Når retten skal ta stilling til en begjæring om utenlandsreise for et barn, der bare én av foreldrene har foreldreansvaret, berører avgjørelsen både juridiske og faktiske vurderinger som må avveies nøye. Kjennelsen fra Eidsivating lagmannsrett 22. juli 2025 illustrerer hvordan barneloven § 41 fjerde ledd annet punktum praktiseres når samværsforelder ønsker å reise ut av landet uten samtykke fra bostedsforelder med foreldreansvar. I denne saken var spørsmålet om mor kunne ta med sønnen, som er 15 år og har diagnoser innen autismespekteret og ADHD, til Peru i tre uker sommeren 2025. Far har foreldreansvaret alene og motsatte seg reisen.
Retten sto overfor to kjernepunkter. For det første om det kunne anses «åpenbart» at barnet ville returnere etter reisen, og for det andre om reisen var til barnets beste. Vilkåret om «åpenbart» har en høy terskel, og innebærer at det må være svært liten eller ingen tvil om at barnet kommer tilbake. Dette er en strengere vurdering enn den som gjelder for utreiseforbud, og legger vekt på både reisemål, varighet og samværsforelderens tidligere opptreden og planer. Selv om Peru og Norge er tilsluttet Haagkonvensjonen 1980 om internasjonal barnebortføring, pekte retten på at prosesser etter konvensjonen kan være belastende og langvarige, og derfor ikke nødvendigvis i tråd med barnets beste.
I vurderingen av tilbakevending tok retten hensyn til at mor tidligere var dømt for barnebortføring, selv om hun hevdet at det ikke forelå noen aktuell fare. Opplysningene om mormors alvorlige helsetilstand ble ikke dokumentert på en måte som fjernet tvil, og retten bemerket at lignende begrunnelser hadde blitt fremført flere ganger tidligere. Gutten hadde uttrykt at han ønsket å reise til Peru, men retten anså det ikke nødvendig å innhente hans synspunkt på nytt, dels av hensyn til rask behandling, dels fordi konklusjonen uansett ville være at begjæringen ikke kunne tas til følge.
Barnets beste ble vurdert med utgangspunkt i barneloven § 48 og Grunnloven § 104. Her spilte barnets særskilte behov inn. Tingretten hadde tidligere lagt til grunn at barnet trengte forutsigbarhet og struktur, og at mor over tid hadde hatt begrenset og til dels uregelmessig samvær. Barneverntjenesten hadde nylig uttrykt bekymring for mors oppfølging under samvær, og vurdert at hennes forståelse av guttens behov ikke fullt ut var i samsvar med det som tjente barnet. Disse forholdene bidro til rettens konklusjon om at reisen ikke kunne anses å være til guttens beste.
Samlet sett førte disse momentene til at lagmannsretten ikke ga samtykke til utenlandsreisen. Kjennelsen viser hvordan terskelen for å tillate utenlandsreiser uten foreldreansvarshavers samtykke ligger høyt, og hvordan domstolen både må vurdere risiko for manglende retur og gjøre en selvstendig helhetsvurdering av barnets beste. Saken illustrerer også at tidligere historikk, manglende dokumentasjon og kort tid til en forestående hovedforhandling kan veie tungt i en midlertidig vurdering. Selv sterke personlige grunner, som ønske om å besøke alvorlig syk familie, vil ikke nødvendigvis oppveie rettens krav om sikkerhet for tilbakevending og hensynet til barnets behov for stabilitet.
