Haagkonvensjonen av 1996 trådte i kraft i Norge 1. juli 2016, etter at den ble ratifisert og implementert gjennom lovgivningen. Denne konvensjonen representerer et viktig skritt i retning av å håndtere internasjonale foreldrekonflikter og barnevernssaker på en mer helhetlig og effektiv måte. Konvensjonens formål er å sikre at jurisdiksjon, lovvalg og tiltak for beskyttelse av barn blir ivaretatt på tvers av landegrenser, noe som er stadig viktigere i en globalisert verden hvor flere familier har tilknytning til flere stater.
Bufdir, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, er utpekt som den sentrale norske myndighet for å håndtere saker etter Haagkonvensjonen. Dette innebærer at henvendelser fra andre konvensjonsstater rettes dit, og at Bufdir fungerer som et bindeledd mellom norske myndigheter og utenlandske myndigheter i saker som omhandler barns rettigheter og beskyttelse. Bufdir har ansvaret for å sikre at de nødvendige prosedyrer blir fulgt, og for å koordinere samarbeid mellom de ulike statene som er involvert i en sak.
Når det gjelder foreldretvister, legger konvensjonen til rette for at konflikter som oppstår i familier med tilknytning til flere land, skal kunne løses på en måte som er i samsvar med barnets beste. Dette er et viktig prinsipp i norsk rett, som også er nedfelt i barnekonvensjonen og barneloven (§ 48). Gjennom Haagkonvensjonen får norske myndigheter bedre tilgang til informasjon fra andre lands myndigheter, noe som gjør det enklere å vurdere hva som er til det beste for barnet i den enkelte sak. Samtidig sikres det at avgjørelser tatt i en stat blir anerkjent og fullbyrdet i andre stater, slik at rettslige prosesser blir mer forutsigbare og effektive.
Barnevernsaker med en internasjonal dimensjon er også i fokus for konvensjonen. Når et barn eller en familie har tilknytning til flere stater, kan det være utfordrende for norske barnevernstjenester å handle på en måte som er i samsvar med både nasjonal og internasjonal rett. Haagkonvensjonen gir myndighetene flere verktøy for å løse slike saker. For eksempel kan fylkesnemnda og domstolene nå samarbeide tettere med utenlandske myndigheter for å sikre at barn får den beskyttelsen de har krav på, uavhengig av hvilken stat de befinner seg i.
Konvensjonen har dermed styrket samarbeidet mellom Norge og andre stater når det gjelder beskyttelse av barn, og sikrer at barns rettigheter blir ivaretatt på en mer effektiv måte, selv når flere jurisdiksjoner er involvert.