Spørsmålet om en midlertidig avgjørelse etter barneloven § 60 oppstår ofte i situasjoner der foreldrene ikke er enige om barnets bosted eller samværsordning, og der det er behov for en ordning frem til saken kan få en endelig avklaring. Bestemmelsen gir retten adgang til å fastsette midlertidige løsninger som gjelder inntil en rettskraftig avgjørelse foreligger, men bare dersom dette anses nødvendig og i tråd med barnets beste, jf. barneloven § 48. Vekten legges på å sikre barnets behov for stabilitet og trygghet i den perioden saken står uavklart.
Hva som er barnets beste i en slik sammenheng, fastslås gjennom en helhetlig og konkret vurdering av de faktiske forhold. Retten vil se på foreldrenes personlige egenskaper og evne til å ivareta barnets daglige behov. Her inngår både praktiske og følelsesmessige omsorgsevner, evnen til å gi struktur, samt å ivareta barnets fysiske og psykiske helse. Vurderingen skjer med et blikk på nåsituasjonen og det tidsrommet frem til hovedforhandling eller annen endelig avgjørelse.
En sentral faktor er barnets tilknytning til hver av foreldrene. Tett og stabil tilknytning vil kunne tale for å opprettholde dagens situasjon dersom det ikke foreligger særlige grunner til endring. Dersom barnet har bodd fast hos én forelder over lengre tid, vil et miljøskifte kunne innebære risiko for brudd i kontinuitet og trygghet. Samtidig vil retten vurdere om dagens ordning er til barnets beste, eller om det finnes forhold som tilsier at barnet bør flyttes midlertidig.
Risikoen ved miljøskifte blir vurdert nøye. Her inngår mulige konsekvenser for barnets sosiale tilknytning, skolegang, fritidsaktiviteter og relasjoner til familie og venner. Retten vil også se på foreldrenes evne til samarbeid og kommunikasjon. Dersom konfliktnivået er høyt, og barnet utsettes for lojalitetskonflikter eller press, kan dette tale for å begrense endringer i barnets hverdag mens saken pågår.
Hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt er et moment som kan ha betydning, men det skal ikke veie tyngre enn barnets behov for stabilitet og trygghet. Dette hensynet innebærer å sikre at barnet har kontakt med begge foreldre, men det betyr ikke nødvendigvis at tid skal fordeles likt. I mange saker vil midlertidige avgjørelser innebære en videreføring av dagens samværsordning, eventuelt med justeringer som styrker barnets relasjon til begge foreldre.
Barnets stemme har en særskilt plass i vurderingen. Etter barneloven § 31 skal barnet gis anledning til å uttale seg, og barnets mening skal tillegges vekt etter alder og modenhet. I midlertidige avgjørelser er det særlig viktig å sikre at barnets syn fremkommer på en måte som ikke utsetter barnet for press eller konflikt. Ofte innhentes barnets uttalelser via sakkyndige eller barneverntjenesten, for å gi retten et best mulig grunnlag for å forstå barnets perspektiv.
Saksbehandlingen i saker etter § 60 skal følge de alminnelige prinsippene om forsvarlighet, hurtighet og kontradiksjon. I praksis innebærer dette at saken må behandles raskt, da formålet er å sikre en midlertidig ordning mens saken pågår. Det vil likevel være nødvendig med tilstrekkelig informasjon for å kunne ta en beslutning som ivaretar barnets beste. Dette kan innebære kortere bevisførsel, men med fokus på de mest sentrale opplysningene.
Det kan være aktuelt å innhente sakkyndig vurdering også i midlertidige saker, men omfanget vil ofte være mer begrenset enn i en hovedforhandling. I noen tilfeller vil retten basere seg på allerede foreliggende dokumentasjon, særlig dersom det haster å få på plass en midlertidig løsning.
Når retten treffer en midlertidig avgjørelse, må den balansere hensynet til å sikre ro og forutsigbarhet for barnet med behovet for å legge til rette for en rettferdig behandling av saken i sin helhet. Løsningen som velges, skal være den som fremstår som mest hensiktsmessig for barnet i den perioden avgjørelsen gjelder, og samtidig unngå å prejudisere utfallet av hovedsaken.