I FN-deklarasjonen fra 1959 står det at «a child of tender years shall not, save in exceptional circumstances, be separated from his mother.» Dette var en klar presumpsjon (antakelse) om at det var barnets beste å være sammen med sin mor hvis det ikke var helt eksepsjonelle omstendigheter som gjorde at mor ikke kunne eller burde ha barnet hos seg. I Rettstidene 1939 side 423 bestemte sågar Høyesterett i Norge at dersom mor motsatte seg samvær mellom barn og far, kunne slikt samvær umulig være bra for barnet. Det ble med andre ord tillagt mor å vurdere hvorvidt det var bra for barnet å ha samvær med sin far.
I norsk rett forsvant morspresumpsjonen ut av barneloven i 1981 når den nåværende loven ble vedtatt. Høyesteretts praksis er i dag motsatt av hva den var i 1939. I dag har vi mange eksempler på at far får omsorgen for barna dersom mor uten god nok grunn hindrer samvær.
Er det likevel vanlig at mor får omsorg for barnet om hun ikke hindrer samvær, og forholdene ellers er jevne(mor/far)? Hvor foreldrene har avtalt delt bosted, men barnet må bo fast ett sted ved skolestart(pga avstand) -vil det da anses best at barnet bor hos mor? Dvs at det fremdeles antas at barn har et nærere forhold til mor i ung alder -eller er det blitt likestilling også i domstolen/praksis på dette området?
I loven er det likestilt. For barn over 3 år opplever jeg også praksis likestilt. Barn opp til 1 år opplever jeg at mor har en fordel som kanskje begrunnes med andre forhold, men som åpenbart er en levning etter morspresumpsjonen.