OBS: Ny barnelov er vedtatt, men ikke enda trådt i kraft.
Ny barnelov § 10-1 regulerer formålet med mekling. Bestemmelsen står først i kapittel 10 om mekling, og fungerer som en overordnet rettesnor for de øvrige meklingsreglene.
Bestemmelsen er ikke bare en teknisk innledning. Den sier noe grunnleggende om hva mekling etter barneloven skal være: ikke først og fremst en formalitet før separasjon, skilsmisse eller rettssak, men et barnerettslig virkemiddel for å styrke foreldrenes samarbeid og sikre at avtaler tar utgangspunkt i barnets behov.
Lovteksten begynner slik:
«Foreldre med felles barn bør ved samlivsbrot søke einigheit om ein avtale om barnet eller barna, der barnet får medverke.»
Dette er en viktig formulering. Foreldrene oppfordres til å finne en avtaleløsning, men avtalen skal ikke bare være en ordning mellom voksne. Den skal være en avtale om barnet der barnet får medvirke. Barnets rolle er dermed plassert direkte inn i formålsbestemmelsen.
Bestemmelsen fortsetter:
«Foreldra skal sørgje for at barnet får ytre meiningane sine fritt i samband med avtale og mekling, og skal leggje vekt på meiningane til barnet etter alder og modning.»
Her er ordlyden sterkere. Foreldrene «bør» søke enighet, men de «skal» sørge for barnets medvirkning. Det er altså ikke bare mekleren eller retten som har ansvar for at barnet blir hørt. Foreldrene har selv et ansvar for at barnet får uttrykke seg fritt i forbindelse med avtale og mekling.
Dette er et tydelig skifte i måten loven formulerer foreldrenes ansvar på. Barnet skal ikke være en passiv gjenstand for foreldrenes avtale. Barnet skal få informasjon, få anledning til å uttrykke seg og få sin mening vektlagt etter alder og modenhet.
Samtidig betyr ikke dette at barnet skal bestemme løsningen. Barnets mening skal vektlegges, men vurderingen skal fortsatt knyttes til barnets alder, modenhet og barnets beste. Medvirkning er ikke det samme som beslutningsmyndighet. Det er likevel en rettighet som må tas reelt på alvor.
Andre ledd angir selve formålet med meklingen:
«Formålet med mekling er å gi foreldra informasjon og eit grunnlag for vidare samarbeid om barnet, og å setje foreldra i stand til å gjere avtalar som ivaretar helsa, livskvaliteten og utviklinga til barnet.»
Dette er bestemmelsens kjerne. Meklingens formål er ikke bare at foreldrene skal møte opp. Det er heller ikke bare at de skal signere et dokument. Formålet er at foreldrene skal få informasjon, få et bedre grunnlag for samarbeid og bli i stand til å inngå avtaler som ivaretar barnets helse, livskvalitet og utvikling.
Det er særlig uttrykkene «vidare samarbeid», «helsa», «livskvaliteten» og «utviklinga» som gjør bestemmelsen interessant. Disse ordene trekker meklingen ut av et rent konfliktløsningsspor og inn i et bredere barnefaglig og barnerettslig spor. En god avtale er ikke bare en avtale som får konflikten ut av systemet. Det er en avtale som barnet kan leve godt med.
Forarbeidene viser at § 10-1 bygger på dagens barnelov § 52, men med innholdsmessige endringer. Etter dagens modell har formålet med meklingen vært mer direkte knyttet til å få foreldrene til å komme frem til en skriftlig avtale. Den nye loven endrer tyngdepunktet.
Departementet peker på at dagens formulering kan gi inntrykk av at foreldrene skal inngå avtalen under selve meklingstimen. Det kan være uheldig. Avtaler om barnets bosted, samvær, foreldreansvar og daglige myndighet kan få stor betydning. Foreldre kan derfor ha behov for å tenke, undersøke og vurdere før de binder seg.
Det nye formålet er derfor mer realistisk og mer barneorientert. Meklingen skal sette foreldrene i stand til å gjøre gode avtaler. Den skal ikke presse frem raske avtaler.
Dette er en viktig nyanse. En rask avtale kan være god, men den kan også være overfladisk, ufullstendig eller preget av press. I foreldretvister og samlivsbrudd kan foreldre stå i krise, sorg, sinne, usikkerhet eller maktubalanse. Da kan en avtale som virker praktisk i øyeblikket, senere vise seg lite gjennomtenkt. § 10-1 legger derfor mer vekt på grunnlaget for avtalen enn på at avtalen må komme der og da.
