OBS: Ny barnelov er vedtatt, men ikke enda trådt i kraft.
Ny barnelov § 12-13 er en kort bestemmelse, men den gjelder et viktig praktisk tema i foreldretvister: tilgangen til sakkyndige.
Bestemmelsen lyder:
«Departementet kan føre oversikt over sakkunnige for å leggje til rette for at domstolane og private partar kan be om sakkunnig bistand i saker etter lova, og handsame personopplysningar i den grad det er nødvendig for dette formålet.»
Videre heter det:
«Departementet kan gi forskrift om innhaldet i og forvaltning av oversikta.»
Bestemmelsen er ny. Den gir ikke regler om når retten skal oppnevne sakkyndig. Det reguleres i ny barnelov § 12-12. Den gir heller ikke regler om Barnesakkyndig kommisjons kontroll av sakkyndige utredninger. Det reguleres i § 12-14. § 12-13 handler om noe annet: selve infrastrukturen rundt sakkyndige. Den lovfester at departementet kan føre en oversikt over sakkyndige, og at det kan behandles nødvendige personopplysninger for dette formålet.
Bakgrunnen er at det allerede finnes et sentralt register over sakkyndige i barne- og familiesaker. Forarbeidene beskriver formålet med dagens register som å gjøre det enklere for domstolene, barnevernsforvaltningen og private parter å finne en ekstern fagperson som har et minimum av kunnskaper og ferdigheter til å utføre sakkyndigoppdrag på en tilfredsstillende måte.
Den nye bestemmelsen gjør altså ikke hele ordningen ny fra grunnen av. Det nye er at selve oversikten forankres uttrykkelig i barneloven. Det er en lovfesting av en funksjon som allerede har stor praktisk betydning.
Formålet er sammensatt.
For det første skal oversikten gjøre det lettere å finne sakkyndige. I foreldretvister kan tilgang på riktig sakkyndig være avgjørende. Retten kan trenge sakkyndig bistand til barnesamtaler, observasjoner, vurdering av risiko, vurdering av samspill, foreldrefungering, barnets reaksjoner eller andre forhold som krever særlig fagkunnskap. Private parter kan også ha behov for sakkyndig bistand, for eksempel ved innhenting av partsengasjerte vurderinger.
For det andre skal oversikten bidra til bedre tilgang på sakkyndige. Forarbeidene viser til at tilgang til sakkyndige er påpekt som en utfordring i flere rapporter og utredninger. Dette er praktisk viktig. En regel om sakkyndig bistand har begrenset verdi dersom det i praksis er vanskelig å finne kvalifiserte sakkyndige med kapasitet.
For det tredje skal lovfestingen styrke det formelle rammeverket rundt bruk av sakkyndige. Foreldretvister er saker med høy faktisk og rettslig betydning. Sakkyndiges vurderinger kan få stor innflytelse på rettens avgjørelse. Da er det ikke uvesentlig hvordan systemet for å finne sakkyndige er organisert, dokumentert og forvaltet.
For det fjerde handler bestemmelsen om legitimitet. Når en oversikt over sakkyndige har betydning for domstoler og private parter, bør rammen rundt oversikten være klar. Lovforankring gir større åpenhet om hvorfor oversikten finnes, hvem som har ansvaret for den, og hvilket rettsgrunnlag som finnes for å behandle opplysninger om de sakkyndige.
For det femte har bestemmelsen en personvernside. Oversikten vil nødvendigvis kunne inneholde personopplysninger om de sakkyndige, for eksempel navn, kontaktinformasjon, profesjon, utdanning, språkkompetanse og hvilke sakstyper vedkommende tar oppdrag i. Forarbeidene peker derfor på at personvernhensyn tilsier at oversikten forankres i loven.
Et viktig poeng er at bestemmelsen bruker ordet «kan». Departementet kan føre oversikt. Det er ikke formulert som en pliktbestemmelse. Bestemmelsen gir kompetanse og hjemmel, men pålegger ikke i seg selv departementet en bestemt detaljert måte å organisere ordningen på. Den nærmere reguleringen kan komme i forskrift.
Det er også viktig at oversikten ikke er en lukket liste over hvem som kan brukes som sakkyndig. Forarbeidene presiserer at oversikten ikke skal regnes som et «utvalg» av sakkyndige i tvistelovens forstand. Den er heller ikke uttømmende. Det er derfor ikke et krav at retten må bruke sakkyndige fra oversikten.
