Når det kommer til spørsmål om samvær med barn, er dette temaet regulert i barneloven i kapittel 6 og 7. Her er hovedprinsippet at avgjørelser om samvær først og fremst skal ta hensyn til hva som er til det beste for barnet, i tråd med Grunnloven § 104 og FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 3.
En grunnleggende antagelse er at samvær med begge foreldre normalt er til barnets beste. Dette gjenspeiles i barneloven § 43, som fastslår at en forelder som ikke bor sammen med barnet, har rett til samvær med mindre annet er avtalt eller fastsatt. Likevel kan det være situasjoner hvor samvær ikke er til barnets beste, og i slike tilfeller kan retten bestemme at samværet skal skje under støttet eller beskyttet tilsyn, med en oppnevnt tilsynsperson tilstede.
Dersom samvær anses som skadelig for barnet, for eksempel på grunn av risikoen for overgrep, kan retten nekte samvær. Dette er en alvorlig beslutning som kun tas i ekstraordinære tilfeller, og det kreves sterke grunner for å gjøre dette.
Det er viktig å merke seg at en avgjørelse om å nekte samvær også berører forelderens rett til privat- og familieliv, som er beskyttet i EMK artikkel 8. Dette aspektet er nøye vurdert av menneskerettsdomstolen, som har fastslått at beslutningen om å nekte samvær må være forankret i relevante og tilstrekkelige grunner, med barnets beste som hovedhensyn. Balansen mellom barnets interesser og forelderens rettigheter er avgjørende, men barnets velferd går foran. Samvær kan ikke kreves hvis det truer barnets helse og utvikling.
I tillegg til hensynet til barnet og forelderen, må også prosessuelle krav ivaretas. En rettferdig avgjørelsesprosess som involverer forelderen er essensiell, i henhold til EMK artikkel 8. Det betyr at forelderen må være en del av beslutningsprosessen i tilstrekkelig grad for å beskytte deres interesser.
Når man veier alle disse elementene mot hverandre, må man også ta hensyn til morens rettigheter i henhold til EMK artikkel 2, 3 og 8. Vedtak om adressesperre er et forebyggende tiltak som sikrer beskyttelse for personer som står i fare for vold. Dette er en viktig del av å balansere foreldrenes rettigheter og barnets beste når det kommer til spørsmål om samvær.