjonen tydelig; det er barnets faktiske bosted som teller.
Når det gjelder internasjonale lover og konvensjoner om barnebortføring, er Norge tilknyttet både Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 og Europarådskonvensjonen av 20. mai 1980, samt en nordisk konvensjon for de nordiske landene. Disse konvensjonene er implementert i norsk lov gjennom Barnebortføringsloven.
Avhengig av om barnet ditt er bortført til/fra et land som Norge har en konvensjonsavtale med, vil type assistanse fra norske myndigheter variere. Justis- og beredskapsdepartementet bistår i saker mellom konvensjonsland, mens Utenriksdepartementet tar seg av saker der Norge ikke har en konvensjonsavtale med landet barnet er bortført til.
Politiet spiller også en viktig rolle i disse sakene. De kan forhindre bortføring, assistere med å lokalisere barnet eller den som har bortført, og motta anmeldelser og savnetmeldinger.
Barn på vandringsveier er et komplekst og alvorlig fenomen. Denne bloggposten har søkt å belyse noen av de juridiske aspektene ved grensekryssende barnebortføringer. For mer dyptgående informasjon, se lenkene til relevante juridiske og departementale ressurser.