I det grundige arbeidet med å bedre beskyttelsen av barns utvikling, har NOU 2012:5 dybdeanalysert kunnskapen og forskningen om barnets utvikling. Omsorgssvikt, i alle dens former, fremstår som en vesentlig risikofaktor for å sette barn i fare:
Vanligvis identifiseres fire hovedformer av omsorgssvikt: fysisk mishandling, seksuelt misbruk, emosjonell trakassering og neglisjering. Disse formene av omsorgssvikt har potensial til å traumatisere barnet og føre til alvorlige psykiske og fysiske utfordringer. Historisk sett har forskningen vært tyngst på fysisk mishandling og seksuelle overgrep. Imidlertid har det i nyere tid vært økt oppmerksomhet rundt emosjonell trakassering og neglisjering, og det avdekkes stadig flere alvorlige konsekvenser knyttet til disse formene for omsorgssvikt.
Tallrike studier bekrefter den sterke sammenhengen mellom traumatiske hendelser, spesielt når de forekommer i barnets nære omsorgsmiljø, og påfølgende psykiske helseproblemer hos individer.
Forskningsarbeidet om virkningene av barndomstraumer har vist at belastninger som barnemishandling, forsømmelse, misbruk, vold, stress og uforutsigbarhet kan ha langvarige og alvorlige negative konsekvenser for barns helse og velvære. Dette strekker seg over emosjonell og atferdsmessig funksjon, sosial kompetanse, skoleprestasjoner, hukommelse, kognitive funksjoner og generell psykopatologi og helse.
Det er etablert at slike traumatiske opplevelser ikke bare påvirker barnets psykiske helse, men også dets fysiske helse. Forskning viser at tidlig og omfattende traumatisering kan ha en betydelig innvirkning på hjernens plastisitet og utvikling. Dette innebærer at hjernen er i stand til å endre seg som følge av erfaringer og miljøpåvirkninger.
Jo yngre barnet er, desto større innflytelse har psykologiske erfaringer på dets nervesystem og hjernestruktur. Dette understreker betydningen av tidlig intervensjon og støtte for barn som utsettes for traumatiserende hendelser, for å sikre deres langsiktige velvære og utvikling.
Det er essensielt å forstå at hjernen vår er formbar og tilpasningsdyktig, spesielt i barndommen, og at tidlig intervensjon kan bidra til å redusere skadevirkningene av traumatiske opplevelser. Dette understreker behovet for effektive forebyggende tiltak og støttetjenester rettet mot å beskytte barn mot omsorgssvikt og traumer, og å sikre deres rett til en trygg oppvekst.