NAVs myndighet til å gi tvangskraft til avtaler om deling av reisekostnader ved samvær

Etter barneloven § 44 tredje ledd, har NAV myndighet til å vedta at en skriftlig avtale mellom foreldrene om deling av reisekostnader ved samvær skal kunne tvangsfullbyrdes ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.

Kravet om enighet

For at NAV skal kunne gi en slik avtale tvangskraft, må foreldrene, uavhengig av barnets alder, være enige om den.

Hvordan avtaler vurderes

Bestemmelsen er omtalt i kapittel 3.3.3 i Ot.prp.nr.69 (2007–2008), og den gir retningslinjer for når en skriftlig avtale mellom foreldrene kan gis tvangskraft. Avtalen mellom foreldrene om reisekostnader er en privat avtale. NAV’s viktigste oppgave vil være å påse at de formelle vilkårene for en gyldig avtale er oppfylt. NAV skal også foreta en prøving av avtalens rimelighet.

Avtalens rimelighet

Avtaler som vil virke urimelige eller som er i strid med hensynet til barnets beste, skal ikke gis tvangskraft. Hensynet til en rimelig fordeling av utgiftene mellom foreldrene etter økonomisk evne vil være sentralt. Dersom avtalen for eksempel pålegger bostedsforelderen å dekke reisekostnader av et slikt omfang at det rammer barnets behov for underhold hos bostedsforelderen, vil dette måtte veie tungt i NAV’s vurdering av om avtalen skal stadfestes. Normalt vil imidlertid hensynet til barnets beste først og fremst komme inn i forbindelse med fastsettelsen av samværet, og ikke i forbindelse med fordelingen av reiseutgiftene mellom foreldrene.

Endring fra 2023

Direktoratet legger til grunn at etter lovendringen fra 1. januar 2023, må det departementet her sier om fylkesmannens (nå statsforvalterens) kompetanse og oppgaver, forstås som NAVs kompetanse og oppgaver.

NAV skal kontrollere at de formelle vilkårene for en gyldig avtale er oppfylt. NAV skal også vurdere avtalens rimelighet. Hvis avtalen er urimelig eller i strid med barnets beste, skal NAV ikke gi avtalen tvangskraft. Direktoratet legger til grunn at det skal svært mye til for at en avtale kan anses urimelig eller i strid med barnets beste.

At avtalen er gitt tvangskraft betyr at den av foreldrene som etter avtalen har penger til gode hos den andre av foreldrene, kan gå til namsmannen med avtalen som tvangsgrunnlag for å få innkrevd pengene.