Høyesteretts avgjørelse HR-2025-382-A av 25. februar 2025 markerer et tydelig veivalg i rettens vurdering av samvær under tilsyn. I stedet for å videreføre en ordning med beskyttet tilsyn, hvor hele samværet foregår under kontinuerlig overvåkning, konkluderte retten med at støttet tilsyn ville ivareta barnas behov bedre. Denne justeringen bygger på en helhetsvurdering av faktiske forhold, juridiske rammer og fremtidsutsikter for relasjonen mellom mor og barn.
Beskyttet tilsyn ble i underinstansene vurdert som nødvendig på grunn av bekymringer knyttet til mors fungering under samvær. Det var rapporter om konfliktfylte situasjoner, og lagmannsrettens flertall mente at overvåkning var avgjørende for å kunne gripe inn ved behov. Likevel viste saksforholdet også noe annet: barna, særlig den eldste, hadde et sterkt ønske om mer tid med mor, og relasjonen var emosjonelt betydningsfull. Høyesterett vektla dette tungt, samtidig som retten vurderte om formålet med tilsynet kunne oppnås på en mindre inngripende måte.
Støttet tilsyn innebærer at tilsynspersonen er til stede for å gi støtte og veiledning, men uten å overvåke hele samværet. Denne formen for tilsyn passer særlig der barnet ikke lenger har behov for full beskyttelse, men der det likevel er hensiktsmessig å ha en fagperson tilgjengelig for å ivareta barnets trygghet og støtte samværsforelderen i samhandlingen. Retten fant at nettopp dette samsvarte med situasjonen: utfordringer kunne håndteres med støtte, og barna ville samtidig få mer tid og friere samhandling med mor.
Vedtaket innebærer at samværet utvides til 32 timer i året, fordelt på 16 samvær á to timer, i en periode på ett år. Tilsynsåret starter fra første gjennomførte samvær med støttet tilsyn, ikke fra domstidspunktet eller etter kalenderåret. Dette understreker at tilsyn er et midlertidig virkemiddel, ikke en langvarig struktur. Formålet er å støtte relasjonen og forberede overgangen til samvær uten tilsyn, dersom erfaringene tilsier at det er til barnets beste.
Dommen tydeliggjør også rettens plikt til å velge det minst inngripende tiltaket som likevel ivaretar barnets behov. Den legger til grunn at barnets beste ikke bare handler om beskyttelse mot risiko, men også om å styrke og opprettholde relasjoner. Dette innebærer at vurderingen må ta utgangspunkt i barnets situasjon her og nå, samtidig som den må rette blikket mot fremtidige muligheter.
På denne måten representerer HR-2025-382-A en balansegang mellom sikkerhet og relasjonsbygging, og en praktisk anvendelse av prinsippet om at inngrep i samværsretten skal være så begrenset som mulig. Den gir samtidig føringer for lignende saker, der hensynet til barnets behov for kontakt må veies opp mot nødvendigheten av tilsyn, og viser at overgangen fra beskyttet til støttet tilsyn kan være et naturlig steg når situasjonen tillater det.