Forarbeidene fremhever også at løsninger foreldrene selv kommer frem til, som regel vil være bedre tilpasset den enkelte familie og gi et bedre grunnlag for fremtidig samarbeid. Dette er et sentralt utgangspunkt i barneloven. Staten kan stille rammer, retten kan avgjøre tvister, og familievernet kan gi veiledning. Men i de fleste familier er foreldrene nærmest til å kjenne barnets hverdag, behov, rytme, relasjoner og praktiske liv.
Samtidig bygger bestemmelsen på en viktig forutsetning: Foreldrenes avtalefrihet er ikke verdinøytral. Den må brukes til barnets beste. § 10-1 sier ikke at enhver avtale mellom foreldrene er god. Den sier at avtaler skal ivareta barnets helse, livskvalitet og utvikling. Det setter en normativ ramme for meklingen.
Bestemmelsen har også en praktisk side. Meklingen skal gi foreldrene informasjon. Dette kan handle om barnets rett til medvirkning, hvilke tema en avtale bør regulere, betydningen av forutsigbarhet, foreldresamarbeid og hvordan barn påvirkes av konflikt. Informasjonen skal gjøre foreldrene bedre i stand til å ta beslutninger.
Samtidig har lovgiver valgt å ta ut formuleringen om at mekleren skal gjøre foreldrene kjent med de viktigste økonomiske konsekvensene av avtalen. Forarbeidene viser at departementet mener økonomiske konsekvenser fortsatt er viktige, men at dette ikke bør være meklerens ansvar i selve meklingstimen. Begrunnelsen er blant annet at meklere i familievernet primært har sin kompetanse på relasjoner og relasjonsutfordringer, ikke nødvendigvis på økonomiske ytelser, stønader og regelverk.
Dette er en praktisk avgrensning. Økonomi kan være en betydelig konfliktdriver etter samlivsbrudd. Barnebidrag, barnetrygd, bostøtte, skatteposisjon og andre ytelser kan påvirke foreldrenes valg og konfliktnivå. Men departementet legger opp til at slik informasjon i større grad bør gis på forhånd, gjennom kvalitetssikret og lett tilgjengelig informasjon, slik at meklingstimen kan konsentreres om barnets behov og foreldrenes uenighet.
Siste punktum i § 10-1 sier:
«Mekling skjer i form av familiesamtale, foreldretvistmekling eller flyttemekling etter § 10-2.»
Dette viser at formålet i § 10-1 gjelder for flere typer mekling. Familiesamtale gjelder foreldre med felles barn under 16 år ved samlivsbrudd. Foreldretvistmekling gjelder før sak reises for retten. Flyttemekling gjelder ved uenighet om flytting. Selv om situasjonene er ulike, er det overordnede formålet det samme: foreldrene skal få bedre grunnlag for samarbeid og for avtaler som ivaretar barnet.
§ 10-1 må også ses i sammenheng med de nye reglene om barnesamtale i § 10-4. Når loven sier at barnet skal få medvirke i forbindelse med avtale og mekling, må dette ikke forstås som en tom plikt. Den nye loven gir barnet rett til en egen samtale med mekler. Dermed blir barnets medvirkning tydeligere også før saken eventuelt havner i domstolen.
Dette kan få praktisk betydning. Dersom foreldrene inngår avtale etter mekling uten at barnet reelt er hørt, kan det reise spørsmål om avtalen faktisk bygger på et forsvarlig barneperspektiv. Det er ikke nok at foreldrene mener å vite hva barnet ønsker. De skal sørge for at barnet får uttrykke meningene sine fritt.
Ny barnelov § 10-1 er derfor en formålsbestemmelse med reelt innhold. Den trekker opp tre hovedlinjer.
For det første skal foreldrene søke enighet. Konflikt mellom foreldre kan være belastende for barn, og loven bygger på at avtaler ofte er bedre enn langvarige rettsprosesser.
For det andre skal barnet medvirke. Barnets stemme skal inn i prosessen, og foreldrene har ansvar for at barnet får uttrykke seg fritt.
For det tredje skal meklingen styrke foreldrenes grunnlag for videre samarbeid og gode avtaler. Formålet er ikke lenger formulert som et press mot en skriftlig avtale i timen, men som et arbeid for bedre beslutninger.
Den praktiske betydningen av bestemmelsen vil avhenge av hvordan familievernet og meklerne bruker den. Dersom § 10-1 bare blir lest som en høflig innledning, vil lite endre seg. Dersom den tas på alvor, kan den bidra til at mekling i større grad handler om barnets faktiske liv: helse, livskvalitet, utvikling, medvirkning og foreldrenes evne til å samarbeide videre.
Det er også der bestemmelsens viktigste formål ligger. Mekling etter barneloven skal ikke først og fremst rydde i foreldrenes konflikt for systemets skyld. Den skal hjelpe foreldrene til å ta bedre avgjørelser for barnet.