OBS: Ny barnelov er vedtatt, men ikke enda trådt i kraft.
Ny barnelov § 10-2 regulerer hvem som skal delta i mekling. Bestemmelsen er kort, men den er praktisk viktig. Den avgjør når foreldre må møte til mekling, og hvilken type mekling saken hører inn under.
Lovteksten lyder:
«Gifte og sambuande foreldre med felles barn under 16 år skal ved samlivsbrot delta i mekling i form av ein familiesamtale.»
«Foreldre med felles barn under 16 år skal før dei reiser sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, dagleg myndigheit, kor barnet skal bu, eller samvær, delta i mekling i form av ei foreldretvistmekling.»
«Foreldre skal også mekle ved ueinigheit om at barnet skal flytte innanlands eller utanlands.»
Bestemmelsen deler dermed mekling inn i tre praktiske kategorier: familiesamtale, foreldretvistmekling og flyttemekling. Det er dette som er den viktigste nyheten i bestemmelsen. Mekling er ikke lenger bare én samlet betegnelse for alt. Loven forsøker å skille mellom ulike situasjoner, fordi familiene som møter familievernet ikke har samme behov.
Den første kategorien er familiesamtalen. Den gjelder gifte og samboende foreldre med felles barn under 16 år ved samlivsbrudd. Her er ikke utgangspunktet nødvendigvis at foreldrene er i konflikt. De kan være enige om det meste, delvis enige eller usikre på hvordan de best skal organisere hverdagen for barnet. Lovens språkbruk er derfor viktig. Ved samlivsbrudd skal foreldrene delta i «ein familiesamtale». Det signaliserer noe annet enn en foreldretvist.
Formålet er pedagogisk og praktisk. Foreldre som går fra hverandre, er ikke én ensartet gruppe. Noen har et godt samarbeid. Andre har høy konflikt. Noen trenger først og fremst informasjon og støtte til å lage en fungerende avtale. Andre trenger mer omfattende hjelp, og noen saker egner seg dårlig for mekling. Forarbeidene fremhever nettopp at det bør komme klarere frem i loven at det er forskjell mellom foreldre som møter i forbindelse med samlivsbrudd, og foreldre som møter fordi de skal bringe en tvist inn for domstolen.
Den andre kategorien er foreldretvistmekling. Dette er meklingen foreldre må gjennomføre før de kan reise sak for retten om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, daglig myndighet, hvor barnet skal bo eller samvær. Her er det allerede en uenighet som kan bli en rettssak. Derfor bruker loven begrepet «foreldretvistmekling».
Denne delen av § 10-2 får direkte prosessuell betydning. Etter ny barnelov § 12-2 er gyldig meklingsattest et vilkår for å reise sak. § 10-2 andre ledd blir dermed inngangsporten til domstolsbehandling. Foreldre som vil til retten, må først ha vært til foreldretvistmekling, med mindre loven eller forskrift gir unntak.
Den nye loven innfører også begrepet «dagleg myndigheit» som et selvstendig tema. Det får betydning for meklingen. Foreldre kan ikke bare være uenige om fast bosted og samvær, men også om hvem som skal ha daglig myndighet til å ta beslutninger for barnet. Når daglig myndighet er tatt uttrykkelig inn i § 10-2, viser det at dette ikke bare er et materielt nytt begrep i loven, men også et prosessuelt tema foreldrene må forsøke å håndtere før domstolen involveres.
Den tredje kategorien er flyttemekling. Foreldre skal også mekle ved uenighet om at barnet skal flytte innenlands eller utenlands. Dette viderefører tanken om at flytting med barn er et så praktisk og konfliktfylt spørsmål at foreldrene bør inn i et meklingsspor før konflikten låser seg.
Flyttemekling er interessant fordi den ikke bare gjelder situasjoner der det allerede er reist eller skal reises sak. Forarbeidene viser at departementet ønsket å videreføre meklingsplikt i flyttesaker, selv om det ikke nødvendigvis er aktuelt å reise en foreldretvist for retten. Dersom saken senere blir en sak om daglig myndighet, kan meklingsattesten fra flyttemeklingen brukes som grunnlag.
