Når foreldre går fra hverandre, blir valg om barnas bosted avgjørende. Delt bosted, hvor barnet tilbringer like mye tid hos hver av foreldrene, vurderes ofte som den mest balanserte løsningen. Men forskning viser at dette ikke alltid er tilfelle – særlig ikke når det er sterke konflikter mellom foreldrene.
Forskning på ulike bostedsordninger antyder at det ikke nødvendigvis er en bestemt bostedsløsning som er best for alle barn. I noen tilfeller har barn som bor mer hos én forelder (asymmetrisk delt bosted) noe lavere depresjonssymptomer enn de som har liten kontakt med den andre forelderen. Dette funnet utfordrer tanken om at nøyaktig lik deling alltid er ideelt for barns psykiske velvære, og peker på andre viktige faktorer, som kvaliteten på relasjonen mellom foreldre og barn og foreldrenes involvering i barnets liv.
Foreldrekonflikter spiller imidlertid en avgjørende rolle. Uavhengig av bostedsordningen rapporterer barn som opplever høy konflikt mellom foreldrene, høyere nivåer av angst og psykisk stress. Når barn bor 50/50 hos foreldrene, ser konfliktnivået ut til å påvirke dem enda sterkere. Dette kan skyldes at delt bosted krever tett samarbeid og gode kommunikasjonslinjer, noe som kan være krevende når det er spenninger mellom foreldrene. For barna kan dette skape utrygghet og stress, noe som kan føre til psykiske belastninger som angst.
For foreldre betyr disse funnene at det er viktig å vurdere den totale familiesituasjonen når de avgjør hvordan barna skal bo etter et samlivsbrudd. I stedet for å følge et generelt råd om 50/50-deling, bør foreldre fokusere på hva som fungerer best for sin families unike situasjon. Ved å ta hensyn til foreldrenes evne til samarbeid og eventuelle konflikter, kan de bidra til en tryggere og mer stabil oppvekst for barna.
Familieterapeuter kan ha en sentral rolle i å hjelpe foreldre med å finne løsninger som er tilpasset barna og redusere konfliktnivået. Gjennom støtte til å forbedre kommunikasjonen og håndtere konflikter kan terapeuter bidra til at bostedsordninger fungerer på en måte som styrker barnas psykiske helse.
For barnas beste kan det være klokere å fokusere på kvaliteten i forholdene og sikre et stabilt miljø fremfor strengt lik fordeling av tiden.