Forskningsgrunnlaget – hva som mangler, og hvorfor
- Utenlandske kvantitative studier treffer ikke norske rammevilkår
- Familieformer og hverdagslogistikk varierer mellom land
- Norske data må belyse konfliktdynamikk i vår velferdsmodell
Store undersøkelser fra USA har formet forståelsen av foreldrekonflikter og samspill etter brudd. De gir volum og statistisk kraft, men bygger på institusjonelle ordninger som skiller seg betydelig fra de skandinaviske. Når permisjonslengde, barnehagedekning, arbeidstid, bostedsordninger og prosessuelle krav ved brudd er andre, vil både risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer se annerledes ut. Å overføre slutninger direkte kan gi feil tiltak, feil prioriteringer og feilslått politikkutforming.
I en norsk kontekst er foreldreskapet tett koblet til offentlige ytelser og universelle tjenester. Det gir andre startpunkter for samarbeid etter brudd. Foreldres deling av permisjon påvirker tilknytningsmønstre, og full barnehagedekning påvirker hverdagslogistikk og konfliktflater. Obligatorisk mekling ved samlivsbrudd gir en institusjonell inngang til strukturert dialog, mens det i USA ofte er domstolsstyrte prosesser uten tilsvarende premiss. Når studier fra USA finner bestemte sammenhenger mellom konfliktnivå, samværsfrekvens og barns utfall, er det uttrykk for en virkelighet med andre insentiver, kostnader og tidsplaner. I Norge vil samme utfall måtte forstås gjennom et annet sett av mekanismer.
Det er også forskjeller i hvordan familier organiserer bosted etter brudd. Delt bosted har en annen utbredelse i Norge enn i mange amerikanske delstater, og forvaltningslinjene rundt skole, helsestasjon og fastlege skaper andre informasjonsstrømmer. Disse strukturene demper eller forsterker konflikter på måter USA-baserte modeller ikke fanger. I tillegg kommer ulik rettslig regulering av barns medvirkning og administrative grensesnitt mellom familievern, barnevern og domstoler. Alt dette peker mot én konklusjon: norske studier må tåle å stå på egne ben.
Hva en norsk kunnskapsstrategi bør inneholde
- Utvalg og metoder må speile norske familieformer og tjenester
- Kombinasjon av registerdata og feltstudier gir relevans
- Resultater må kunne omsettes i praksis uten nye pilotprosjekter
Norske studier bør bygges rundt familier som faktisk bruker våre tjenester. Det betyr utvalg som følger foreldre og barn gjennom permisjon, barnehageoppstart, skolestart og overgangsfaser etter brudd. Registerkoblinger kan gi presise mål på kontakt med tjenester, fravær, helsekontakter og trygdeytelser. Slike data bør kombineres med feltstudier i familievern og mekling, hvor samtaler observeres og systematisk kodes. Da fanges både strukturelle mønstre og den konkrete kommunikasjonen som ofte avgjør om uenighet eskalerer.
Metodisk må norske prosjekter favne bredt nok til å fange variasjoner i familieformer: delt bosted, fast bosted med ordinært samvær, avstandssamvær og situasjoner med begrenset kontakt. I tillegg trengs analyser som skiller mellom konfliktintensitet og konflikthyppighet; det første beskriver hvor sterke episoder er, det andre hvor ofte de skjer. Begge påvirker barn, men gir ulike indikasjoner for tiltak. Et norsk verktøysett bør også skille mellom konflikter om tid (logistikk), innhold (oppdragelsesvalg) og språk (måten uenighet uttrykkes på). Tiltak virker sjelden likt på alle tre.
Når dataene er på plass, må oversettelsen til praksis være direkte. Familievernet trenger funn som kan omsettes i korte beslutningsstøtter: hvilke par bør få rask time, hvilke temaer bør adresseres først, og hvilke samtaleregler reduserer misforståelser mest. Domstolene trenger kunnskap som gjør midlertidige avgjørelser mer treffsikre når konflikten er fersk, og skolen trenger indikatorer på når konflikter hjemme faktisk påvirker elevens hverdag. Ambisjonen er ikke store programlanseringer, men presise grep i eksisterende strukturer.
- Standardiserte, korte måleverktøy for konfliktnivå og samarbeidskvalitet som kan brukes i familievernet uten å øke terskelen for hjelp.
- Veiledningsmoduler som tar utgangspunkt i norsk hverdag (barnehage- og skolerutiner, helsestasjonsløp, arbeidstid) og justeres etter barnets alder.
- En felles begrepsplattform mellom familievern, barnevern og domstoler, slik at vurderinger av barnets beste bygger på samme språk og indikatorer.
Norske studier bør også undersøke hvordan obligatorisk mekling faktisk virker over tid. Det holder ikke å telle antall fremmøter. Spørsmålet er om mekling endrer kommunikasjonsmønstre, avtalestabilitet og barnets hverdagsrytme. Ved å koble meklingsdata med senere tjenestebruk kan man se om tidlig avklaring gir færre senere intervensjoner. Her kan kvalitative delstudier gi innsyn i hva som skiller fungerende avtaler fra dem som sprekker raskt.
Geografi og demografi må med. Konflikter utspiller seg ikke likt i små og store kommuner. Reisetid ved henting, skiftarbeid, deltidsstillinger og fritidsaktivitetenes lokasjon påvirker forhandlingene rundt logistikk. Studier som overrepresenterer storbyer vil lett undervurdere disse faktorene. Det samme gjelder mangfold i språk og kultur: kommunikasjon gjennom tolk, ulike forventninger til familieinvolvering og forskjellige forståelser av barns medvirkning skaper egne mønstre som må beskrives empirisk.
Jurister og praktikere trenger også mer presis kunnskap om sammenhengen mellom språkbruk og barnets posisjon. Norske rammer gir barn rett til å bli hørt, men hvordan innhenting av barnets stemme organiseres, har betydning for konfliktforløpet. Hvis barn blir budbringere, øker konfliktrisikoen. Dersom barnets syn hentes inn riktig, kan det derimot dempe eskalering. Forskning bør derfor inkludere observasjonsdata av hvordan barns perspektiv bringes inn i samtaler og beslutninger.
Et siste punkt er evaluering av tiltak som allerede finnes. Familievernet har flere etablerte kurs- og veiledningstilbud. De må måles mot norske utfallsmål, ikke mot utenlandske standarder. Eksempelvis bør avtaleetterlevelse, antall uforutsette endringer og fravær av budbringerrollen inngå som robuste og lett tilgjengelige indikatorer. Når målingene gjentas, kan tjenesten justere innhold uten nye, store reformer.
Kilder (etter innlegget):
– Helland, M. S. & Borren, I. (2015). Oversikt over forskning på foreldrekonflikter og samspill – behov for nordiske og norske studier.
– Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir): Fakta om foreldreansvar, bosted og samvær; kunnskapsoppsummeringer om konflikt og barns medvirkning.
– Statistisk sentralbyrå (SSB): Barnehagedekning, arbeidstid og familiedemografi; tidsbruk og husholdsstruktur.
– NAV: Foreldrepenger og permisjonsordninger – regelverk og bruksdata.
– OECD Family Database: indikatorer for permisjon, barnehagedeltakelse og familietiltak i komparativt perspektiv.
– Helsedirektoratet: Veiledere for helsestasjon og skolehelsetjeneste; samarbeidsrutiner med familievernet.
– Barneloven (1981) §§ 31, 36–44 om barnets medvirkning, foreldreansvar, bosted og samvær.