Foreldre har som hovedregel ingen vetorett over den andres nye kjæreste. Konkrete forhold som påvirker barnets trygghet kan likevel få betydning.
Det enkle svaret er at foreldre som hovedregel ikke har en generell vetorett over den andre forelderens sosiale liv. Men det enkle svaret er ikke alltid tilstrekkelig. Dersom den nye personen påvirker barnets trygghet eller omsorgssituasjon, kan spørsmålet bli juridisk relevant.
Utgangspunktet: To separate hjem
Et samlivsbrudd innebærer at barnet får en hverdag som i større eller mindre grad foregår i to hjem. Hver forelder må kunne leve sitt liv og utøve den daglige omsorgen uten at den andre detaljstyrer hva som skjer.
Barneloven regulerer fordelingen av beslutningsmyndighet mellom foreldrene gjennom reglene om foreldreansvar og fast bosted. Den gir ikke en forelder en alminnelig rett til å godkjenne den andres venner, kjærester eller besøkende.
Det betyr at en privat avtale om at en ny kjæreste ikke skal introduseres før det har gått for eksempel seks måneder, normalt først og fremst er en samarbeidsavtale mellom foreldrene. Den er ikke det samme som en lovbestemt vetorett over den andre forelderens nye forhold.
Dette er viktig fordi mange konflikter starter med at en forelder forsøker å håndheve egne forventninger som om de var juridiske rettigheter.
Barnets beste setter likevel grenser
At den andre forelderen ikke kan velge hvem du omgås, betyr ikke at alle valg er irrelevante. Begge foreldre har omsorgsplikt. Dersom barnet utsettes for vold, rus, seksuelle krenkelser, alvorlig kriminalitet eller andre konkrete farer i hjemmet, kan dette få betydning for spørsmål om fast bosted, samvær og foreldreansvar.
Det avgjørende skillet går derfor mellom misnøye og risiko.
«Jeg liker ikke den nye kjæresten» er i seg selv et svakt juridisk argument. «Den nye kjæresten er flere ganger dokumentert voldelig i barnets nærvær» er noe helt annet. Det samme gjelder bekymring knyttet til aktivt rusmisbruk, alvorlig ustabil atferd eller et miljø der barnet blir eksponert for kriminalitet.
Retten skal ikke bedømme foreldres smak i partnere. Retten skal vurdere barnets omsorgssituasjon.
Hvor raskt bør en ny kjæreste introduseres?
Det finnes ingen bestemt frist i barneloven for når en ny partner kan møte barnet. Spørsmålet bør derfor behandles som et barnefaglig og omsorgsmessig spørsmål, ikke som en regel om tre eller seks måneder.
For noen barn kan et nytt forhold introduseres på en rolig og uproblematisk måte. Andre barn har nettopp vært gjennom et dramatisk brudd, flytting og store endringer og trenger mer tid. Barnets alder, tilknytning, reaksjoner, konfliktnivået og hvor stabilt det nye forholdet er, kan ha betydning.
Det problematiske er ofte ikke selve møtet med en ny partner, men hyppige skifter av nære voksne. Dersom et barn stadig etablerer relasjoner til nye personer som kort tid etter forsvinner, kan dette bli en belastning. Igjen er vurderingen konkret: Hvordan påvirkes barnet?
Når en ny partner får en omsorgsrolle
En ny partner kan etter hvert bli en viktig voksen i barnets liv. Vedkommende kan hente i barnehage, delta på fritidsaktiviteter og være hjemme med barnet i korte perioder. Dette er normalt en del av familielivet og gir ikke den andre forelderen en automatisk innsigelsesrett.
Men en ny partner får ikke foreldreansvar bare ved å bo sammen med barnet. De formelle beslutningene som etter loven ligger til foreldrene, må fortsatt treffes av dem som har den aktuelle myndigheten.
I praksis er det derfor nyttig å skille mellom praktisk omsorg og juridisk beslutningsmyndighet. En steforelder kan lage middag og følge barnet på fotballtrening uten å bli juridisk forelder.
