Familievernets støtte til foreldre i fosterhjemsituasjoner”

I skyggen av fortvilelsen, når familiekjærligheten opplever en grusom separasjon, når barna forsvinner i systemets dype labyrint, er det hjelp å få – og det er gratis. Kristi J. Solheim, som vandrer mellom disse skyggene som en bauta av støtte og hjelp, bygger broer for disse foreldrene gjennom hennes yrke som familieterapeut ved familievernet i Sør-Rogaland.

I den juridiske landsbyen står advokatene på utkikk, som oppmerksomme falker, med klientenes skjebner i sine hender. Deres tillit er ofte en enestående kraft som kan omfordele viktig informasjon, noe som kan være livgivende for både foreldre og barn i disse utfordrende tider.

Det er i denne arenaen at familievernets rolle blir uvurderlig. Det er et offer av hjelp, en frivillig støtte til foreldre hvis barn er i barnevernets varetekt. Dette er et tilbud som ennå er lite kjent blant dem som trenger det mest.

Kaoset av omsorgsovertakelse, hvor foreldre nekter å gi opp, fører til juridiske maraton. Årene renner bort i rettssalens kjølige luft, belastningen på de involverte, er uendelig. I slike tider av håpløshet og fortvilelse, er det et økende behov for å styrke foreldre-barn-relasjonen, et behov som har fått sin rettmessige anerkjennelse i den kommende revisjonen av barnevernloven.

Men det er en stigende tidevann av misforståelser og konspirasjonsteorier på sosiale medier, som ofte skygger foreldrenes vei mot gjenforening. Deres intensjoner blir vridd i retning av økt konflikt og radikalisering, noe som forvandler deres reise til et mørkt labyrint.

Men på denne veien er det en stråle av håp, et alternativ – Familievernet. Tidlig tilgang til denne informasjonen kan være en guidepost som fører foreldrene til en tryggere vei mot gjenforening med deres kjære.

Omsorgsovertakelse er en traumatisk opplevelse, mer som et arr som forblir med foreldre, uavhengig av deres sosiale og økonomiske status. I tillegg til den personlige smerten, er det samfunnsmessige kostnader, idet mange faller på kanten av samfunnet, kjemper med helse og økonomiske problemer.

Dette er ikke bare en kamp på et juridisk nivå, det er en følelsesmessig krig. Familievernet tilbyr et standardisert samtaleforløp for å håndtere denne tredelte utfordringen: juridisk, emosjonell, og støtte for en konstruktiv foreldrerolle.

Åpningen skjer i avklaringstimen, hvor familievernets rolle er nøye beskrevet, deres konfidensialitet trygg, og muligheten for samarbeid med barneverntjenesten blir diskutert. Deretter blir det skapt et rom for foreldrene til å uttrykke sin historie, deres smerte. Dette etterfølges av avklaring av hjelpebehov, hvor terapeuten og foreldrene utformer et mål for prosessen, om det er fokus på foreldrestøtte, livsmestring, nettverksarbeid eller likepersonsarbeid.

Avslutningssamtalen, en tid for refleksjon, fremhever de endringer som har skjedd og feirer de små seirene mot gjenforening, mot håp.

Familievernet, selv om det tar små skritt, etterlater store fotavtrykk. Foreldrene som har mottatt denne hjelpen, uttrykker en dyp tilfredshet, en forbedring av samvær med barna, en styrking av samarbeidet med barnevernet og fosterforeldrene.

I noen tilfeller fører dette til gjenforening, for noen en utvidelse av samvær, og for noen, en aksept av den nye normalen. Selv de som ikke kunne følge opp tilbudet, gir positive tilbakemeldinger. Det er ikke en enkel vei, men det er en vei mindre ensom, en vei fylt med støtte og forståelse.