Påstand: Dommeren må holde tilbake generaliserende formaninger når saksforholdet er uavklart og rammen for mekling ikke er forsvarlig.
Saksforberedende møter etter barneloven skal klargjøre tvistepunkter, vurdere videre saksbehandling og—der saken er egnet—fremme løsninger gjennom mekling. Lovgiver har plassert disse møtene tidlig, nettopp for å sikre retning og fremdrift. Disse rammene gir ikke dommeren mandat til å likestille alle saker i form og tone. Når konflikter om barn håndteres med gjenbrukte budskap om «samarbeid», og med moralske pekefingre før faktum er kartlagt, kan det bryte med både formålet med møtene og grunnleggende krav til dommeratferd.
Dommerens ansvar omfatter å vurdere om saken faktisk er egnet for mekling. Det finnes situasjoner der trykk på «samarbeid» ikke bare er misvisende, men skadelig. Foreligger det påstander om vold eller seksuelle overgrep, pågående politietterforskning, alvorlig rus- eller psykiatriproblematikk eller andre forhold som reiser barnevern- eller straffeprosessuelle spor, er standardiserte samarbeidstaler dårlig tilpasset sakens karakter. Faglige veiledere fremhever at slike saker normalt ikke egner seg for rettsforlik og bør identifiseres tidlig. Det krever nøkternhet og struktur, ikke formaning.
Det saksforberedende møtets mandat er ikke å forenkle komplekse realiteter inn i en felles moral. Mandatet er å sikre at saken får riktig prosess, riktig tempo og riktige virkemidler. I saker med risikomomenter må dommeren raskt vurdere behovet for midlertidige avgjørelser, innhenting av sakkyndig bistand, separat møteføring og—i ytterste fall—om det er andre rettslige spor som ivaretar barnets umiddelbare beskyttelsesbehov bedre enn en alminnelig mekling. Den faglige disiplinen består i å holde igjen generelle taleøvelser til fordel for konkret prosessledelse.
Et kjernepunkt i dommerrollen er tillit. Etiske prinsipper for dommeratferd vektlegger både upartiskhet og respekt for partene. Respekt forutsetter at retten viser reell forståelse for sakens situasjon og for partenes belastning. I møte med en forelder som påberoper seg å være utsatt for overgrep, eller der den andre forelderen er siktet, risikerer dommeren å svekke tilliten hvis budskapet primært er at «alle må skjerpe seg og snakke pent». Slike fraser kan oppleves som bagatellisering av risiko og som en forventning om normalisering før faktum er undersøkt. Det er vanskelig å reparere tillitstap som oppstår tidlig i prosessen.
Det kan innvendes at dommere med stor saksmengde utvikler en kommunikativ økonomi—en standardpakke som «pleier å virke». Men stordrift passer dårlig for konflikter som utspiller seg i barns liv. Barneloven og tilhørende forarbeider og veiledere gir ikke rom for å gjøre saksforberedende møter til seremonier med fast dramaturgi. Korrekt bruk av møtet forutsetter at dommeren ser saken for det den er: et prosessuelt veikryss som må håndteres med juridisk presisjon og situasjonsforståelse.
Der saken faktisk er egnet for mekling, krever også det skreddersøm. Å mekle i foreldretvister er ikke å fordele skyld; det er å skape handlingsrom som tåler tid og endringer, uten å kompromisse med barnets sikkerhet. Dette betinger en oppdatert vurdering ved hvert møte: Hva er opplyst? Hva gjenstår? Er premissene endret siden sist? På denne måten blir språket som brukes i retten, ikke en sjangerøvelse, men en funksjon av faktum og rettslige valg.