Rettslig ramme
Utgangspunktet er bevisforbud ved lovbestemt og profesjonsbestemt taushetsplikt. Tvisteloven § 22-3 avskjærer bevis som krenker lovbestemt taushet, mens § 22-5 oppstiller et særskilt bevisforbud for betroelser til bestemte yrkesutøvere. Straffeprosessloven § 119 speiler dette i straffesaker. Disse reglene verner fortroligheten i familievernet og begrenser hva domstolen kan motta av forklaringer uten gyldig samtykke.
Familievernkontorloven knytter taushetsplikten for familievernet til helsepersonellovens system; alle som utfører arbeid for tjenesten omfattes. Sivilombudet har presisert rekkevidden av dette vernets kobling til helsepersonellovgivningen. Konsekvensen i sivil prosess er at ansatte i utgangspunktet har alminnelig vitneplikt, men innholdet i fortrolige samtaler er sperret av bevisforbudet med mindre det foreligger gyldig samtykke etter regelverket.
Rundskriv BUFDIR-2021-10 punkt 1.8 – meklers adgang til å vitne
Bufdirs rundskriv 10/2021 fastslår uttrykkelig følgende for mekling:
- Meklere har profesjonsbestemt taushetsplikt; retten kan ikke ta imot forklaring om noe som er betrodd dem i stillingen uten at begge foreldre samtykker, jf. tvisteloven § 22-5 og straffeprosessloven § 119. 2) Selv om henvisningen i lovtekst retter seg mot ekteskapsloven, gjelder taushetsplikten tilsvarende ved mekling etter barneloven. 3) Domstolen kan ikke frita mekler fra den profesjonsbestemte taushetsplikten. 4) Den samme taushetsplikten gjelder overfor Statsforvalteren i saker om tvangskraft etter barneloven § 55. 5) Barn er ikke part i meklingen; begge foreldrene må derfor samtykke for at mekler kan vitne om forhold barnet har uttalt. 6) I barnevernssaker kan domstolen pålegge meklere å gi opplysninger når vilkårene i barnevernloven § 6-4 er oppfylt; da går opplysningsplikten foran bevisforbudet i tvisteloven § 22-5, men bare innenfor rammen av § 6-4. 7) Uansett må mekler presisere at det ikke føres journal i mekling, slik at et eventuelt vitnemål bygger på hukommelse.
Mekling kontra behandling – hva kan faktisk føres?
I meklingssporet føres ikke klientjournal; det føres meklingsprotokoll og utstedes attest. Protokollen inneholder formalia (datoer, deltakelse, timer), ikke partenes utsagn eller meklers vurderinger. Dermed vil vitneførsel om meklingsinnhold normalt stoppes av bevisforbudet, mens nøytrale formalia kan bekreftes. I behandlingssaker (rådgivning/terapi) er det journalplikt, men bevisforbudet består; innsyn eller bevisføring forutsetter gyldig samtykke fra den opplysningen gjelder, eventuelt samtykkeordninger som gjelder forvaltningsmessig taushet.
Samtykke og unntak. Samtykke fra “den opplysningen gjelder” kan åpne for forklaring innenfor samtykkets rammer. Ved opplysningsplikt etter barnevernloven § 6-4 kan domstolen pålegge utlevering/opplysninger; dette fortrenger bevisforbudet i den utstrekning opplysningsplikten rekker. Utenfor denne rammen gjelder fortsatt bevisforbudet.
Rolleavklaringer. Dersom en ansatt fra familievernet opptrer som sakkyndig etter barneloven § 61, er det sakkyndigmandatet – ikke meklingsrollen – som regulerer dokumentasjon og forklaring. Rolleblanding skal unngås; domstolen innhenter da vurderinger gjennom sakkyndigsporet, ikke ved å “åpne” meklingsfortroligheten.
Kilder:
Bufdir, Rundskriv 10/2021 (pkt. 1.8); Tvisteloven kap. 22 (særlig §§ 22-3 og 22-5); Straffeprosessloven § 119; Regjeringens veileder om taushetsplikt/opplysningsplikt; Barnevernloven § 6-4 og Bufdirs tolkningsuttalelser; forskrift og retningslinjer om journal/protokoll i meklingssaker.