Retten skal i en tvangsfullføringssak etter barneloven § 65 vurdere om samvær «lar seg gjennomføre» innenfor rammen av det tvangsgrunnlaget som allerede foreligger. Spørsmålet er ikke på nytt hva som er barnets beste ved fast bosted eller samvær. «Umulighet» etter § 65 tredje ledd er et snevert unntak fra hovedregelen om tvangsbot; terskelen ligger høyere enn uenighet, praktisk ubehag eller generelle innvendinger. Det må foreligge faktiske eller rettslige hindringer som gjør gjennomføring uforsvarlig eller reelt urealiserbar, typisk akutt eller vesentlig helserisiko, konkret voldsfare eller andre forhold som innebærer nærliggende skade for barnet ved gjennomføring her og nå. Barnets motvilje kan være relevant, særlig for større barn, men motviljen må ha en saklig og dokumentert forankring og vurderes opp mot bostedsforelderens lojalitetsplikt til å medvirke til gjennomføring.
Tvangsfullføring skjer ved tvangsbot. Boten skal utmåles slik at den virker fremdrivende, og kan graderes eller skjerpes over tid. Retten kan fastsette praktiske rammer for gjennomføringen – tidspunkt, hentested, mellomliggende tilrettelegging – for å realisere den eksisterende ordningen, men uten å endre samværets omfang eller karakter. Dersom forholdene tilsier at den opprinnelige ordningen ikke lenger er forsvarlig, hører det hjemme i en egen endringssak om foreldreansvar, fast bosted eller samvær; det kan ikke «omgås» ved å bruke fullbyrdingssporet til en materiell omkamp.
Bevisbyrden for «umulighet» ligger hos den som påberoper unntaket. Retten vil normalt etterspørre fersk og konkret dokumentasjon: helsefaglige vurderinger om nær forestående skadevirkninger, politirapporter ved vold/overgrep, dokumenterte forsøk på gjennomføring og tilrettelegging, samt barnets posisjon slik den er forsvarlig innhentet og gjort tilgjengelig. Alternativer som kan redusere risiko – nøytral overlevering, midlertidig tilsyn, opptrapping – skal vurderes før «umulighet» kan konstateres. Midlertidig stans uten tvangsbot forutsetter at retten faktisk finner at gjennomføring ikke lar seg gjøre nå; hypotetiske fremtidige hindringer er ikke tilstrekkelig.
Om barnevernets taushetsplikt gjelder barneloven § 61 a et særskilt fritak «i sak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær». Bestemmelsen er utformet for hovedsaker om fastsettelse eller endring av foreldreansvar/bosted/samvær for domstolene. Tvangsfullføring etter § 65 er ikke nevnt i § 61 a og omfattes som utgangspunkt ikke. I fullbyrdingssaker må opplysninger fra barneverntjenesten derfor skaffes etter alminnelige regler: samtykke fra den opplysningene gjelder, lovbestemte unntak fra taushetsplikten, eller fritak fra rette myndighet der lovgivningen åpner for det. Retten kan ikke utvide § 61 a analogisk for å avhjelpe bevisproblemer i fullbyrdingssporet; behov for bredere barnevernsopplysninger er et moment som peker i retning av at den materiellrettslige uenigheten om samvær må behandles i en hovedsak, ikke i tvangsfullføringen.
For prosessføringen får dette flere konsekvenser. I fullbyrdingssaken bør anførsler konsentreres om dagens gjennomføringshindringer, dokumentert med oppdatert og spesifikk bevisføring. Anførsler om endret omsorgsevne, langsiktig skaderisiko eller behov for ny helhetsvurdering av samvær hører hjemme i et separat endringssøksmål, eventuelt kombinert med begjæring om midlertidige avgjørelser i den saken. Der det er tvil om forsvarlig gjennomføring, men ikke grunnlag for «umulighet», bør det fremmes konkrete, praktiske forslag for å få samværet i gang, heller enn å søke stans. Dette omfatter nøytral overlevering, presise tidsvinduer, realistiske opptrappingssteg og, der det er nødvendig, midlertidig bruk av tilsyn – alt innenfor rammen av tvangsgrunnlaget.
Tvangsfullbyrdingssporet skal være effektivt og målrettet. Når «umulighet» ikke kan sannsynliggjøres, er rettsmiddelet tvangsbot, ikke materiell revisjon av samværsordningen. Når «umulighet» kan sannsynliggjøres med konkret og oppdatert dokumentasjon, skal tvangsbot ikke fastsettes for den aktuelle perioden, og partene må vurdere om en endringssak er nødvendig for å få en ordning som faktisk lar seg gjennomføre over tid.