Den uforutsigbare dimensjonen
- Sakkyndiges vurderinger spriker selv i tilsynelatende like saker
- Ulikheten skaper et rettsbilde preget av tilfeldighet
- Foreldre møter et system som blir vanskelig å forutse
I rettssaler hvor barnefordeling behandles, søker man etter forutsigbarhet gjennom rettsregler og prinsipper. Barneloven gir rammer, rettspraksis gir presedens, og advokaten kan ofte forklare klienten hvilke faktorer retten vil vektlegge. Men parallelt løper en annen dimensjon: den sakkyndiges vurdering. Og her viser erfaringer fra mange år at variasjonen er påfallende. To saker med nesten identiske trekk kan gi radikalt ulike konklusjoner, alt etter hvem som blir oppnevnt.
Når en psykologfaglig vurdering spriker kraftig fra den neste, selv i saker som fremstår strukturelt like, blir sakkyndighet ikke et anker i prosessen, men et element som introduserer usikkerhet. Foreldrene, som kanskje leter etter en viss trygghet i prosessen, får i stedet en opplevelse av bingo. De sitter ikke bare i spenning om hvordan retten vil vurdere bevisene, men også med en erkjennelse av at psykologfaglig ekspertise ikke representerer en enhetlig standard. Det gjør advokatens rolle desto mer komplisert: å veilede klienten blir nesten en øvelse i å forklare at utfallet kan variere med navn, mer enn med sakens faktiske forhold.
Fra sakkyndighet til strategi
- Sakkyndige knyttes til bestemte tilnærminger og utfall
- Partene og advokatene kan ha preferanser for «rette» sakkyndige
- Rettens legitimitet utfordres når valg av person får større betydning enn fakta
Det mest problematiske oppstår når sakkyndige ikke bare varierer i metode, men blir identifisert med bestemte holdninger eller konklusjoner. Noen forbindes med en sterk grunnposisjon til fordel for delt bosted, mens andre forbindes med skepsis til samme ordning for yngre barn. Når slike mønstre blir kjente i miljøet, oppstår en situasjon hvor advokater aktivt forsøker å fremme eller unngå bestemte navn.
Det er da sakkyndigheten mister sin kjerne. Den skal representere en nøytral, faglig forankret vurdering av barnets situasjon, men blir i stedet et spørsmål om hvilken linse retten ser barnet gjennom. Når partene opplever at tilfeldighet avgjør hvilken fagperson som vurderer deres familieliv, svekkes tilliten til systemet. Det er ikke bare et juridisk problem, men et rettspolitisk: Domstolen fremstår mindre som en arena for prinsipiell rettsanvendelse og mer som et sted hvor man spiller ut lotteriet om hvem som blir oppnevnt.
Tre kjennetegn fremtrer særlig tydelig når sakkyndighet fungerer slik:
- Forutsigbarheten svekkes fordi metoden ikke gir samme svar uavhengig av sakkyndig.
- Partene utvikler strategier som ikke handler om bevis, men om personvalg.
- Legitimiteten undergraves når prosessen oppfattes som mer tilfeldig enn prinsipiell.
Når partene i enkelte tilfeller blir invitert til å komme med forslag til sakkyndige, forsterkes problemet ytterligere. Da blir rettens nøytrale valg gjort om til en arena for taktikk. Selv om praksisen er på vei ut, finnes den fortsatt enkelte steder. Det åpner for en prosess der foreldrenes skjebne og barnets fremtid kan avgjøres mer av hvem som var flinkest til å spille ut personkortet, enn av hvem som hadde de sterkeste faktiske anførslene.
En domstol skal kunne forsvare avgjørelsen med rettslige resonnementer og med et faglig grunnlag som fremstår solid uavhengig av enkeltpersoners preferanser. Når dette svikter, får man en prosess som vanskelig kan formidles til foreldrene som rettferdig. For hva skal en forelder tenke når utfallet i stor grad kunne blitt annerledes dersom en annen psykolog hadde sittet på samme stolen?