OBS: Ny barnelov er ikke trådt i kraft enda da dette skrives.
Ny barnelov § 12-3 regulerer hvilken domstol en foreldretvist skal reises for. Bestemmelsen handler ikke om hva retten skal avgjøre, men hvor saken skal behandles.
Det kan virke teknisk. I praksis er det viktig. Valg av verneting kan få betydning for tilgjengelighet, saksflyt, trygghet, ressursbruk og i enkelte saker også for barnets og foreldrenes sikkerhet.
Bestemmelsen lyder:
«Ei sak etter § 12-1 skal reisast der barnet har alminneleg verneting på den tida saka blir reist. Dersom saka gjeld søsken som ikkje har same verneting, kan felles sak for barna reisast der eitt av barna har alminneleg verneting.»
Andre ledd lyder:
«Dersom barnet bur på sperra adresse, jf. folkeregisterloven med forskrifter, eller det er søkt om eller gitt løyve til å nytte fiktiv identitet for barnet, jf. politiloven § 14 a, kan saka reisast for Oslo tingrett.»
Hovedregelen er dermed enkel: saken skal reises der barnet har alminnelig verneting når saken blir reist. Forarbeidene presiserer at dette viderefører gjeldende barnelov § 57. Bestemmelsen er derfor ikke først og fremst en materiell nyskaping, men en videreføring i ny lovstruktur.
Det sentrale er at vernetinget knyttes til barnet, ikke til foreldrene. I foreldretvister er det barnet saken gjelder. Det er barnets bostedstilknytning som normalt avgjør hvilken tingrett som skal behandle saken.
Forarbeidene viser til tvisteloven § 4-4 andre ledd om alminnelig verneting for fysiske personer. Det avgjørende er hvor personen har bopel. For barn betyr dette hvor barnet faktisk bor. Folkeregistrert adresse er et bevismoment, men ikke nødvendigvis avgjørende alene. Den faktiske tilknytningen står sentralt.
Dette kan få betydning i saker der barnet nylig har flyttet, der foreldrene er uenige om hvor barnet egentlig bor, eller der registrert adresse ikke stemmer med barnets faktiske liv. I slike situasjoner er spørsmålet ikke bare hva som står i Folkeregisteret, men hvor barnet faktisk har sin bopel på det tidspunktet saken reises.
Bestemmelsen inneholder også en praktisk regel for søsken. Dersom saken gjelder søsken som ikke har samme verneting, kan felles sak reises der ett av barna har alminnelig verneting. Formålet er å unngå at en familiesak splittes mellom flere domstoler.
Dette er viktig. Foreldretvister gjelder ofte søsken samlet. Selv om barna formelt kan ha ulik bostedstilknytning, vil det som regel være uheldig om samme familie, samme foreldre og samme konflikt må behandles i ulike tingretter. En samlet behandling gir bedre oversikt og reduserer risikoen for motstridende avgjørelser.
§ 12-3 andre ledd gjelder en annen type situasjon: saker der barnet bor på sperret adresse, eller der det er søkt om eller gitt tillatelse til fiktiv identitet. Da kan saken reises for Oslo tingrett.
Denne regelen har et klart sikkerhetsformål. Dersom barnet bor på sperret adresse, kan en ordinær vernetingsregel i verste fall bidra til å røpe hvor barnet oppholder seg. Det samme gjelder saker om fiktiv identitet. Ved å åpne for Oslo tingrett som alternativt verneting, gir loven en praktisk sikkerhetsventil.
Det er viktig å merke seg at lovteksten sier «kan». Saken må ikke nødvendigvis reises for Oslo tingrett, men den kan reises der. Dette gir fleksibilitet. I noen saker vil Oslo tingrett være riktig for å beskytte opplysninger om barnets bosted eller identitet. I andre saker kan det tenkes at saken likevel behandles ved annet verneting uten at sikkerheten svekkes. Det må vurderes konkret.
Forarbeidene viser også til et spørsmål som ble reist i høringen. Indre Finnmark tingrett foreslo egne vernetingsregler for saker som gjelder samiske barn eller barn som tilhører nasjonale minoriteter. Departementet fulgte ikke opp dette. Begrunnelsen var at det er til barnets beste at barnets verneting er der barnet bor.
Dette betyr ikke at samisk språk, kultur eller minoritetstilhørighet er irrelevant. Forarbeidene peker på at saker kan overføres til en annen domstol etter domstolloven § 38 når særlige grunner gjør det påkrevd eller hensiktsmessig. Behov for bruk av samisk språk kan være en slik særlig grunn. I tillegg viser departementet til samelovens regler om bruk av samisk i domstolene, tolkeloven og domstollovens regler om tolk.
Dette er et viktig skille. § 12-3 legger ikke opp til særskilte faste vernetingsregler for samiske barn eller barn som tilhører nasjonale minoriteter. Men lovsystemet åpner for praktiske tilpasninger gjennom overføring, språkregler og tolkeregler der det er nødvendig.
§ 12-3 må også skilles fra reglene om internasjonal jurisdiksjon. Bestemmelsen sier hvilken norsk domstol saken hører under når saken kan behandles i Norge. Den avgjør ikke alene om norske domstoler har internasjonal kompetanse. Forarbeidene peker likevel på at overføring av jurisdiksjon fra annen stat til Norge etter Haagkonvensjonen 1996 kan gjøre at norske domstoler har jurisdiksjon i en foreldretvist selv om barnet ikke har bopel i Norge.
Bestemmelsens praktiske formål kan oppsummeres slik: Foreldretvister skal normalt behandles der barnet faktisk bor. Søsken skal kunne behandles samlet. Barn med sperret adresse eller fiktiv identitet skal ha en tryggere vernetingsløsning. Og særlige språk- eller tilknytningshensyn skal kunne håndteres gjennom andre prosessuelle mekanismer.
Det er derfor riktig å se § 12-3 som en barneorientert vernetingsregel. Den knytter saken til barnets faktiske liv, ikke til den forelderen som først går til sak. Samtidig hindrer den at sikkerhetshensyn ved sperret adresse eller fiktiv identitet blir oversett.
I de fleste saker vil bestemmelsen være ukomplisert. Barnet bor i én rettskrets, og saken reises der. Men i de vanskelige sakene — der barnet nylig er flyttet, der søsken bor ulikt, der adresse er sperret, eller der identitet er beskyttet — blir § 12-3 en viktig prosessuell bestemmelse.
Den avgjør ikke barnets bosted, samvær eller daglige myndighet. Men den avgjør hvor disse spørsmålene skal behandles. Det er ikke uviktig. I foreldretvister er prosessen en del av rettssikkerheten. Riktig domstol er første trinn i en forsvarlig behandling av saken.