OBS: Ny barnelov er ikke trådt i kraft enda da dette skrives.
Ny barnelov § 12-2 regulerer vilkåret for å reise foreldretvist for domstolen. Bestemmelsen er kort, men praktisk viktig. Den avgjør om en sak om foreldreansvar, bosted, daglig myndighet, samvær eller flytting med barnet ut av landet i det hele tatt kan bringes inn for retten.
Bestemmelsen lyder:
«Det er eit vilkår for å reise sak etter § 12-1 at foreldra kan leggje fram ein gyldig meklingsattest etter gjennomført mekling, jf. § 10-2.»
Dette er hovedregelen. Før en forelder kan reise sak etter § 12-1, må foreldrene ha gjennomført mekling etter § 10-2. Meklingen dokumenteres gjennom en gyldig meklingsattest.
Bestemmelsen er dermed en prosessforutsetning. Det betyr at retten ikke bare skal vurdere kravet materielt. Retten må først kontrollere om saksanlegget oppfyller lovens inngangsvilkår. Dersom gyldig meklingsattest ikke foreligger, er utgangspunktet at saken ikke kan behandles.
Forarbeidene presiserer dette tydelig. Departementet skriver at første punktum angir hovedregelen om at foreldre, for å reise sak, må kunne legge frem en gyldig meklingsattest. Attesten utstedes etter én times mekling, skal være utstedt senest seks måneder før stevningen fremmes, og dersom det ikke legges frem gyldig meklingsattest, må retten avvise saken.
§ 12-2 må leses sammen med § 12-1. § 12-1 definerer hva en foreldretvist er. Det omfatter uenighet om foreldreansvar, hvor barnet skal bo, daglig myndighet, samvær og flytting med barnet ut av landet. Når § 12-2 viser til «sak etter § 12-1», betyr det at meklingsattest er et inngangsvilkår for disse sakstypene.
Dette viderefører hovedtrekket i dagens barnelov, men med ny systematikk og nytt språk. Forarbeidene sier at § 12-2 tilsvarer gjeldende barnelov § 56 andre ledd, med enkelte språklige endringer. Den nye bestemmelsen står likevel i en annen lovstruktur, der begrepet «foreldretvist» brukes mer konsekvent, og der «daglig myndighet» er tatt inn som et eget tema.
Formålet er ikke å hindre foreldre i å få saken prøvd for retten. Forarbeidene er klare på at noen foreldretvister best kan finne sin løsning i domstolene. Foreldretvister er privatrettslige saker, og foreldrene kan inngå avtaler utenfor retten. Men der dette ikke fører frem, kan domstolens rammer være nødvendige.
Meklingskravet har derfor en dobbelt funksjon. For det første skal det forsøke å hindre unødvendige rettssaker. For det andre skal det gi foreldrene et bedre grunnlag for å forstå konflikten, barnets behov og muligheten for avtale før saken eventuelt går til domstolen.
Dette henger nært sammen med formålet med mekling i ny barnelov § 10-1. Meklingen skal gi foreldrene informasjon og et grunnlag for videre samarbeid om barnet, og sette dem i stand til å gjøre avtaler som ivaretar barnets helse, livskvalitet og utvikling. Meklingsattesten etter § 12-2 er derfor ikke bare et papirkrav. Den dokumenterer at foreldrene har vært innom et lovbestemt forsøk på barneorientert konfliktavklaring før domstolen kobles inn.
Samtidig er det viktig å se begrensningen. En meklingsattest dokumenterer at mekling er gjennomført. Den dokumenterer ikke at foreldrene er enige. Den dokumenterer heller ikke at saken er egnet for videre mekling. Den er et formelt vilkår for saksanlegg, ikke et bevis på at konflikten er løst.
Ny barnelov § 12-2 inneholder også et viktig unntak:
«Ein forelder kan likevel reise sak utan meklingsattest dersom den andre forelderen er dømd for alvorleg vald eller overgrep mot eigne barn etter straffeloven eller er overført til tvungent psykisk helsevern eller idømd tvungen omsorg på grunn av slike handlingar.»
Dette unntaket viser at lovgiver ikke behandler alle foreldretvister likt. I saker der den andre forelderen er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn, skal den forelderen som vil reise sak, ikke være tvunget inn i meklingssporet før domstolsbehandling.
Formålet er å beskytte mot en ordning der meklingskravet i seg selv blir en belastning eller et hinder i alvorlige vold- og overgrepssaker. Mekling forutsetter i mange tilfeller et minimum av trygghet og mulighet for reell dialog. Der det foreligger dom for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn, er situasjonen en annen.
Forarbeidene presiserer samtidig at unntaket er snevert. Det gjelder der en forelder er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn. Det er ikke et vilkår at dommen er rettskraftig. Men dersom en person bare er siktet eller tiltalt for slike forhold, gjelder de vanlige reglene om meklingsattest. Det samme gjelder dersom forholdet er begått mot andre enn egne barn, for eksempel mot den andre forelderen.
Dette kan diskuteres. I praksis kan alvorlig vold mot den andre forelderen også ha stor betydning for barnets trygghet, foreldresamarbeidet og forsvarligheten av mekling. Men § 12-2-unntaket er etter forarbeidene knyttet til dom for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn. Andre risikosituasjoner må håndteres gjennom reglene om tilpasset mekling, separat mekling, eventuelle forskriftsunntak, rettens saksstyring og de øvrige prosessreglene i kapittel 12.
Bestemmelsen avsluttes slik:
«Departementet kan gi forskrift om kva som skal reknast som eigne barn og alvorleg vald eller overgrep etter andre punktum.»
Dette gir departementet hjemmel til å presisere rekkevidden av unntaket. Det er praktisk viktig. Uten nærmere avgrensning kan det oppstå tvil om hvilke straffebud som omfattes, hva som menes med «egne barn», og hvilke reaksjoner som skal likestilles med dom.
§ 12-2 er derfor en bestemmelse om balanse. Den skal på den ene siden sikre at foreldre ikke går rett til domstolen uten først å ha forsøkt mekling. På den andre siden skal den ikke påtvinge mekling i de mest alvorlige tilfellene der det foreligger dom for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn.
Den praktiske konsekvensen for advokater er klar. Før stevning tas ut, må det kontrolleres om det foreligger gyldig meklingsattest, og om attesten fortsatt er innenfor gyldighetstiden. Dersom saken gjelder et unntakstilfelle, må grunnlaget for unntaket dokumenteres tydelig.
Bestemmelsen har også betydning for hvordan stevningen utformes. Ny barnelov § 12-4 sier at meklingsattest og meklingsprotokoll skal legges ved stevningen. § 12-2 er derfor selve inngangsvilkåret, mens § 12-4 regulerer hvordan dette skal dokumenteres når saken bringes inn.
I et større perspektiv viser § 12-2 hvordan ny barnelov forsøker å styre foreldretvister inn i riktig spor. Først skal foreldrene som hovedregel møte i mekling. Deretter, hvis konflikten ikke løses, kan saken bringes inn for retten. Men der saken gjelder alvorlig vold eller overgrep mot egne barn, åpner loven for at domstolsbehandling kan skje uten meklingsattest.
Det er en nøktern, men viktig prosessregel. Den sier ikke hva resultatet i saken skal bli. Den sier hva som må være gjort før retten kan behandle saken. På den måten fungerer § 12-2 som en port inn til domstolen: normalt gjennom mekling, men med en sikkerhetsventil for de alvorligste sakene.