OBS: Ny barnelov er vedtatt, men ikke enda trådt i kraft.
Ny barnelov § 12-7 regulerer midlertidige avgjørelser i foreldretvister. Bestemmelsen er en av de mest praktisk viktige prosessreglene i den nye loven, fordi den gjelder situasjoner der saken ikke kan ligge uavklart frem til endelig dom.
En midlertidig avgjørelse er ikke den endelige løsningen på konflikten. Den er rettens foreløpige regulering av barnets situasjon mens saken pågår. Likevel kan slike avgjørelser få stor faktisk betydning. Barn lever ikke i juridisk ventemodus. Hverdagen fortsetter mens foreldrene er uenige, og en midlertidig ordning kan derfor bli styrende for barnets bosted, samvær og trygghet i en viktig periode.
Bestemmelsen viderefører mye av tanken bak dagens barnelov § 60, men den gjør samtidig noen markante endringer. Den viktigste er at retten i flere tilfeller ikke bare kan, men skal treffe midlertidig avgjørelse når en part krever det. Dette gjelder særlig der det er risiko for vold eller skade, og der det har skjedd en vesentlig reduksjon i samværet.
Lovens utgangspunkt er at dersom en av partene krever det, «kan retten ta midlertidig avgjerd». Dette er den alminnelige adgangen. Retten må da vurdere om det er nødvendig og riktig å regulere forholdet foreløpig. Det kan for eksempel være behov for å avklare hvor barnet skal bo, hvordan samvær skal gjennomføres, eller om det skal settes vilkår for kontakt.
Samtidig går § 12-7 lenger i to situasjoner. Etter krav fra en part skal retten alltid treffe midlertidig avgjørelse når det foreligger fare for at barnet kan bli utsatt for vold eller annen fysisk eller psykisk skade. Dette er en videreføring og tydeliggjøring av at risikosaker ikke kan behandles som ordinære foreldrekonflikter. Når det anføres reell fare for barnet, må retten raskt ta stilling til om barnet trenger beskyttelse gjennom en midlertidig regulering.
Den andre situasjonen er ny og særlig viktig: Retten skal også alltid treffe midlertidig avgjørelse der det foreligger «vesentleg reduksjon i samværet» sammenlignet med det som er avtalt, fastsatt eller praktisert. Dette er en tydelig lovgivermarkering. Dersom samvær i praksis stopper opp eller reduseres kraftig, skal ikke saken nødvendigvis måtte vente på ordinær saksforberedelse og hovedforhandling.
Dette betyr ikke at retten automatisk skal gjenopprette tidligere samvær. Det betyr at retten skal avgjøre spørsmålet midlertidig. Det er en vesentlig forskjell. I noen saker kan stans eller reduksjon i samvær være uberettiget. I andre saker kan reduksjonen være begrunnet i reell bekymring for barnet. I andre igjen kan situasjonen skyldes barnets egen vegring, lojalitetskonflikt, langvarig foreldrekonflikt eller sammensatte forhold. § 12-7 gir ikke en fasit, men den krever at retten tar stilling.
Departementet peker i forarbeidene på at slike saker ofte handler om tap eller brudd i kontakten mellom barnet og en forelder. Det kan skyldes at en forelder stanser samvær fordi vedkommende mener barnet ikke blir godt nok ivaretatt. Det kan også skyldes at barnet selv vegrer seg. Eller det kan skyldes at en forelder hindrer samvær uten tilstrekkelig grunn. Nettopp fordi årsakene kan være så forskjellige, må retten ha et forsvarlig faktisk grunnlag før avgjørelse treffes.
Vilkåret er ikke enhver endring i samvær. Loven bruker uttrykket «vesentleg reduksjon». Det betyr at mindre avvik, praktiske forskyvninger eller enkeltstående avlysninger normalt ikke er nok. Det må være et større avvik fra det som er avtalt, fastsatt eller faktisk praktisert. Retten må sammenligne den eksisterende ordningen med det som faktisk skjer.
Dette gjør bestemmelsen praktisk krevende. Foreldrene vil ofte være uenige både om hva som var den reelle ordningen, hvorfor den ble endret, og om endringen er beskyttelse eller hindring. En forelder kan si at samvær er stanset for å beskytte barnet. Den andre kan si at samværet er sabotert. Barnet kan selv uttrykke motstand. I slike saker må retten ikke nøye seg med merkelapper. Retten må undersøke faktum.
§ 12-7 innfører også en tydelig tidsramme. Når retten har plikt til å treffe midlertidig avgjørelse, skal det så langt mulig skje «innan seks veker». Dette er ikke en absolutt frist, men en klar forventning om hurtig behandling. Forbeholdet er viktig. Noen saker lar seg ikke forsvarlig avgjøre innen seks uker fordi barnet må høres, dokumentasjon må innhentes, eller det er behov for sakkyndig bistand. Samtidig er signalet klart: saker om risiko og vesentlig tap av kontakt skal ikke bli liggende.
Bestemmelsen balanserer dermed to hensyn som ofte står mot hverandre. På den ene siden må retten handle raskt, fordi barnets situasjon kan forverres mens saken venter. På den andre siden må retten ikke handle for raskt på sviktende faktisk grunnlag. En forhastet midlertidig avgjørelse kan være like skadelig som en for sen avgjørelse.
