Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om det internasjonale juridiske samarbeidet på privatrettens område (også kjent som Haagkonvensjonen om familie- og formuesforhold) er en internasjonal avtale som gir en ramme for samarbeid mellom landene i sivile saker. Konvensjonen har som mål å fremme internasjonalt samarbeid og håndhevelse av rettigheter og forpliktelser på tvers av landegrensene.
Artikkel 3 i Haagkonvensjonen omhandler kompetanse til rettsmyndighetene i en stat. Denne artikkelen er spesielt viktig når det gjelder tvister om formuesforhold, for eksempel når det gjelder arv, skilsmisse og barnefordeling.
Artikkel 3 fastsetter at en rettsmyndighet har kompetanse til å høre en sak hvis:
- Vedkommende person er bosatt i staten.
- Vedkommende person har sitt vanlige oppholdssted i staten.
- Saken gjelder en eiendom som befinner seg i staten.
- Vedkommende person har avtalt på forhånd at saken skal behandles i staten.
- Saken gjelder en forpliktelse som er inngått i staten.
Artikkel 3 gir også mulighet for at rettsmyndighetene i en stat kan avvise en sak hvis det er mer hensiktsmessig å høre saken i en annen stat. Dette kan være tilfelle hvis det er en tett tilknytning mellom saken og en annen stat.
Artikkel 3 er en viktig bestemmelse for å avgjøre hvilken stat som har kompetanse til å høre en sak. Dette er spesielt viktig i saker der det er uenighet om hvilken stat som har rett til å håndheve en bestemt rettighet eller forpliktelse.
Haagkonvensjonen gir et rammeverk for samarbeid mellom landene i sivile saker, og artikkel 3 spiller en viktig rolle i å avgjøre hvilken stat som har kompetanse til å håndtere en sak. Konvensjonen bidrar til å fremme internasjonalt samarbeid og håndhevelse av rettigheter og forpliktelser på tvers av landegrensene.