De fleste kjenner til at barn som har fylt 7 år skal høres før retten fatter en beslutning som er av stor betydning for barnet. Når barnet har fylt 12 år er regelen at barnets mening skal tillegges stor vekt. Men hva med barn under 7 år? Skal de noen gang høres?
Utfordringen med å få retten til å bruke ressurser på å høre meningen til barn under 7 år er at det ikke er noen plikt til å gjøre det. Dersom barn som har fylt 7 år ikke blir hørt så er det en saksbehandlingfeil som vil føre til en automatisk opphevning av dommen i saken og en ny behandling av saken i retten.
Dersom man ønsker og mener at et barn på 5 eller 6 år skal høres så er det åpning i barneloven for det. § 31, 2. ledd sier at barn som er 7 år skal høres, men de fleste glemmer at § 31, første ledd sier at ” Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er.” Det er noe merkelig hvor sjeldent retten velger å høre barn som er 5-6 år gamle. Det er selvfølgelig begrenset hva man kan få ut av en samtale med så unge barn, men det er etter min mening flere saker hvor en samtale med et 6 år gammelt barn vil kunne avsløre mye om tilknytningen til foreldrene. Nå har jeg opplevd at 6åringer har blitt hørt, men det hører til sjeldenheten. Barns modenhet vil variere og grensen på 7 år kan slå kunstig ut i noen tilfeller. Det finnes selfølgelig barn på 6 år som er mer modne enn barn på 7 år.
På den andre siden vil det ofte i saker hvor en sakkyndig er oppnevnt til å gjøre en utredning være observasjon av barn under 7 år. Det er da ikke uvanlig at en fanger opp uttalelser og annet som kommer fra så unge barn.
Hvis en 5-6 åring ikke er blitt hørt, kan man starte en endrinssak noen år senere på det grunnlaget at behovene er endret og at barnet er gammelt nok til å bli hørt (samt uttrykker ønsker om noe annet enn gjeldende ordning)?
Det er en konkret vurdering hver gang, men det er klart at barnets sterke ønske etter hvert som det blir i bedre stand til å uttrykke seg kan ikke ses bort fra i en vurdering etter § 64.
PROBLEMET er at barn under 7 år ikke har evne til å vurdere hva som er dets beste i samme grad som eldre barn.
Et ENDA større problem er at i mange tilfeller blir barn påvirket til å gi utrykk for en mening som ikke er til deres beste. Jeg har konkrete eksempler i en rekke rettsaker der barnet sier en ting fordi den ene forelder har truet med å begå selvmord om ikke barnet sier det denne forelder vil det skal si! Skal man da legge vekt på hva baret sier? Selvfølgelig ikke, men allikevel gjør domstolene det ut fra en naiv tanke om at alt de hører er sant.
Slike saker fordrer folk men kunnskap om narsissistisk problematikk, slik at man kan avsløre den voksnes behov og dermed styrken på sykelig press denne måtte utsette barnet for. Folk med et ballansert syn på virkeligheten har ikke behov for å fremstille denn grandiost og deres adferd er langt mindre rigid enn normales. Likeså er løgner et typisk trekk ved folk med narsissistisk problematikk.
Se min nettside for mer om dette.
Vel, hadde barnet mitt blitt hørt i rettsaken, ville det sluppet å
bo med en far som kaster gjenstander i sinne o.l.
Beklager, men jeg blir mektig provosert over innlegget ditt!