Særlig i saker der det anføres vold, overgrep, rus eller annen alvorlig risiko, kan det være farlig å tenke at kontakt alltid må gjenopprettes raskt. Barnets rett til beskyttelse må gå foran en forelders ønske om samvær dersom samværet ikke er trygt. Samtidig kan uberettiget kontaktbrudd også være skadelig for barnet. Det er denne vanskelige spenningen § 12-7 forsøker å møte.
Bestemmelsen åpner også for at retten kan treffe midlertidig avgjørelse før selve saken er reist, dersom «særlege grunnar» taler for det. Dette kan være praktisk viktig der situasjonen er akutt, men der hovedsaken ennå ikke er formelt brakt inn for retten. I slike tilfeller skal retten sette en frist for å reise sak. Hvis sak ikke reises innen fristen, faller den midlertidige avgjørelsen bort. Det hindrer at en midlertidig beslutning blir stående uten at saken følges opp.
§ 12-7 regulerer også en særlig form for beskyttelsestiltak. Retten kan, etter krav fra en part, forby den andre parten å komme til huset der barnet bor eller til eiendom der barnet måtte være. Dette viser at bestemmelsen ikke bare handler om bosted og samvær i snever forstand, men også om å beskytte barnets fysiske rammer og trygghet.
Dersom det ikke trengs en avgjørelse straks, skal den parten som kan bli ilagt forbud, om mulig få uttale seg. Dette er en viktig prosessuell sikkerhetsventil. Selv i hastesaker må retten så langt mulig ivareta kontradiksjon. Men loven åpner samtidig for at retten kan handle raskt når det er nødvendig.
Avgjørelsen treffes ved orskurd. Loven sier uttrykkelig at det ikke er nødvendig med muntlig forhandling først. Dette gjør bestemmelsen prosessuelt effektiv. Retten kan avgjøre spørsmålet på skriftlig grunnlag dersom saken er tilstrekkelig opplyst. Samtidig vil mange saker i praksis kreve muntlig behandling, særlig der det er motstridende forklaringer, uavklart risiko eller behov for å høre barnet.
Det er også viktig at en midlertidig avgjørelse etter § 12-7 kan få tvangskraft selv om den ikke er rettskraftig. Det betyr at avgjørelsen kan få praktisk gjennomslag raskt. Dette forsterker betydningen av at retten må være presis i hva som bestemmes, hvorfor det bestemmes, og hvilke vilkår som eventuelt gjelder.
Den mest interessante delen av § 12-7 er likevel lovens nye håndtering av vesentlig samværsreduksjon. Lovgiver forsøker å motvirke at langvarig kontaktbrudd blir en faktisk realitet før retten får vurdert saken. I foreldretvister kan tid i seg selv endre saken. Et barn som ikke har hatt kontakt med en forelder over lang tid, kan etter hvert oppleve gjenopptakelse som vanskeligere. På samme måte kan et barn som faktisk trenger beskyttelse, skades av at retten presser frem kontakt før risiko er avklart.
Derfor bør § 12-7 forstås som en prosessuell hastebestemmelse, ikke som en materiell presumsjon for samvær. Den pålegger retten å komme tidlig inn i de vanskeligste situasjonene. Den sier ikke at den ene forelderen skal få medhold. Den sier at barnet ikke skal bli stående i uavklart risiko eller uavklart kontaktbrudd uten at retten vurderer situasjonen.
For advokater vil bestemmelsen stille større krav til konkretisering. Den som krever midlertidig avgjørelse på grunn av vesentlig reduksjon i samvær, bør tydelig dokumentere hva ordningen var, hvordan den faktisk er redusert, når reduksjonen oppsto, og hvilke følger dette har for barnet. Den som mener reduksjonen er nødvendig, bør på samme måte konkretisere risiko, barnets reaksjoner, hendelser, dokumentasjon og hvorfor tidligere ordning ikke lenger er forsvarlig.
For domstolene innebærer bestemmelsen et krav om aktiv saksstyring. Retten må raskt identifisere om saken gjelder risiko, kontaktbrudd eller begge deler. Retten må vurdere om barnet skal høres, om det trengs opplysninger fra barnevern, politi eller andre instanser, og om det er behov for sakkyndig bistand. Seksukersrammen gjør at dette må skje effektivt.
Ny barnelov § 12-7 kan derfor bli en av de bestemmelsene som får størst praktisk betydning i foreldretvister. Den griper inn i de sakene der midlertidighet ikke er en formalitet, men barnets faktiske hverdag. Spørsmålet retten må stille er ikke bare hva som til slutt bør bli løsningen, men hva barnet trenger mens saken pågår.
Det er nettopp der bestemmelsens kjerne ligger: Barnet skal ikke vente unødvendig på beskyttelse. Barnet skal heller ikke vente unødvendig på avklaring når kontakten med en forelder faller bort. Men i begge tilfeller må avgjørelsen bygge på en konkret, forsvarlig og barnefaglig vurdering av hva som er best for barnet.