Dette er en sentral avgrensning. Dersom oversikten hadde vært obligatorisk, kunne den i noen saker virket begrensende. Det avgjørende i den enkelte sak må fortsatt være om den sakkyndige har riktig kompetanse og kapasitet for akkurat den saken retten står overfor. En sak om spedbarn, en sak om alvorlige voldsanklager, en sak om samværsvegring hos ungdom og en sak om foreldre med omfattende psykiske helseutfordringer kan kreve forskjellig kompetanse.
Oversikten må derfor forstås som et hjelpemiddel, ikke som en tvangstrøye. Den skal legge til rette for sakkyndig bistand, ikke erstatte rettens konkrete vurdering av hvem som bør oppnevnes.
Forarbeidene viser samtidig at det kan bli aktuelt med forskriftsregler om innholdet i og forvaltningen av oversikten. Det kan blant annet gjelde hvilke krav som skal stilles for å stå oppført, hvilke opplysninger som skal fremgå, hvordan opplysninger skal dokumenteres, og hvordan oversikten skal kvalitetssikres og holdes oppdatert.
Dette er trolig den mest praktisk interessante delen av § 12-13. Selve lovteksten er kort. Den reelle betydningen kan i stor grad komme gjennom forskriften. Dersom forskriften stiller tydelige krav til dokumentasjon, kompetanse, oppdatering, språk, erfaring, tilgjengelighet og eventuelt politiattest/barneomsorgsattest, kan oversikten få større verdi som praktisk verktøy.
Høringsinstansene som uttalte seg om forslaget, var positive. Barnesakkyndig kommisjon fremhevet betydningen av at listen er oppdatert, og tok opp spørsmål om hvilken kompetanse oversikten bør inneholde og hvilke dokumentasjonskrav som skal gjelde. Oslo tingrett pekte også på behovet for at listen holdes oppdatert, og etterlyste vurderinger av hva som skal til for å fjerne en uegnet sakkyndig fra listen.
Dette viser at § 12-13 ikke bare handler om å ha en navneliste. Spørsmålet er hvilken kvalitet og tillit en slik oversikt skal ha. En oversikt som ikke er oppdatert, eller som ikke sier nok om kompetanse og egnethet, kan få begrenset verdi. En godt forvaltet oversikt kan derimot bidra til bedre saksflyt, mer treffsikre oppnevninger og større forutsigbarhet for domstoler og parter.
Samtidig må man ikke overdrive bestemmelsens betydning. § 12-13 løser ikke alene utfordringene med sakkyndige i foreldretvister. Den sier ikke hvordan sakkyndige skal arbeide. Den sier ikke hvordan mandat skal utformes. Den sier ikke hvordan retten skal vurdere sakkyndiges konklusjoner. Den sier heller ikke hvordan man skal sikre harmonisert praksis mellom domstoler og sakkyndige. Dette må håndteres gjennom andre regler, forskrifter, veiledere, rettens saksstyring og Barnesakkyndig kommisjons vurderinger.
Likevel er bestemmelsen viktig. Den gir lovgrunnlag for et nasjonalt system som kan gjøre det lettere å finne sakkyndige, stille rammer for hvilke opplysninger som skal være tilgjengelige, og gi departementet mulighet til å regulere forvaltningen av oversikten nærmere.
I foreldretvister er sakkyndighet ofte et av de mest sentrale virkemidlene retten har for å opplyse saken. Når sakkyndige vurderinger kan få stor betydning for barns bosted, samvær, beskyttelse og kontakt med foreldre, er det nødvendig at systemet rundt sakkyndige er ryddig, transparent og faglig tillitvekkende.
Ny barnelov § 12-13 er derfor først og fremst en rammebestemmelse. Den gir ikke svaret på alle spørsmål om sakkyndiges rolle. Men den lovfester at staten kan ha en organisert oversikt over sakkyndige, og at dette kan reguleres nærmere. Det kan bli et viktig bidrag til bedre struktur rundt sakkyndigbruken i foreldretvister.
Den praktiske betydningen vil avhenge av hvordan oversikten faktisk forvaltes, hvilke krav som stilles, hvor oppdatert den er, og om domstoler og parter opplever den som nyttig. Lovteksten åpner døren. Forskriften og praksis vil avgjøre hvor mye bestemmelsen faktisk kommer til å bety.