§ 10-2 må leses sammen med § 10-1. § 10-1 sier at formålet med mekling er å gi foreldrene informasjon og grunnlag for videre samarbeid om barnet, og å sette dem i stand til å gjøre avtaler som ivaretar barnets helse, livskvalitet og utvikling. Dette er en viktig presisering. Mekling handler ikke bare om å få foreldrene til å signere en avtale. Mekling skal gi et bedre grunnlag for samarbeid og mer gjennomtenkte løsninger for barnet.
Forarbeidene er tydelige på dette. Departementet ønsket ikke en lovtekst som antyder at foreldrene nødvendigvis skal inngå avtale i selve meklingstimen. Det kan føre til for raske og lite gjennomtenkte løsninger. En avtale om barnets bosted, samvær, foreldreansvar eller daglig myndighet har stor betydning for barnet. Foreldrene kan derfor ha behov for tid til å tenke, undersøke og vurdere før de binder seg.
Dette er også bakgrunnen for at loven ikke følger opp forslaget om seks timer obligatorisk mekling for alle foreldretvister. Barnelovutvalget ønsket en sterkere obligatorisk meklingsmodell i foreldretvister. Departementet valgte å videreføre én time obligatorisk mekling. Begrunnelsen var blant annet at mer tvungen mekling ikke nødvendigvis fører til flere løsninger, og at enkelte saker ikke egner seg for mekling og bør håndteres av domstolen.
Det er et viktig rettssikkerhetspoeng. Mekling kan være godt i mange saker, men ikke i alle. I saker med vold, sterk maktubalanse, rus, psykisk uhelse, alvorlig kontrollatferd eller beskyttelsesbehov kan mekling bli problematisk dersom rammene ikke er trygge. Forarbeidene viser at flere høringsinstanser tok opp behovet for bedre håndtering av høyrisikosaker og saker med vold. Departementet varslet at dette må vurderes nærmere i forskriftsarbeidet og i arbeidet med ny lov om familieverntjenesten.
§ 10-2 er derfor mer enn en teknisk møtepliktbestemmelse. Den forsøker å sortere sakene tidligere. Foreldre ved samlivsbrudd skal møtes gjennom familiesamtale. Foreldre som vil til retten, skal til foreldretvistmekling. Foreldre som er uenige om flytting, skal til flyttemekling. Det gir et mer presist språk og kan gjøre det lettere for familievernet å tilpasse tilbudet.
Samtidig er bestemmelsen bare rammen. Det avgjørende blir hvordan familievernet, eksterne meklere og domstolene praktiserer den. Dersom familiesamtale i realiteten blir det samme som dagens ordinære bruddmekling, får begrepsendringen begrenset betydning. Dersom foreldretvistmekling ikke får en tydeligere metodikk for høykonfliktsaker, vil også det nye navnet ha liten praktisk effekt. Og dersom flyttemekling ikke settes inn tidlig nok, kan flyttespørsmålet allerede ha blitt et fastlåst rettslig problem før meklingen starter.
Bestemmelsen bør derfor forstås som en del av en større reform: Loven forsøker å gjøre mekling mer differensiert, mer barneorientert og mer tilpasset sakens karakter. Målet er ikke bare å oppfylle en formalitet før separasjon, skilsmisse eller stevning. Målet er å gi foreldrene et bedre grunnlag for å ta beslutninger som barnet skal leve med.
Den praktiske konsekvensen er at advokater og foreldre bør være mer presise når de omtaler mekling etter ny lov. Det er ikke likegyldig om saken gjelder familiesamtale, foreldretvistmekling eller flyttemekling. De tre sporene har forskjellig bakgrunn og funksjon. De gir også ulik informasjon til den som senere skal vurdere saken, enten det er familievernet, advokatene eller domstolen.
Ny barnelov § 10-2 markerer dermed et skifte i lovens språk. Den gamle samlebetegnelsen mekling blir brutt opp i mer treffsikre kategorier. Om dette gir bedre praksis, avhenger av ressursene, kompetansen og metodikken som følger loven. Men lovteksten peker klart i én retning: Foreldre og barn skal ikke møte en standardisert prosess, men et meklingsspor som bedre svarer til den situasjonen familien faktisk står i.