Forskning viser at likestilling i hjemmet ikke nødvendigvis fører til en reell og jevn fordeling av ansvar. Selv i par som selv oppfatter seg som likestilte, er det en klar tendens til at mor tar hoveddelen av ansvaret for barnas oppfølging. Dette handler ikke bare om praktiske oppgaver, men også om den emosjonelle og mentale byrden som følger med å ha oversikt, planlegge og sørge for kontinuitet i barnas liv. Slike ansvarsområder er ofte usynlige i hverdagen, men de har stor betydning for barnas trygghet og forutsigbarhet.
Analysene viser at selv når fedre deltar aktivt i daglige rutiner, som henting og levering i barnehagen eller oppfølging av lekser, forblir det overordnede ansvaret i stor grad hos mor. Dette fenomenet kan ikke forklares med individuelle valg alene. Det er nært knyttet til strukturelle og kulturelle forhold som preger både familielivet og arbeidslivet.
Foreldrepermisjonens utforming er et sentralt eksempel. Norge har i mange år hatt en relativt lang fedrekvote, noe som i utgangspunktet skulle tilsi økt involvering fra fedrenes side. Likevel viser studier at kvoten ofte brukes på en måte som ikke endrer den langsiktige fordelingen av omsorgsoppgaver. Når far tar permisjon, kan han få et sterkere bånd til barnet, men dersom kvoten brukes isolert og ikke følges opp av en jevn deling av ansvar, blir effekten begrenset.
En annen faktor er arbeidslivets forventninger. Mange fedre møter en implisitt antakelse om at deres yrkesdeltakelse skal prioriteres foran omsorgsoppgaver. Selv om lovverket gir rett til permisjon og fleksibilitet, kan den faktiske kulturen i arbeidslivet virke hemmende på fedres mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner. Dette kan komme til uttrykk gjennom små, men betydningsfulle signaler, som at kolleger eller ledere stiller spørsmål ved fravær knyttet til barneomsorg, eller at fedre ikke får de samme oppmuntringene som mødre til å delta aktivt i barnas hverdag.
Diskriminering av fedre som omsorgspersoner er et fenomen som ikke alltid er lett å dokumentere, men som fremstår tydelig i forskningsmaterialet. Det dreier seg ikke nødvendigvis om formelle hindringer, men om forventninger og holdninger som gjør det vanskeligere for fedre å ta en like sentral rolle. I noen tilfeller blir fedre møtt med skepsis dersom de ønsker å ha hovedomsorg, og i foreldretvister kan det fortsatt være en tendens til å se mor som det mest naturlige midtpunktet for barnas liv.
Denne ubalansen har også konsekvenser for barnas relasjoner til begge foreldrene. Når én forelder tar hoveddelen av det følelsesmessige ansvaret, risikerer man å skape et mønster der barna oppfatter den ene som mer «tilstede» enn den andre, uavhengig av faktisk samværstid. Over tid kan dette påvirke hvordan barn søker støtte og råd, og dermed også foreldrenes mulighet til å være likeverdige omsorgspersoner.
Tiltak for å endre dette må rette seg mot flere nivåer. Det kreves politiske beslutninger som sikrer at foreldrepermisjonen både oppmuntrer og forplikter til reell deling. Arbeidslivet må legge til rette for at fedre kan delta i omsorgen uten å møte uformelle sanksjoner. Like viktig er det å utfordre kulturelle forestillinger om mors og fars roller, både i media, utdanning og gjennom institusjoner som møter familier i hverdagen.
Likestilling i foreldreskap er ikke en statisk tilstand, men en prosess som må opprettholdes gjennom bevissthet, politiske virkemidler og kulturelle endringer. Det krever at både fedre og mødre ser på omsorg som et felles ansvar, og at samfunnet aktivt støtter opp om dette ansvaret. Uten en slik helhetlig tilnærming risikerer man at formell likestilling i realiteten opprettholder gamle mønstre, der mor bærer hovedansvaret og far fremdeles ses som en støtte fremfor en likestilt omsorgsperson.
Kilder:
Mor tar mer ansvar for barna enn far, selv i likestilte par (Forskning.no)
Også menn diskrimineres – særlig som fedre (NHH Bulletin)