Det skjer. Det har skjedd noen ganger i min praksis. Noen ganger får den ene parten kalde føtter rett før saken skal behandles for alvor, med hovedforhandling, med vitner, med skittentøysvask som er ubehagelig. Ikke alle klarer tanken på at de skal møte sin eks, barnas mor eller far, i slike tøffe omstendigheter. Rett nok melder de fleste tilbake til meg etter en sak at det langt fra var så ille som de hadde forestilt seg, men det vet de ikke på forhånd. Selv om jeg sier det til dem.
Når en part bestemmer seg for å trekke saken så er det to (tre) mulige fremgangsmåter. Den ene er å skrive et prosesskriv til retten hvor man trekker saken. Den andre er at man inngår et forlik gjennom å gi etter (tre sier jeg siden man kan inngå forliket utenomrettslig og som rettsforlik.) Har konfliktnivået vært høyt ville jeg foretrukket rettsforlik i valget av forlik, da man får tvangskraftreglene i bl. § 65 med. Vær klar over at dersom man velger å trekke saken (kanskje nekter den andre parten å inngå forlik), så er den store forskjellen saksomkostninger. Det er vanlig i forlik at partene dekker egne omkostninger. Det skjer at man er enig om alt annet enn kostnader og lar bare kostnadene være opp til retten å avgjøre, men dette er ikke hovedregelen. Dersom man trekker saken så gir man for det første opp sitt krav. Da gir man den andre parten medhold i sin påstand. I tillegg så følger det av tvisteloven § 18-4 at dersom det er lagt ned påstand om at den andre skal betale sakens omkostninger, så er dette også et krav som skal innfris. Dersom kravet ikke skal oppgis må motparten samtykke i at det ikke får en slik virkning.
§ 18-4. Frafall av søksmål
(1) Når et krav i saken er forkynt for motparten eller satt fram i rettsmøte, blir kravet å regne som oppgitt dersom det trekkes tilbake fra behandling før rettens avgjørelse er truffet. Motparten kan kreve at saken tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.
(2) Kravet kan trekkes fra behandling uten at det oppgis hvis motparten
a) samtykker i dette,
b) ikke har inngitt tilsvar, eller
c) har påstått behandlingen av kravet avvist.
(3) Ved behandling i forliksrådet kan kravet alltid trekkes fra videre behandling uten at det oppgis, inntil kravet er avgjort av forliksrådet.
(4) Ny sak om kravet kan ikke reises før sakskostnader tilkjent motparten er betalt.
Dette gjelder vel «hovedsaken», men hva skjer om en part trekker en begjæring om midlertidig avgjørelse jfr § 60?
Godt spørsmål siden et anlegg etter § 60 ikke er et søksmål. Samtidig er det mange av de samme prosesser som igangsettes og det er naturlig å tro at man vil få samme løsning. Skal ikke glemme at dersom man tar ut en begjæring etter § 60 så vil en etterhvert bli pålagt å ta ut stevning av retten innen en viss frist.
Ordlyden er forøvrig ikke slik at man må se strengt på det som «hovedsaken» selv om overskriften anvender søksmål. Jeg vil anta at retten vil anvende bestemmelsen også for krav etter bl. § 60.
Er dette en «felle» man kan gå i? Hvis man fremsetter et krav om midlertidig avgjørelse, og frafaller dette, f.eks. fordi hovedforhandling blir berammet om kort tid, så samtykker man i praksis i motpartens påstand slik at motparten får rett. Men hvis motparten i sin påstand i tilsvaret til kravet om midlertidig avgjørelse har påstått at den midlertidige avgjørelsen skal gjelde inntil det foreligger en rettskraftig dom, så vil jo motpartens påstand kunne gjelde i lang tid dersom det blir en anke. Og da risikerer man vel at det etableres en ny samværspraksis over tid? Det står også i tvisteloven §18-4 at motparten kan krave at retten skal avgjøre saken etter tvisteloven § 9-7. Det kan kanskje være risikabelt om man er motpart ettersom man ikke har fri rådighet over saken, men det er vel ikke nødvendig? Kan da motparten uten videre påstå at dennes påstand ang midlertidig avgjørelse skal praktiseres fra det tidspunkt saksøker har trukket kravet om midlertidig avgjørelse?