Foreldretvister representerer en betydelig andel av tvistesakene behandlet av domstolene på førstegangsnivå og har stor innvirkning på både barn og deres foreldre. Med innføringen av en «ny» modell i 2004, som inkluderer et alternativ for mekling, har Stortinget gjennomført flere lovendringer for å styrke barneperspektivet og barns rettigheter i disse sakene. Evalueringer av domstolenes håndtering av foreldretvister har understreket betydningen av nøye opplysning og riktig valg av saker som passer for meklingsbaserte løsninger.
I henhold til FNs barnekonvensjon og Grunnlovens § 104, er Norge forpliktet til å prioritere barnets beste i alle aspekter av foreldretvister. Dette omfatter saksbehandlingen og sikring av at barnet blir informert og får mulighet til å uttale seg før avgjørelser tas eller rettsforlik inngås. I saker etter barneloven kan ikke partene fritt disponere over sakens utfall. Det er rettens ansvar å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst, i henhold til tvisteloven § 11-4, jf. § 21-3 andre ledd, noe som kan innebære krav om ytterligere bevisføring.
Retten skal også sikre at både prosessen og resultatet tjener barnets beste. Dette gjelder også ved avslutning av saker gjennom rettsforlik, jf. tvisteloven § 19-11 tredje ledd. Selv om saksbehandlingsreglene tillater betydelig skjønn og variasjon, noe som gir mulighet for tilpasning til den enkelte sak, kan dette også resultere i stor variasjon i praksis. Dette kan gjøre prosessen uforutsigbar for både parter og profesjonelle aktører.