Hva hvis den nye personen har en problematisk fortid?
Dette er en av de vanskeligste situasjonene. En forelder kan få vite at den andre omgås en person som tidligere er straffedømt, har hatt rusproblemer eller har vært involvert i et miljø som skaper bekymring.
Tidligere forhold kan være relevante, men de må vurderes konkret. En gammel dom sier ikke nødvendigvis noe sikkert om dagens risiko. Samtidig vil nyere voldshistorikk, pågående rus, gjentatte hendelser eller trusler kunne være svært relevant.
Det er klokt å spørre: Hva er den konkrete forbindelsen mellom opplysningen og barnets sikkerhet? Er barnet faktisk sammen med personen? Har vedkommende en omsorgsrolle? Finnes det samtidige hendelser eller observasjoner? Eller bygger bekymringen hovedsakelig på rykter?
Jo mer alvorlig inngrep man ønsker i samværet, desto viktigere er det at bekymringen kan konkretiseres.
Kan en klausul om ny partner håndheves?
Foreldre kan avtale mange ting seg imellom, også hvordan de vil håndtere introduksjon av nye partnere. Slike klausuler kan ha en viktig funksjon som samarbeidsregel. Men de bør ikke forveksles med de spørsmålene som domstolen etter barneloven normalt kan avgjøre.
En foreldretvist handler om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Domstolen er ikke en generell kontrollinstans for alle brudd på en privat foreldresamarbeidsavtale. Et avtalebrudd kan likevel få betydning dersom det viser manglende samarbeidsevne eller hvis selve handlingen påvirker barnets beste.
Eksempelvis vil et enkelt brudd på en «seksmånedersregel» sjelden være avgjørende. Et mønster der en forelder systematisk bryter avtaler om barnet, skjuler vesentlige forhold eller utsetter barnet for utrygge situasjoner, kan få større betydning.
Hva kan den bekymrede forelderen gjøre?
Det første steget bør være å skille mellom kontrollbehov og reell bekymring. Dersom problemet er at man misliker den nye personen, bør terskelen være høy for å gjøre barnet til del av konflikten.
Dersom det finnes en konkret sikkerhetsbekymring, bør den beskrives nøkternt og etterprøvbart. I alvorlige tilfeller kan det være riktig å kontakte barnevernet eller politiet. I en pågående foreldretvist kan det være aktuelt å be om en midlertidig avgjørelse dersom risikoen gjør at man ikke kan vente på ordinær behandling.
Familievernet kan være egnet når problemet først og fremst er grenser, kommunikasjon og hvordan nye partnere skal introduseres.
Det er derimot sjelden en god strategi å avhøre barnet systematisk om hvem som var hjemme, hva den nye partneren sa eller hva de voksne gjorde. Barnet kan da bli en informasjonskanal mellom foreldrene og påføres en lojalitetskonflikt.
Den nye partneren kan også være en ressurs
Foreldretvister har en tendens til å gjøre nye partnere til risikofaktorer. Det er verdt å minne om at en ny partner også kan være en viktig positiv ressurs. En stabil og omsorgsfull steforelder kan gi barnet mer trygghet, støtte og tilhørighet.
Barnets beste vurderes ikke gjennom en modell der biologiske foreldre er de eneste relevante relasjonene. Det konkrete barnets faktiske familie- og omsorgsnettverk har betydning.
Spørsmålet bør derfor ikke være: «Har den andre lov til å ha denne personen i huset?» Et bedre spørsmål er: «Hva betyr denne personen og denne situasjonen for barnet?»
Det er en liten språklig forskjell, men en stor juridisk forskjell. Den flytter oppmerksomheten fra kontroll over den andre forelderen til den vurderingen barneloven faktisk krever – barnets trygghet, omsorg og beste.
Kilder og videre lesning
Flere innlegg om foreldreavtaler og samarbeid.
Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om advokatbistand i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær.
