Hva skal til for at delt bosted kan vurderes i lys av Barneloven § 36?

Barneloven § 36 utforsker temaet rundt fast bosted for barnet og bestemmelsen ser slik ut:

§ 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge

Det første leddet i § 36 er en påminnelse om foreldrenes rett til å bestemme barnets faste bosted. Enten kan barnet bo hos en av foreldrene, eller det kan ha delt bosted. Denne formuleringen klargjør og styrker foreldrenes beslutningstakingsrettighet uten inngripen fra tredjepart.

Men hva skjer når foreldre er uenige? Det er her domstolen trer inn.

Delt bosted: Særskilte grunner

Dersom foreldrene ikke kan enes, er det domstolens ansvar å avgjøre barnets faste bosted. Her blir det nevnt “særskilte grunner” som kan tillate en vurdering av delt bosted, selv når en eller begge foreldrene ikke er for dette.

For det første, selv om begge foreldrene vurderes som like gode omsorgspersoner, og barnet har et sterkt bånd til begge, er ikke dette nok i seg selv for at delt bosted skal vurderes. Faktorer som geografisk nærhet, barnets mulighet til å beholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, samt foreldrenes evne til å samarbeide, spiller en avgjørende rolle.

I tillegg, selv om barnet kanskje trives med en delt bostedsordning, må domstolen vurdere ordningen opp mot hva som er barnets beste interesser, jf. barneloven § 48. Dette betyr at man ikke bare kan se på de umiddelbare fordelene ved delt bosted, men også de langsiktige konsekvensene for barnet.

Avgjørelsens endelige kriterium

Selv med de nevnte forutsetningene på plass, kan ikke domstolen basere sin avgjørelse på antagelser om fremtidig utvikling, for eksempel at konfliktnivået mellom foreldre vil avta. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen prioritere fast bosted hos en av foreldrene.

Til slutt, det antas i dagens lovgivning at delt bosted generelt ikke bør vurderes for barn under syv år.