Det er lovfestet i barneloven at avgjørelser etter loven skal være til barnets beste. Dette er en overordnet norm som er tatt inn som første bestemmelse under saksbehandlingsreglene i barneloven for å vise vei.
Barneloven § 48. Det beste for barnet
Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.
I forarbeidene til barneloven § 48 (ot.prp.nr29 (2002-2003) heter det:
«Ordlyden omfatter også «handsaminga» av barnefordelingssakene. Dette er for å presisere at barnets beste også skal legges til grunn for saksbehandlingen, og ikke bare ved avgjørelsen av de materielle spørsmål. Således skal det eksempelvis ved valget mellom de ulike virkemidler etter § 61 første ledd tas hensyn til hva som kan lede til løsninger som er de beste for barnet.
Inn under hensynet til barnets beste ligger også at behandlingen av saken skal skje så raskt som mulig. Det innebærer at det vil være i strid med bestemmelsen dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken, jf bl.a kap. 4.3 og 4.5.
Bestemmelsen gjelder for alle som arbeider med eller har oppdrag i forbindelse med en barnefordelingssak, dvs. både dommere, advokater, sakkyndige og meklere.»
Forpliktelsene om å ha det beste for barna som et ledende hensyn er også konvensjonsbasert og forplikter mange land. I FNs barnekonvensjon av 20.11.1989 ratifisert av Norge 08.01.1991 heter det:
Artikkel 3
- Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige
eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter
eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende
hensyn. - Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som
er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene
og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner
som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe
alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål. - Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret
for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder
som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til
sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert
tilsyn.