Når mekling ikke er mulig: Om saker med spesielle utfordringer

I rettssystemet er mekling en verdifull ressurs for å løse tvister på en konstruktiv og samarbeidsorientert måte. Imidlertid er det viktige unntak der denne metoden ikke er egnet, spesielt når det gjelder barnefordelingssaker preget av alvorlige påstander om vold, rus eller psykiske lidelser.

I henhold til Prop. 85 L (2012-2013) kap. 14, merknad til § 61 første ledd nr. 1, erkjennes det klart at visse saker er av en slik karakter at de ikke kan løses gjennom mekling. Dette gjelder spesielt saker der barnets sikkerhet og velferd står på spill, som i tilfeller av vold eller overgrep. I slike tilfeller er det nødvendig med grundig etterforskning og en avgjørelse truffet under en hovedforhandling.

Veileder Q-15/2004 om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker understreker også behovet for en grundig rettslig behandling i saker der vold og overgrep er sentrale tema. Denne tilnærmingen bidrar til å sikre barnets trygghet og at alle relevante fakta blir nøye vurdert av retten.

Når en sak involverer alvorlige påstander, er det avgjørende at den sakkyndige får i oppdrag å utføre grundige psykologiske vurderinger. Dette mandatet gir dem muligheten til å analysere de komplekse spørsmålene som reises av sakens omstendigheter og bidra til å sikre en rettferdig og hensiktsmessig avgjørelse.

I saker som disse, der barnets sikkerhet og trivsel står på spill, er det rett og slett ikke rom for kompromiss eller mekling. Det er nødvendig med en grundig og rettferdig rettslig prosess som kan sikre at barnets beste blir ivaretatt på best mulig måte.

Derfor, selv om mekling er et verdifullt verktøy i mange tilfeller, er det viktig å erkjenne når det ikke er egnet, spesielt når det gjelder saker med alvorlige påstander om vold, rus eller psykiske lidelser. I slike tilfeller er det retten som må ta ledelsen og sikre at barnets interesser blir ivaretatt på en rettferdig og grundig måte.