Hva menes med “tilknytning” til barn i saker etter barneloven?

 

Tilknytning er et psykologisk og folkelig begrep som handler om barnets tilpasning til omsorgen de får og har fått fra sine omsorgspersoner. John Bowlbys teoretiske rammeverk og Mary Ainsworths eksperimentelle arbeid med små barn i den såkalte “Fremmedrom situasjonen” har gitt opphav til klassifiseringer av tilknytningsrelasjonen (A, B, C og senere D).

Fra et psykologfaglig perspektiv er det kvaliteten på tilknytningen som må vurderes. Kvaliteten vil variere avhengig av hvordan omsorgen utøves og de relasjonserfaringene barnet har med sine omsorgspersoner. Det skilles mellom tilknytningskvalitet og tilknytningsatferd, hvor tilknytningskvaliteten vurderes ut fra sensitiviteten til omsorgspersonen og tilknytningsatferden avleses som atferd i stressende situasjoner.

Barnets tilknytning til sine omsorgspersoner er personspesifikk, og barnet kan vise ulik tilknytning til forskjellige omsorgspersoner. Sensitivitet hos omsorgspersonen er nøkkelbegrepet her, og det uttrykkes ulikt avhengig av barnets alder. En sakkyndig kan gi vurderinger av graden av sensitivitet og utviklingsstøtte i samspillet, samt vurdere relasjonserfaringene barnet viser i samspill med omsorgsperson.

Tilknytningsstrategi handler om barnets atferds- og følelsesuttrykk som fungerer psykologisk hensiktsmessig i den omsorgssituasjonen barnet lever i. Disse strategiene er nyttige som tilpasning til omsorgsbetingelsene, men kan både være utviklingsfremmende og hemmende.

I sum viser dette at tilknytning er en kompleks og viktig faktor for barns utvikling, og at sensitivitet hos omsorgspersonen spiller en sentral rolle i å skape trygge tilknytningsrelasjoner. Det er derfor viktig å ha kunnskap om tilknytningsteori og å kunne vurdere barns tilknytningsatferd og tilknytningskvalitet for å kunne gi barnet best mulig utviklingsstøtte.