Delt fast bosted er et av de temaene som oftest kommer opp i henvendelser til meg. Rettstilstanden i dag er at domstolene har adgang til å idømme delt fast bosted, noe de ikke hadde før 1. juli 2010, men at de svært sjeldent benytter seg av muligheten. Det fremkommer av lovbestemmelsen, barneloven § 36, at delt bosted bare skal idømmes når det er særlige grunner til å gjøre det.
Barneloven § 36.Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
Det er altså en snever unntaksregel som bare skal anvendes når det er godt bevisgrunnlag for at dette vil være den beste løsningen for barna det gjelder. I forarbeidene (Ot.prp. nr 104 (2008-2009) vises det til forskning fra Institutt for samfunnsforskning hvor det pekes på aat visse betingelser må være oppfylt for at delt fast bosted skal fungere bra.
…blant annet at foreldrene samarbeider godt, at barna selv ønsker en slik ordning, at hjemmene ligger nær hverandre og at begge foreldre stiller opp i forhold til fritidsaktiviteter og skole.
Løsningen er forbeholdt barn fra syv år og opp. I Ot.prp. nr 104 (2008-2009) skrives det til slutt i omtalen om ny § 36
Når det gjelder barn under syv år finnes det ikke tilsvarende forskning. Så små barn må antas å være mer sårbare og ha større behov for stabilitet. I tillegg vet man mindre om hvilke forutsetninger de har behov for at skal være til stede for at delt bosted skal fungere bra. Departementet mener derfor at det må stilles strengere krav, og at det som et utgangspunkt vil være uaktuelt å idømme delt bosted for barn under syv år.
Når det gjelder barn under 3 år har også psykologforeningen gått ut imot en delt fast bosted som løsning: Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år