I en undersøkelse gjort i 2001 (Kari Jevne “Samværsfedre – ansvarsløse lekeonkler eller ordentlige pappaer”) viser resultatet at av fedre som har samvær så er 76% fornøyde med samværet, mens hvor mødre har samvær er 67% fornøyde.
Vi har en rettstradisjon hvor morspresumpsjonen har stått sterkt formelt og som enda viser muskler i norske domstoler hos enkelte aktører som har praktisert barneretten i en slik epoke. Det er ikke vanskelig å se for seg at det kan være en sammenheng mellom den selvfølge at noen mødre føler et større “eierskap” til barna og at de er mindre fornøyde med å være i en posisjon hvor de er samværsforeldre. Man kan se det fra et likestillingsperspektiv eller fra en mer rettsfilosofisk vinkel, men jeg hører gjerne andres synspunkter på denne forskjellen mellom mor og far.
Hei.
Jeg må bare kommentere her..:)
Såklart mange mødre føler at de har ett sterkere bånd til barna…i flere saker har far ikke stilt opp før det har gått tid, og dette er fakta jeg mener bør bli tatt hensyn til i en sak.
Barnet har vært i mammas mage, og det sier seg selv man har en sterkere tilknytning til en person som alltid har vært der i motsetning til en far som knapt har vært til stede. Det er alltid hovedomsorgspersonen som må ta ansvar .uansett..og jeg mener at det burde være en selvfølge at om mor har vært alene i deler av tiden, burde dette taes hensyn til.
FOr barnets beste…
Jeg mener at fokuset på dette ofte forsvinner i rettighetene som samværsforelder har…hva m barnets rettigheter om stabilitet og ro i livet sitt?
Hovedomsorgspersonen..det være mor eller far kjenner barnet best, og dette sier seg selv…
Personlig mener jeg at ingenting kan overgå morskjærligheten..men det taes nok ikke hensyn til i en rettsak:)