Om “vanlig samvær” i barneloven

Barneloven i Norge gir foreldre anledning til å avtale samværsrett på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Dette kan gjøres i samarbeid med hverandre eller ved at domstolen fatter en avgjørelse. Når foreldrene avtaler samvær skal det legges vekt på flere faktorer, blant annet omsynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærmiljøet og reiseavstand mellom foreldrene. Dersom partene velger å avtale eller fastsette en “vanlig samværsrett” gir dette rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jul-, vinter- og påskeferie.

Det er viktig å påpeke at denne definisjonen av vanlig samvær kun er en definisjon, og at mange velger å avtale noe annet enn dette. Videre vil domstolene som regel skreddersy et samværsopplegg basert på barnets behov og foreldrenes situasjon, og vil derfor ikke alltid følge denne definisjonen.

Mens barneloven gir foreldre stor frihet til å avtale samvær, er det viktig å huske på at denne avtalen skal være til barnets beste. Foreldrene skal altså ikke avtale et samvær som går på bekostning av barnets behov og interesser. Dersom partene ikke klarer å avtale samvær på en tilfredsstillende måte, kan domstolen bistå med å fastsette et samværsopplegg som tar hensyn til barnets behov.

Barneloven fastsetter ingen minstesamvær eller garantert samvær. Dette betyr at det ikke finnes noen lovpålagt rett til samvær mellom foreldre og barn. Samvær skal avtales ut fra hva som er best for barnet, og det er ingen selvfølgelig rettighet for en forelder å få samvær. Dersom det er forhold som tilsier at samvær vil være skadelig for barnet, kan domstolen avslå en forelders krav om samvær.

Samvær er ofte en av de mest utfordrende delene av en barnefordelingssak. Foreldre kan ha ulike oppfatninger om hva som er best for barnet, og det kan være følelser knyttet til saken som gjør det vanskelig å komme til enighet. Det kan også være praktiske utfordringer, som for eksempel avstand mellom foreldrene, som påvirker samværsordningen. Dersom partene ikke klarer å komme til enighet om samvær, kan det derfor være lurt å søke hjelp fra en advokat eller mekler som kan bistå med å finne en løsning som tar hensyn til både foreldrenes og barnets behov.